– Med The Selfish Gene (Det egoistiske genet) rokket Dawkins ved den gamle, teleologiske tankegangen om at alt er skapt for et formål og er optimalt. Blind seleksjon er verken formålsrasjonell eller optimal, selv om evolusjonen vil velge det beste av konkurrerende alternativer, sier Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo og kveldens foredragsholder på Humanismens hus i går.

Møtets tema var Dawkins som vitenskapsformidler og hans nye populærvitenskapelige bok Den magiske virkeligheten. Hessen tok ikke minst for seg kontroversen som fulgte i etterkant av Det egoistiske genet. Boka vakte både harme og begeistring, og debatten som fulgte er bare blitt overgått av debatten den gang Charles Darwin kom ut med On the Origin of Species, mener Hessen. Spesielt vanlig var misforståelsen om at evolusjonen har godt formål.

– Evolusjonen gjør heller ikke alltid det som er godt for arten. I mange tilfeller ser vi eksempler på det motsatte – for eksempel hos irsk kjempehjort, som fikk større og større gevir som følge av seksuell seleksjon, og til slutt døde ut.

Likevel var Dawkins klokkeklar på at det finnes én grunnleggende seleksjonsenhet, og det er genene. Og det eneste genene er til for, er å mangfoldiggjøre seg selv.

– Dawkins’ poeng er at gener er egoistiske, fordi de hele tiden jobber med å mangfoldiggjøre seg selv. Men selv om gener er egoistiske, betyr det ikke nødvendigvis at mennesker er egoistiske, presiserer Hessen.

– Mye av menneskelig atferd på ses i lys av genene, som instruerer soma og psyke. Men Dawkins har alltid vært klar på ikke å legge moralske føringer bak dette. Han slutter aldri fra et biologisk er til et normativt bør, og selv om vi er egoistiske av natur, så legitimerer ikke det egoistisk oppførsel. Vi må hele tiden jobbe for et bedre samfunn.

Ja, hva med evolusjonsbiologiens største mysterium, altruismen?

– Oppofrelse for felles gener er også et sentralt budskap hos Dawkins. I den grad man finner altruistisk oppførsel, er det for å sikre genene til gruppen. For eksempel overfører vampyrflaggermus, som er avhengig av blod hver 3. natt, blod til hverandre når det skorter. Det trenger ikke nødvendigvis være familien, men gruppens overlevelse som er sentral.

Fra evolusjonsbiologi til anti-teisme

Etter braksuksessen The Selfish Gene, som gjorde ham kjent under tittelen «Darwins rotweiler» (som henspilte på hvordan en annen, tidligere Darwins forsvarer, Thomas Huxley, som ble kalt «Darwins bulldog»), la den britiske zoologen forskerkarrieren på hylla til fordel for en utstrakt forfattervirksomhet. Snart ble han like kjent for sin hardnakkede religionskritikk som sine teorier om gener og memer, og med The God Delusion (på norsk Gud: En vrangforestilling) går Dawkins for første gang til angrep på religion og kreasjonisme.

– Dette skaffet ham flere fiender, så mange at forleggeren hans lurte på om han ville ha én eller to livvakter med seg på lanseringen i USA, forteller Hessen, som var på lunsj med Dawkins da telefonen ringte.

Siden har Dawkins stadig skaffet seg nye fiender, i år med denne twitteroppdateringen: «Alle muslimer i verden har sammenlagt mottatt færre nobelpriser enn Trinity College i Cambridge. Derimot gjorde de storslåtte oppdagelser i middelalderen.»

Hessen er likevel ikke i tvil om hvorfor Dawkins siste utgivelse på norsk, den rikt illustrerte Den magiske virkeligheten, er verdt å lese:

– Det er ikke sånn at kunnskap skygger for magien i virkeligheten. Tvert imot så beriker og forsterker kunnskap virkeligheten. Virkeligheten er magisk nok i seg selv!

– Dessuten har vi en hjerne som lett lar seg lure av illusjoner. Men Dawkins tar leseren i hånda og forklarer det uforståelige. Kan vi tro på et gen, selv om vi aldri har sett et? Kan vi tro på at apene utviklet seg til mennesker, selv om ingen har sett det?

Etter pausen åpnes det opp for spørsmål fra salen.

– Da jeg leste The Selfish Gene for tretti år siden, så forandret det livet mitt, sier en eldre herre fra salen.

– Men det er gått 37 år siden boka først kom ut, og mye har forandret seg. Hva mener Dawkins for eksempel om epigenetikk?

– Det er et godt spørsmål, sier Hessen, og svarer:

– Det er ingen tvil om det er kommet nye erkjennelser de siste årene; ikke minst tanken om at miljøet påvirker genene. Det er fortsatt en diskusjon om hvor viktige epigenetiske endringer er, men at de er viktige, er det ingen tvil om. Eneggede tvillinger som vokser opp i forskjellig miljø med forskjellige mentale inntrykk kan bli påfallende forskjellige. Studier viser også at nyfødte mus som frarøves samværet med sin mor får et nervøst uttrykksmønster som også nedarves til deres barn. Dawkins er selvfølgelig blitt konfrontert med dette, og han svarer at epigenetikk er viktig, men at de ikke utgjør noen permanente endringer i genomet. Grunnprinsippene i Dawkins syn står fremdeles uendret.