Kontakt
Laurence Krauss og Richard Dawkins på en scene i Australia.
Det er vanskelig å se for seg noen bevegelse som har hatt større effekt på folks holdninger de siste sju-åtte årene. «The Unbelievers» ligger nå ute på norsk Netflix.
Even Gran
Publisert: 11.09.2014 kl 14:54
Sist oppdatert: 11.09.2014 kl 17:41
FILMANMELDELSE: Ikke bare beveger de verden nå. De har allerede gjort det i noen år. I 2006 kom Richard Dawkins’ herostatisk berømte bok The God Delusion ut. I 2010 hadde den engelske versjonen solgt over 2 millioner.
Som kjent skal man være forsiktig med å slå fast en årsakssammenheng bare fordi det er sammenfall i tid. Men faktum er uansett at troen på gud har gått tilbake over hele den vestlige verden siden omtrent den tid. Tendensen er udiskutabel og bekreftes av mange uavhengige undersøkelser. Kanskje ville ikke Dawkins’ skriverier ha fått samme effekt uten den samtidige veksten i internett og sosiale medier. Samtidig er det liten tvil om at det har skjedd store ting på denne fronten etter at boka kom ut, og at Dawkins er en betydelig del av det hele. Stadig flere rister av seg gudstroen og blir ateister.
I dokumentaren «The Unbelievers» får vi se astrofysiker Laurence Krauss og Richard Dawkins reise jorda rundt på turne. De debatterer katolske kardinaler som dummer seg ut på tv, de diskuterer med kritikere som ringer dem opp på telefon, og de stiller med dype lenestoler på en scene i enorme, fullsatte konsertsaler og debatterer med hverandre.
Hele tiden får vi små klipp – soundbytes - av kjernebudskapet – at gudstro er absurd og banalt, at religion er skadelig og ikke minst; at ingenting er vakrere enn den forunderlige og vilt kompliserte virkeligheten slik den avdekkes for oss gjennom vitenskap.
– For et privilegium det er å leve i det 21. århundre, og ha evnen til å observere den fantastiske virkeligheten som omgir oss. Tenk å faktisk være i stand til å forstå litt av alt dette. Det er dessverre en evne som går tapt når vi dør, men du verden for et privilegium det er så lenge det varer. Gå ut og nyt ditt korte øyeblikk i solen, sier Dawkins i ett av klippene.
Uttalelser som den siste er mye av nøkkelen til Dawkins’ gjennomslagskraft. Han snakker ikke bare til fornuften. Han snakker til følelsene også. Han snakker til den delen av oss som undrer seg over de store tingene – som prøver å finne sammenheng, helhet, enhet, ja, en slags mening i det hele. Dawkins snakker altså til den delen av oss som religionene alltid har appellert til. Dette til tross for at Dawkins altså, som en sann humanist, sier at det ikke finnes noen annen mening i tilværelsen enn den vi lager selv.
Astrofysiker Laurence Krauss er kanskje ikke like kjent som sin makker Dawkins, men fikk et slags gjennombrudd i 2012 da han kom ut med boka «A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather Than Nothing» - et svar å en klassisk kristen innvending for å sannsynliggjøre Gud, altså at det er finnes -noe- istedenfor ingenting.
I boka gjør Krauss et forsøk på å komme med en plausibel vitenskapelig på hvorfor noe – universet – kan ha oppstått av ingenting. I filmen innrømmer han, i samtale med Dawkins på en scene i Australia, at forklaringen går imot all vanlig fornuft.
– Det går imot alt vi tror vi forstår at noe skal komme ut av ingenting. Men likevel er det mulig å argumentere vitenskapelig for at det er nettopp det som har skjedd. Vi vet ikke at det var det som skjedde. Vi kan ikke bevise det. Men det er plausibelt, og står ikke i konflikt med universet slik vi kjenner det fra vitenskapen, sier Krauss.
Fra den andre lenestolen skyter Dawkins inn at hvis vi kunne løse denne typen problemer bare med allmenn fornuft, så hadde vi ikke hatt bruk for fysikere. Han understreker at hjernen vår ikke er konstruert for å forstå disse tingene intuitivt. Den er konstruert for å overleve i urtiden i Afrika, og er veldig god på å finne ut hvordan man skal fange en vannbøffel eller rømme fra en løve.
– Det er fantastisk at i det minste noen mennesker er i stand til å forstå mer enn dette, slår han fast.
Det samme gjelder problemet med å forstå lang tid, konstaterer Dawkins.
– Vi greier ikke å forstå ting som skjer gradvis i løpet av en million år. Vi kan ikke basere oss på hverdagserfaringer for å forstå slikt. Vi må tenke systematisk og vitenskapelig, understreker han.
I en annen debatt kommer han igjen inn på problemet med lange tidsspenn når han harselerer med folk som kritiserer evolusjonsteorien ved å spørre «når fødte enn ape et menneske?».
– Det er ikke slik at en ape fødte et menneske, på samme måte som man ikke fra en dag til en annen går over fra å se på seg selv som «middelaldrende» til «gammel». Det er en gradvis overgang – og i evolusjonens tilfelle en overgang over ufattelig lang tid, forklarer han.
Det er ikke mye uenighet som kommer fram mellom de to parhestene. Krauss antyder at han først var litt skeptisk til at Dawkins argumenterer slik at folk føler seg dumme. Men etter at Dawkins har fortalt en historie om hvordan han selv ble tvunget til å revurdere sine standpunkter som ung student av en belærende professor, så er ikke Krauss like sikker. Det kan jo godt tenkes det mest effektive er å utfordre selve kjernen i det folk står for, og ikke være så redd for å såre dem. Kanskje det er mest effektivt for å få folk til å tenke nytt, undrer de to på et tog mellom ett sted og et annet.
I en annen samtale er de to uenige om i hvilken grad man skal la folk ha sine irrasjonelle trosforestillinger i fred. Dawkins mener nei. Han ville ikke ha stolt på en lege som støttet "stork-teorien" om hvordan barn ble til, framfor "sex-teorien". Krauss virker litt mer villig til å se gjennom fingrene med slikt, så lenge folk gjør jobben sin skikkelig.
Passasjer som dette er fine, og personlig kunne jeg tenkt meg mer slikt. Men da hadde vi trolig fått en annen film. Hovedhensikten til filmskaper Gus Holwerda, og produsent Laurence Krauss (!) m.fl. har opplagt ikke vært å formidle en finstilt diskusjon om formidlingsstrategi, men å få budskapet ut.
Det er følgelig ingen diskusjoner rundt om det nå egentlig er riktig å beskrive all religion som skadelige tåpeligheter. Vi får heller ingen kommentarer om Twitter-meldinger eller heiskommentarer. Det er ganske enkelt ikke den typen film.
Problemstillingen er satt på spissen; Vi trenger ikke religion. Religion er en lettvint løsning for folk ikke klarer å forholde seg til at døden er slutten, og som vil ha lettvinte svar for å avhjelpe eksistensiell angst. De beste svarenene du kan håpe å finne, ligger i vitenskapen. Og det vitenskapen ikke greier å svare på, greier sannelig ikke religionene å svare på heller.
Selvsagt finnes det ting å plukke på her. Det skulle bare mangle. Den noe enøyde beskrivelsen av religion er allerede nevnt. Historiekyndige vil sikkert også finne grunn til å plukke på Laurence Krauss’ tale fra Reason Rally i 2012 der han hevder at «religiøse dogmer i middelalderen utslettet opplysningsinnsikter fra det gamle Hellas», samt at islamsk fundamentalisme sendte araberverdenen inn i ei bakevje på 1100-tallet.
Et annet sted i filmen beskriver han det «ingenting» som universet skal ha oppstått fra, som et sted der det «skjer masse». Vel, da er det jo bare for kristne apologeter å spørre hvor det kom fra. Og slik kan man fortsette, helt til man ender opp med en "skapende gud" hvis man absolutt vil (men da er det som kjent ikke lov til å spørre lenger).
Jeg skulle ønske en del av dette kunne ha vært kommentert, men igjen, det er ikke en sånn type film.
Avslutningsvis får vi se en lengre sekvens fra Reason Rally i Washington DC den 24. mars 2012. Dette er trolig den største samlingen ateistbevegelsen har greid å samle, trolig over 10.000 mennesker, og det i pøsende regnvær. De var der alle sammen. Dawkins og Krauss selvsagt. Samt James Randi, David Silverman, Eddie Izzard, Adam Savage, Penn Jilettte, Tim Minchin og mange flere.
Og hvis noen skulle være i tvil om hvordan det står til med religionen, slår Dawkins det like godt fast i filmen.
– Jeg tror det vi ser nå, er dødskrampene til religionen. Ekstremistene blir stadig mer ekstreme og lager en masse bråk. Angrepene på oss blir stadig mer aggressive. Men slik er det jo gjerne når man har dødskramper – man blir mer desperat og lager en masse bråk, sier han.
Vi får også en forklaring på engasjementet hans. Og ja, det handler om kjærlighet.
– Når du er ung og forelsket vil du rope det ut for hele verden. Slik føler jeg det også. Jeg er i forelsket i vitenskap, og vil rope det høyt ut til så mange jeg kan, sier en smilende Dawkins til sin makker Krauss i baksetet på en taxi.
The Unbelievers er vel verdt den timen den varer. Se filmen hvis du ennå ikke har fått med deg hva som ligger bak den sterke veksten i ateisme de siste årene. Dere andre, som allerede tilhører menigheten og gjerne vil ha en liten preken, kan se den for underholdningens skyld.
Abonnerer du på Netflix, kan du se filmen her
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.
Det er vanskelig å se for seg noen bevegelse som har hatt større effekt på folks holdninger de siste sju-åtte årene. «The Unbelievers» ligger nå ute på norsk Netflix. (11.9.2014)
Siden Richard Dawkins utga «The Selfish Gene» i 1976, har utgivelsene kommet på løpende bånd. Hans nyeste bok på norsk «Den magiske virkeligheten» får gode skussmål av fagfelle Dag O. Hessen. (21.11.2013)