Mens antikkens bystat Athen var demokratiets vugge, kan Amerikas forente stater sies å være det moderne demokratiets arnested. Det greske demokratiet tok som kjent slutt i antikken, og helt fram til attenhundretallet sverget man til ulike former for aristokrati, som betyr et styre av de beste (og ikke av folket). Et demokrati endte jo så altfor lett i anarki og tyranni, siden folk flest ikke hadde ikke de kunnskaper og den modenhet som trengtes for å styre en stat.

Robust styreform

Heller ikke opplysningsfilosofene problematiserte denne hevdvunne antakelsen. Men da de amerikanske grunnlovsfedrene i 1776 løsrev seg fra kolonimakten England og erklærte Amerikas forente stater som en selvstendig nasjon, kom de ikke utenom å gi alle frie menn stemmerett, uten hensyn til titler og formue.

Noe adelskap ville man for all del ikke ha, og i det nybyggersamfunnet som USA fortsatt bar preg av å være, var forskjellen på rik og fattig langt mindre enn i den gamle, europeiske verden. Dermed gjaldt det å sikre at den nye amerikanske republikken forble demokratisk, og ikke degenererte til et tyranni som følge av at folkeflertallet valgte en leder med totalitære hensikter.

For å demme opp for denne overhengende faren ble statsmakten fordelt i tre instanser, slik opplysningsfilosofen Montesquieu hadde anbefalt, og man innførte et tokammersystem der begge kamre kunne blokkere hverandres vedtak, samt en del av presidentens avgjørelser.

Først da ville styresettet forhåpentligvis være robust nok til å motstå de forsøk som måtte komme på å avvikle demokratiet. Amerikanernes vågale forsøk med demokratiet overlevde sin første kritiske fase, og man fikk mer og mer øye for demokratiets positive sider.

I England gikk John Stuart Mill med visse forbehold god for en demokratisk styreform, så fremt man unngikk et flertallstyranni og et middelmådighetens tyranni.

En amerikansk filosof, pedagog og aktivist

Men det var, passende nok, en amerikaner som skulle gi demokrati-ordet den gode klangen det nå har i den vestlige verden. Han het John Dewey, og var både filosof og pedagog og politisk aktivist. Dewey gjorde seg til demokratiets fremste forkjemper i sin tid, og ble i løpet av sitt lange liv en av USAs største tenkere.

John Dewey ble født i 1859 i delstaten Vermont nordøst i USA. Faren drev en butikk, og moren, som var sterkt religiøs, ga ham en kristelig oppdragelse. Som doktorgradsstudent ved Johns Hopkins-universitet i Baltimore henga den unge Dewey seg til tysk idealistisk filosofi, ettersom hans mentor var sterkt influert av filosofen G.W.F. Hegel.

Dewey startet dermed sin filosofiske karriere som hegelianer, noe som fikk en varig innvirkning på hans tenkning. Men det var en ganske annen filosofisk retning Dewey skulle forbindes med, nemlig pragmatismen. Betegnelsen pragmatisme er avledet fra det greske ordet pragma, som betyr handling, og denne tankeretningen oppsto i USA på 1870-tallet.

Praktisk erfaring

Pragmatismen baserer seg på en naturalisme med røtter tilbake til opplysningsfilosofen David Hume, som anså mennesket som en dyreart, og ikke som noen skapning hevet over naturen. Helt fra vår arts tidligste tider har vi mennesker måttet klare oss som best vi kunne i en mangslungen og ofte ugjestmild verden. Dermed har problemløsning vært et konstant hovedanliggende. Det er for å løse praktiske problemer vi har utviklet vår tenkeevne, og ikke for å tenke abstrakte tanker i kontemplativ ro.

Ut fra vår natur er vi i stedet innstilt på å tenke at «Hvis dette fungerer i praksis, må det være riktig». Også våre vitenskapelige innsikter er basert på en slik tenkemåte.

Pragmatismen stiller seg følgelig avvisende til alskens platonske forestillinger om evige sannheter og ideer som eksisterer uavhengig av oss mennesker. Hva som er riktig eller sant, får i stedet en midlertidig karakter, slik at det vi i dag anser som sant, kan være uholdbart i morgen dersom nye praktiske erfaringer, inkludert vitenskapelige funn, viser dette.

Det eneste kriteriet vi til syvende og sist har for å avgjøre hva som er sant, er hva som i praktisk handling vil gjøre en forskjell. Da blir antakelser som ikke har noen tenkelige praktiske konsekvenser, meningsløse, filosofisk sett.

Dialektisk samspill

Deweys form for pragmatisme fikk et særegent organisk preg. Den fokuserer på hvordan vi mennesker og alt annet levende er organismer som konstant interagerer med omgivelsene, i et dialektisk samspill.

Her merkes Deweys hegelianske ballast, ettersom Hegel har en lignende dialektisk forståelse på begrepene og ideenes område. Ifølge Hegel er begreper og ideer ikke faste, avgrensbare størrelser, for de har en indre dynamikk som fører til tankemessige konflikter, som så må løses i en høyere tankemessig enhet.

Selv om pragmatisten Dewey, til forskjell fra Hegel, mener at det er materielle forhold, og ikke ideer, som driver historien fremover, gjør han like fullt bruk av en hegeliansk tenkemåte i sin naturalistiske filosofi.

Ut fra sin dialektiske betraktningsmåte avviste Dewey all form for filosofisk reduksjonisme – som at alt som finnes er materie, slik at alt til syvende og sist handler om atomer, eller at smerte og behag er det som styrer oss mennesker og andre dyr i alt vi gjør. Selv om ingen av delene er direkte usant, blir en slik reduksjonisme for nærsynt. Da taper vi samspillet mellom en organisme og dens omgivelser av syne – og det er i dette samspillet de filosofisk interessante emnene oppstår, som erkjennelsesteori, etikk og estetikk.

Fritenkersk kone

Det var først i 1894, da Dewey flyttet til Chicago etter å ha fått en professorstilling ved byens nyopprettede universitet, at han ga seg pragmatismen i vold.

Da hadde han også giftet seg med en av sine studenter ved sitt tidligere lærested, som var Michiganuniversitetet i provinsbyen Ann Arbor. Dewyes kone, Alice, var svært oppvakt og var blitt oppdratt av sin fritenkerske bestefar. Hun hadde dermed langt mer radikale ideer enn sin ektemann.

Dette fikk innvirkning på Deweys tenkning, og var sterkt medvirkende til at han oppga sin kristne barnetro og ble den sekulære og radikale filosofen og aktivisten John Dewey vi kjenner.

«Laboratorieskole»

Også storbyen Chicago, med sin sterke industrielle vekst, kombinert med en stor befolkningsvekst og sosial uro samt et ustabilt styre og stell, ble en skjellsettende erfaring. Særlig en stor og bitter streik på en jernbanevognfabrikk, som førte til at lovverket for arbeidslivet ble endret, vekket Deweys sosiale engasjement.

Han sympatiserte sterkt med de streikende arbeiderne og plasserte seg på den politiske venstresiden. Men det var pedagogikk og skolereform som først og fremst opptok ekteparet Dewey.

I Chicago var de med på å stifte en «laboratorieskole», og det var her – helt fram til Dewey i 1904 fikk en professorstilling ved Columbia-universitet i New York og familien flyttet dit – han utviklet sine nye og radikale pedagogiske ideer. Disse gikk imot den tradisjonelle oppfatningen om at kunnskap er kunnskap, uavhengig av tid og sted.

Så vel Hegel-studiene som pragmatismen hadde gitt han et våkent blikk for at kunnskap ikke er noe statisk, men er i stadig endring, i takt med utviklingen av samfunnet for øvrig. Læring må derfor baseres på noe annet og mer enn kateterundervisning og pugging, selv om elevene ganske visst må tilegne seg basiskunnskaper i både realfag og humaniora, slik at de er oppdaterte på hva vi på et vitenskapelig grunnlag kan utsi om verdens beskaffenhet.

Opponerte mot barnesyn

Dewey opponerte også mot synet på barn som uferdige voksne, og mot skolens ensidige fokus på det man som voksen trengte å vite. Visst er kunnskaper viktig for voksenlivet, men undervisningen må like fullt fokusere på barna der de er, og se verdien i deres naturlige hang til å utforske verden.

Viktigst av alt er å lære barna kritisk tenkning.

Ved å la elevene få drøfte et tema av filosofisk art i fellesskap, under lærerens kyndige ledelse, får de oppøvd sine tankeferdigheter. Gjennom et slikt undersøkende fellesskap erfarer de også at vi mennesker er feilbarlige, og derfor må tenke sammen for å få våre tanker korrigert. Forestillingen om det isolerte individ som finner fram til sannheter helt på egen hånd, har ingen plass i Deweys pragmatistiske syn på hvordan kunnskap oppnås.

Når Dewey snakker om kritisk tenkning, skjeler han til moderne, eksperimentell vitenskap, som har utviklet metoder og kriterier for kritisk undersøkelse som er anvendbare langt utenfor vitenskapens område.

Også i dagliglivet kan vi sette ord på hva vi finner ugreit eller problematisk, for så å foreslå en mulig løsning, som så prøves ut, hvorpå vi får se hva resultatet blir. Oppnår vi ikke det vi ønsker, får vi gjøre et nytt forsøk. Og enda et nytt hvis heller ikke det lykkes, og så videre.

Innlysende sammenheng

At en oppøving av elevenes evne til kritisk tenkning har stor betydning for å gjøre dem til gode demokratiske samfunnsborgere, var innlysende for Dewey. Det gjaldt å gi de oppvoksende generasjoner så mye vett og forstand at de ikke lot seg forlede av demagoger og andre som ville utnytte demokratiet til å skaffe seg uforholdsmessig mye makt.

En slik pedagogisk reform ville ikke bare bidra til å opprettholde demokratiet. Den ville også utvikle det Dewey kaller en demokratisk ethos. Med ethos menes en grunnleggende holdning og væremåte som kan forsterkes eller svekkes gjennom samspillet mellom den enkelte og samfunnet. En demokratisk ethos kjennetegnes ved evnen og viljen til å gå i dialog med andre, også når uenighet oppstår, og ved evnen og viljen til å håndtere uenighet på et fredelig vis, der man respekterer hverandre til tross for uenighet, og følger skrevne og uskrevne spilleregler for hva som er greit og ikke greit.

Dette kommer ikke av seg selv, men må innøves og holdes ved like.

Ikke bare skolen, men også lokalsamfunnet må derfor utformes slik at en demokratisk ethos får gode vekstvilkår. Lokalsamfunnet må gjøres til en arena for den enkeltes utvikling og personlige vekst, som bare kan skje i et organisk samspill med andre. Her handler det om å ta avgjørelser i fellesskap slik at alle respekteres og anses som likeverdige.

Da blir demokrati nærmest uvilkårlig den naturlige væremåte – ja, til en livsform, som i bunn og grunn er den foretrukne livsform for oss mennesker. Dermed er demokrati noe langt mer enn et blott og bart styresett, basert på formalia som allmenn stemmerett, maktfordeling og rettigheter.

Ikke uventet ble Deweys visjon om et samfunn basert på en demokratisk ethos møtt med kritikk, også fra liberalt hold. Der var den rådende oppfatningen at man får nøye seg med et minimums-demokrati med folkevalgte representanter som tar avgjørelser på sine velgeres vegne. Noe mer kan vi ikke forvente av folk flest i en stadig mer komplisert og uoversiktlig verden.

For Dewey var en slik «demokratisk realisme» bare en ny versjon av den aristokratiske ethos, som utsier at det er de beste som må styre. Dewey hadde en usvikelig tro på folkevettet – på at den jevne kvinne og mann vitterlig har en god nok evne til å tenke rasjonelt og ivareta egne og andres interesser på et konstruktivt vis. Vel å merke dersom omgivelsene legger tilstrekkelig til rette for dette – noe som slett ikke var tilfellet på Deweys tid, og heller ikke i dag. Er folk flest for umodne og kunnskapsløse til å velge de representanter som burde velges, skyldes det at deres omgivelser oppmuntrer til umodenhet og kunnskapsløshet. Og da er det disse, og ikke folk flest, vi bør klandre.

Resepten må derfor bli «Mer demokrati!» gjennom ulike reformer som nører opp om en demokratisk ethos. Her oppmuntrer Dewey til grasrot-aktivisme og til etablering av organisasjoner for å sikre marginaliserte samfunnsgruppers rettigheter. Han sluttet seg blant annet til First Humanist Society of New York, historiens første sekulære humanist-organisasjon, som ble stiftet i 1929.

Dewey var med sin aktivistiske grunnholdning en ihuga populist – og da i en helt annen forstand enn den populisme der «folket» helt feilaktig fremstilles som en enhetlig og harmonisk størrelse, mens meningsmotstandere utropes til «folkets fiender». Dette er en demokratiundergravende form for populisme som han ville ha motsatt seg på det sterkeste.

Dewey var en visjonær som så hva som trengtes for å gjøre verden til et bedre sted, men som ikke hadde tidsånden på sin side. Da han for hundre år siden skrev at skolen først og fremst bør lære elevene å tenke kritisk, var industriell samlebåndsproduksjon og tidsstudier – den såkalte taylorismen – blitt tidens melodi. Til dette trengtes ikke arbeidere som tenkte kritisk og selvstendig. Skolen kunne derfor nøye seg med å gi elevene elementære lese-, skrive- og regneferdigheter, samt en dose patriotisme og kristendomskunnskap.

Heller ikke Deweys resept om mer demokrati har vunnet særlig gehør. Til tross for alle festtaler om demokratiets fortreffelighet er det stadig en «demokratisk realisme» som rår. Men nå, som vi har innsett at de vestlige demokratier ikke kan tas for gitt, har resepten fått fornyet aktualitet. Interessen for Deweys tenkning har i tråd med dette tatt seg opp igjen. Dette er noe som ikke minst livssynshumanister bør merke seg.

Lesetips

Lite eller intet av Deweys svært omfattende litterære produksjon er oversatt til norsk, og det finnes heller ingen sekundærlitteratur om ham på norsk. Man er dermed henvist til engelskspråklige publikasjoner.

Her anbefales hans bok Democracy and Education, som finnes i flere utgaver, samt Art as
Experience, som flere kommentatorer anser som hans viktigste bok.

Av sekundærlitteratur anbefales antologien The Cambridge Companion to Dewey, Cambridge
University press, 2010.