I perioden 2010–2016 var Heiner Bielefeldt FNs spesialrapportør for religions- og livssynsfrihet. I går gjestet den tyske menneskerettighetsprofessoren Oslo for å legge fram sitt syn på regjeringens forslag til ny og samlet lov for tros- og livssynssamfunnene.

Under arrangementet på Litteraturhuset, som var i regi av STL – Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, trakk Bielefeldt fram tre ting han mener er problematisk.

OPPDATERT 2.2.18: Arrangementet var også i regi av HL-senteret og Norsk senter for menneskerettigheter.

Ikke greit med 500-grense

For det første stilte han seg tvilende til om lovforslaget vil gjøre det norske samfunnet mer inkluderende. Bielefeldt pekte på forslaget om at ingen tros- og livssynssamfunn under 500 medlemmer skal få offentlig støtte.

– Det er greit å ha en grense hvis man begrunner det i praktiske hensyn, men det er ikke legitimt å ha som intensjon å holde grupper utenfor. Forslaget om et krav på minst 500 medlemmer over 15 år framstår som unødvendig høyt. Det er ikke troverdig at det bare ligger praktisk-administrative hensyn til grunn. Og da kan ikke forslaget forsvares, mente han.

Bielefeldt antydet at en grense på hundre medlemmer kunne være akseptabelt.

En helt annen tone i kapittelet om Den norske kirke

Den tidligere FN-rapportøren har ikke inntrykk av at det er likebehandling som er førsteprioritet i forslaget.

– Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom særstatus og likhet. Alt må ikke være likt. Men forskjellsbehandlingen må være rimelig. Og rimelig her betyr at alle må underlegges de samme universelle kriteriene. Fører dette til mer likebehandling? Jeg har mine tvil, sa han.

Bielefeldt mener dette er spesielt tydelig hvis man sammenligner kapittelet om Den norske kirke i lovforslaget med resten av lovforslaget.

– I de delene av lovforslaget som gjelder alle, er intensjonen at staten skal sikre og støtte innbyggernes trosfrihet. Det er helt flott. Men slik er det ikke i kapittelet om Den norske kirke. Her handler det ikke lenger om å legge til rette for trosutøvelse, men om å sikre tradisjon og nasjonal identitet. Det understrekes for eksempel at kirken skal være landsdekkende, noe som er strengt tatt er medlemmenes, og ikke statens, sak. Dette er et brudd på idealet om at de samme reglene skal gjelde for alle, mente Bielefeldt.

– Religionsfrihet er ikke en rettighet bare for de liberale

Den tidligere FN-rapportøren hadde spart den sterkeste kritikken til slutt. Den paragrafen han har størst problemer med, er paragraf 6. Her foreslås det blant annet at tros- og livssynssamfunn som «utgjør en alvorlig krenkelse av andres rettigheter og friheter» eller «organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige», skal nektes tilskudd.

Bielefeldt mener måten lovparagrafen er formulert på kan bryte med religionsfriheten.

– Det er greit at staten har i oppgave å sikre barns rettigheter og at ingen blir tvunget, men slik denne lovparagrafen er formulert overlater staten dette ansvaret til tros- og livssynssamfunnene selv. Staten forventer at tros- og livssynssamfunnene tilpasser sin tradisjon slik at det passer med visse liberale idealer. Dermed går statsmakten inn og styrer hvordan trossamfunnene skal tolke sin egen tradisjon. Det er ikke greit, sier han.

Bielefeldt poengterer at religionsfrihet er en liberal rettighet, men at det ikke bare er en rettighet for liberale.

– Vi glemmer ofte det. Religionene er full av tvetydighet. Hvordan de tolkes er i stadig endring. Her skjærer staten gjennom og sier noe om hvordan en religiøs tradisjon skal tolkes. Det er problematisk, sier han.

Mener kirken bør sjekke om de oppfyller Den gylne regel

Også menneskerettighetsekspert Njål Høstmælingen var invitert til å si sin mening om lovforslaget på STL-arrangementet. Han tok i litt hardere enn Bielefeldt, og slo fast at regjeringens lovforslag kan ende opp i EMD – Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

– Jeg er redd vi kan ende opp med den samme prosessen som vi fikk med KRL-faget, slo han fast.

Årsaken er blant annet den systematiske forskjellsbehandlingen når det gjelder finansiering som lovforslaget legger til rette for.

– Når man frikobler kirkens medlemstall fra støtteberegningen til de andre, samt åpner opp for en veldig vid lovformulering om at bevilgninger som følger av «kirkens særstilling» ikke skal være med i beregningsgrunnlaget til de andre, kan det etter hvert åpne seg et stort og menneskerettighetsstridig gap mellom hvor mye penger staten bruker på hvert enkelt medlem i Den norske kirke sammenlignet med hvor mye penger de andre tros- og livssynssamfunnene får per medlem, forklarte han til Fritanke.no etter møtet.

På toppen av dette kommer den alvorlige innskrenkingen av hvor stort et tros- og livssynssamfunn må være for å få støtte.

– Kravet om 500 medlemmer over 15 år for å få støtte kan også føre til menneskerettighetsstridig diskriminering, mente Høstmælingen.

Han stusset videre over Den norske kirkes holdning i debatten rundt lovforslaget.

– Hvis kirken går inn og ser på om dette oppfyller Den gylne regel – gjør mot andre slik du vil at de skal gjøre mot deg – tror jeg de vil oppdage at de ikke helt lever opp til idealet, avsluttet han.

– Rimelig å kompensere smådriftsulemper også

Det var en rekke andre korte innledninger på møtet. Mange av innlederne kritiserte kravet om minst 500 medlemmer over 15 år for å få støtte.

Flere tok også opp at staten bare ser ut til å bry seg om Den norske kirkes særbehov. For hva med de særlige utfordringene som kommer av å være liten?

– De ekstra kostnadene ved å være liten er et handicap som det er fullt legitimt å kompensere. Mange av de små tros- og livssynssamfunnene har ikke stordriftsfordelene som Den norske kirke har. Små tros- og livssynssamfunn har også landsdekkende strukturer, men ingen mulighet til å ha folk ansatt over alt. Det er en betydelig belastning for de små som Den norske kirke slipper, sa Dag Nygård fra Norges kristne råd.

Både han og andre pekte på hvor urimelig det er at bare Den norske kirke, ifølge lovforslaget, skal sikres særtilskudd for å ta vare på sine mange kirkebygg. Hva med andre trossamfunnene som også eier bygninger, for eksempel katolske eller ortodoke kirker, templer eller moskeer? Disse bygningene er også en del av kulturarven, ble det påpekt av flere.

Hvorfor tok kirken dissens mot å få likebehandling inn i loven?

Fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, mente det har skjedd en negativ utvikling siden Stålsett-utvalget leverte sin innstilling i januar 2013.

– Tankegangen er endret. Nå gjelder det å sikre den store aktøren, Den norske kirke, mens likebehandlingen får andreprioritet. Alle er like, men noen er tydeligvis likere enn alle andre, påpekte Sandvig.

Hun kritiserte også kirken for å ha tatt dissens i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn på at formuleringen fra Grunnlovens §16 om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» burde inn i den nye tros- og livssynsloven.

– Hvorfor gjorde de det? Det burde jo være helt ukontroversielt. Formuleringen står jo i Grunnloven. Jeg kan ikke tolke dette annerledes enn at Den norske kirke er svært fornøyd med den særbehandlingen lovforslaget legger opp til, slo Sandvig fast.

– Høringsnotatet tar for lett på likebehandling

Øystein Dahle fra KA – Kirkelig arbeidsgiverorganisasjon – mente det er rimelig å behandle Den norske kirke annerledes når forutsetningene er så ulike. Men også han etterlyste et klarere definert opplegg for hvordan de andre tros- og livssynssamfunnene skal kompenseres for denne særbehandlingen.

– Jeg mener høringsnotatet tar for lett på likebehandling. Den norske kirke trenger ikke privilegier, men det er behov for noen spesielle ordninger. Vi kan ikke avvikle dette tvert. Men når kirken får særbehandling med god grunn, er det svært viktig med kompenserende tiltak for de andre. Dette er ikke godt nok gjennomført i lovforslaget. Hvis staten for eksempel mener at Den norske kirke bør være landsdekkende, bør den anerkjenne også andres behov for dette. Da er vi inne på et konstruktivt spor, mente Dahle.

– Den norske kirke trenger lovkraft

Harald Hegstad, nestleder i Kirkerådet til Den norske kirke, var også til stede.

Han understreket at likebehandling ikke betyr at alle må behandles likt.

– Hvis forutsetningen er ulike, er det greit å behandle ulikt, slo han fast.

Han synes ikke noen burde bli overrasket over at Kirkerådet er opptatt av Den norske kirkes betingelser i framtida.

– Den norske kirke er fortsatt den dominerende kirken, og vi ivaretar oppgaver på vegne av samfunnet. Vi har en stor bygningsmasse og har vært underlagt politisk styring på en helt annen måte enn andre. Hensynet til kontinuitet fordrer en lovregulering som andre ikke har behov for. Det er begrunnelsen for at det er et eget kapittel om Den norske kirke i loven. Den norske kirke trenger lovkraft for at denne kontinuiteten skal sikres, og for at folk skal kjenne igjen kirken sin, mente han.

Hegstad var imidlertid enig i at kravet om minst 500 medlemmer over 15 år er urimelig.

Han skjønte også at en del reagerer på ulikhet i finansiering, men poengterte at prosessen med å skille stat og kirke må gå gradvis.

– Vi i Kirkerådet sier at hvis modellen som er foreslått viser seg å være urimelig, bør staten komme tilbake med justeringer. Kirken har ikke behov for privilegier, men vi trenger en anerkjennelse av den historiske posisjonen vår, slo han fast.