Hva skjer med deg når du i jakten på det ondes personlighetstrekk plutselig står ansikt til ansikt med noe som kunne vært ditt eget speilbilde?

I journalist og forfatter Jack El-Hais bok Nazisten og psykiateren er det nettopp det som skjedde da den amerikanske psykiateren Douglas Kelley etter de alliertes seier møtte Hitlers nestkommanderene Herman Gøring, som satt fengslet i forkant av rettssakene i Nürnberg.

– Jeg liker å skrive om psykiatriens historie. Det er ofte mørkt, og det er der min interesse ligger. Og det handler om liv og død, og det hjelper ofte når man skal skrive, forklarer Jack El-Hai når han forteller om de temaene han har skrevet om.

Og det under researchen til sin forrige bok – om lobotomiens historie i USA – som satte ham på sporet av den amerikanske psykiateren som studerte de 22 nazilederne som satt fengslet, først i Monnon i Luxemburg og deretter i Nürnberg i Tyskland.

– Jeg hadde lyst til å skrive mer om Douglas, men fant ut at ingen arkiv hadde Kelleys papirer. Det var uvanlig. Så jeg søkte meg fram til barna hans og kom i kontakt med sønnen Douglas. Jeg spurt om han hadde noe etter faren sin og han svarte «ja, jeg har noe. Kom gjerne og se». Jeg trodde kanskje det dreide seg om fotoalbum og noen brev, men han hadde bokser på bokser fulle av papirer. «Ta en titt», sa han og forlot rommet. Jeg åpnet boksene og så hva som var der, smiler El-Hai.

Det var alle Kelleys notater – både personlige og vitenskapelige – fra oppholdet i Tyskland, og det han hadde skrevet etter krigen, det var kopier av Görings brev til og fra familien, og det var rorschach-tester for alle nazilederne som satt fengslet. Men også pilleprøver fra Herman Göring, forseglede pakker med mat fra Rudolf Hess' britiske fangenskap og andre merkverdigheter. Han brukte uker på å gjennomgå funnet og kunne endelig sette sammen historien. Nazisten og psykiateren er basert først og fremst på disse papirene.

Ble psykiater for 22 naziledere

Boka forteller historien om hvordan Kelley, som har vært stasjonert som militærpsykiater i de amerikanske styrkene, blir sendt til fengselsanstalten der 22 fengslede naziledere sitter i påvente av rettssaken de allierte vil stille dem for.

– Det var mange andre psykiatere og psykologer som ønsket denne muligheten, for dette var den gruppen mennesker som folk så på som arketypiske forbrytere i sitt århundre. Her var de alle samlet på en plass. Kelley ba ikke om dette oppdraget, men fikk det. Og da han fikk det forstod han hvilken skatt han stod overfor.

– Kelley var oppdratt til å tro at han var en eksepsjonell person, og som en eksepsjonell person måtte du demonstrere på et vis demonstrere det. Så jeg tror Kelley så dette som sin mulighet, ikke bare det som var veldig viktig – å finne ut hva slags psykiatrisk sykdom eller forstyrrelse disse mennene delte – men også det å skape seg et navn. Hvis det hadde lyktes kunne det blitt høydepunktet på hans karriere. Men det gjorde det ikke, for han fant ikke det han forventet å finne. Han fant ikke en psykotisk trekk som de alle delte. I stedet fant han personlighetstrekk som mange folk har, forteller El-Hai.

Dette ga ham en knekk – både personlig og profesjonelt.

– På det profesjonelle planet betydde det at psykiatrien ikke kunne forklare forbrytelsene disse mennene var skyld i. Og Kelley hadde fram til dette tidspunktet vært overbevist om at psykiatrien kunne forklare de fleste kriminelle handlinger og trekk. Personlig opprørte det ham fordi han gjennom sin kontakt og dialog med Göring hadde oppdaget likheter mellom dem. Og hvis en mann som Göring kunne falle så dypt og begå slike forbrytelser, ja, da kunne kanskje også en mann som Douglas Kelley gjøre det. Det opplevde han utrolig foruroligende.

– Boken din fokuserer på forholdet mellom Nazi-Tysklands riksmarskalk Herman Göring og Kelley. Hva vil du si om relasjonen mellom dem?

– De appellerer til hverandre av ulike grunner. De trengte hverandre. Kelley trengte Görings samarbeid for å gjøre sin studie. Göring trengte Kelleys selskap og samtaler, og han trengte også noen som kunne hjelpe ham med å holde kommunikasjon med familien og andre ting. Kelley var villig til å gjøre det for å oppnå det han ønsket. Så de bedrev gjensidig manipulering av hverandre – og de var begge oppmerksomme på dette. I denne likheten utviklet de en slags respekt for hverandre – ikke at de var venner eller likte hverandre – men de beundret aspekt ved hverandre. Kelley visste godt hvilken fordervet og skrekkelig person Göring var, men han så også kvaliteter han kunne beundre, som intelligens, humor og sjarm.

– Hans opplevelser i Nürnberg fikk konsekvenser for hvordan det gikk med ham etter krigen?

– Ja, oppholdet I Nürnberg snudde livet hans på hodet. Hans profesjonelle tro ble snudd på hodet, og hans personlige liv ble påvirket. Han skiftet virke fra psykiatri til kriminologi. Men også før han kom til Nürnberg hadde han dette mørke trekket i sin personlighet som gjorde at han trodde han måtte prestere, prestere, prestere. Han tok på seg for mye arbeid, han drakk for mye og han kranglet med kona. Til slutt nådde han bristepunktet.

I likhet med Göring, som hadde klart å skjule en cyanid-ampull gjennom sitt fengselsopphold, begår Kelley et dramatisk selvmord ved hjelp av cyanid.

– Jeg tror det var en forbindelse mellom disse to selvmordene, men kanskje ikke det man lett antar. Jeg tror ikke det var det at Kelley tenkte «Herman gjorde det, så jeg skal gjøre det», men at det har mer å gjøre med fellestrekkene i deres personligheter, og at cyanid appellerte til begge to av samme årsaker. Jeg vet ikke og ingen vil noen sinne kunne vite. Men det var sjokkerende for Kelley å få vite om Görings selvmord, og jeg tenker at minnet om dette sjokket og den teatralske inntrykket Göring hadde gjort var sterkt til stede i Kelley. Det kunne godt mulig være det som gjorde at han plukket opp pillen.

– Boken din er også et interessant innblikk i deler av psykiatrihistorien, blant annet omkring bruken av rorschach-tester. Kelley er en tilhenger av denne testen og bruker den som et diagnostiseringsverktøy på nazifangenes psyke. Samtidig kommer det etter hvert en amerikansk psykolog, Gustav Gilbert, til Nürnberg, som gjør helt andre tolkninger av Rorschach-testene.

– Ja, Gilbert kommer til en helt annen konklusjon enn Kelley. Det viser at den gang var det å tolke Rorschach-tester like mye kunst som vitenskap. I dag er det en standardisert måte å tolke dem på, og det er mer av en personlighetstest. Kelley – og Gilbert – brukte det for å diagnostisere mental sykdom. Kelley var god i å tolke dem. Jeg spekulerer om det var fordi han var empatisk. Han var selv av og til i psykisk ubalanse, men ville aldri innrømme det, men det gjorde ham fininnstilt på andres problemer.

Men den amerikanske psykologen Gustav Gilbert kommer altså til en annen konklusjon enn Kelley. Der Kelley konkluderer med at ingen av de 22 nazilederne – bortsett fra Rudolf Hess – lider av sinnsforstyrrelser, konkluderer Gilbert med at nazilederne delte fellestrekk av mentalsykdom som fikk muligheten til å blomstre i et bestemt politisk miljø og vilkår i Tyskland fra mellomkrigstiden av.

– Kelley er en plaget mann, men han er også en slags idealist?

– Ja, med kunnskapen sin vil han forsøke å forhindre nytt Holocaust.

– Hvorfor fikk ikke han budskapet sitt ut i opinionen?

– Fordi ingen ville høre på det tidspunktet. Gilberts budskap var mye mer akseptabelt. Det er enklere å tro på at folk som har begått grusomme forbrytelser er sinnsyke, at de er en annen mennesketype og at det er ingenting vi kan gjøre for å forhindre dem fra å oppstå. Men jeg opplever noen ganger når jeg holder foredrag for holocaustoverlevere, at de ikke liker å høre når jeg sier nazistene ikke var sinnsyke. Spesielt når jeg sier at de mentalt sett befant seg innenfor normalvariasjonen, fordi de tenker at jeg da sier det nazistene gjorde var normalt. Men de føler seg bedre når jeg følger opp med å erklære at siden de ikke var sinnsyke var de også ansvarlige for sine gjerninger. Da kan vi holde dem ansvarlige. Så gal eller ikke gal, gjør stor forskjell. Jeg tror, og Kelley trodde, at de fleste som begår forbrytelser mot menneskeheten – som nazistene – er tilregnelige. Men – i hvert fall i Amerika etter krigen – ønsket mennesker helst å høre Gilberts budskap.

– Det synet har endret seg nå?

– Ikke spesielt, vil jeg si. Når vi opplever tilfeller av massedrap i USA, som ved skoleskytinger, tenker alle automatisk hvilke psykisk forstyrrelse har denne personen. Men det er ikke nødvendigvis en psykisk forstyrrelse, kanskje er det noe i miljøet som trigger dem. Det betyr ikke at de ikke er kriminelle eller ansvarlige, men de er typer som har «triggere», og det er ekstremistgrupper som målrettet søker etter folk som er sensitive og trigger dem – og få dem til å begå forbrytelser, mener el-Nai.

– Nazistene skapte ikke noe nytt da de skapte et samfunn der slike grusomme forbrytelser kunne begås. De startet det ikke, og det sluttet heller ikke med dem. Det kan hende igjen – hvorsomhelst nårsomhelst. Fordi menneskene som er i stand til å gjøre dette er alltid med oss, må vi fokusere på å identifisere ekstremistgrupper og utgrupper, grupper som arbeider med å kultivere samfunn hvor de potensielle drapsmennene og forbryterne ut der blir trigget. I mitt land er det hundrevis av små grupper som gjerne vil se en verden hvor slike ting skjer. Men det skjer ikke fordi det er nok folk der ute som gjenkjenner feilslutningene i deres ideologier. Jeg tror måten å bekjempe ekstremistgruppenes utbredelse ikke er å fokusere på individer som kan begå disse forbrytelsene, men å fokusere på feilslutningene og vise fram dem. Jeg tror også på å bringe sammen folk som er uenige så de kan oppdage hva de har felles. Jeg vet det høres banalt ut, men jeg tror det er måten å hjelpe.