Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

– For meg som har opplevd religion og gud på den måten jeg har, er det å oppleve livet nå, uten religion, helt fantastisk, sier Josef Moradi.

Josef er eks-muslim, men Norge vil sende ham tilbake til Afghanistan

Utlendingsmyndighetene mener det må være greit å leve som ateist i skjul

– Som vantro tror jeg at jeg lever bare én gang. Jeg har ikke noe etterliv. Derfor er det viktig for meg å leve åpent. Hvorfor skulle jeg skjule mitt livssyn? Det er det jeg må, om jeg må tilbake.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 26.09.2019 kl 09:38

Han sitter lett fremoverlent i sofaen på Litteraturhuset i Oslo. Stemmen er rolig, men intens. Han vil bli hørt. Det er et drag av sørgmodighet i de pene trekkene. Han skal være 24 år, men ser ut til å ha levd lenger, i hvert fall mer enn hva alderen skulle tilsi. Utenfor glitrer sola i løvverket i Slottsparken, der vi etter hvert skal gå en tur, men bare i den øverste del av parken. Han våger ikke å gå stort lenger ned i byen. Kanskje er vi allerede på utrygg grunn. Områdene i sentrum og over mot Grønland er «no go»-sone. Der frykter han å bli gjenkjent og tatt – av det norske politiet.

JOSEF MORADI (24)

Ateist og flyktning fra Afghanistan.

  • Forlot hjemlandet som tenåring.
  • Avslag på asylsøknad fra UDI, Utlendningsnemnda og Oslo tingrett. Ankesak berammet til Borgarting lagmannsrett april 2020. Har derfor ikke lovlig opphold i Norge.
  • Lever i skjul på Østlandet, med støtte fra norske velgjørere.
Josef Moradi befinner seg ulovlig i Norge. Tidligere i år trodde Oslo tingrett på at afghaneren er ateist, men retten avviste likevel søknaden om asyl i Norge. Asylsøknaden ble først avslått av UDI, deretter i Utlendingsnemda, før han altså i vinter tok saken til retten.

I Afghanistan er det dødsstraff for apostasi, frafall fra religion. Rettens begrunnelse for at han likevel fikk avslag var imidlertid at det skal være mulig for frafalne å leve Afghanistans hovedstad Kabul.

– De sier jeg kan være der, og følge de muslimske ritualene. Men jeg hater det. Det er som et fengsel for meg, sier Moradi oppgitt, på tilnærmet perfekt mer eller mindre selvlært norsk.

EN MULIG DØDSDOM

Han mener retten i beste fall dømmer ham til å oppgi både sin religionsfrihet og sin ytringsfrihet, dersom han ikke får bli i Norge. I praksis frykter han at det vil være en dødsdom. Han forteller at det også i hjemlandet er kjent at han er ateist. Og familien er strengt troende, et par fettere er til og med tilknyttet den fundamentalistiske Taliban- bevegelsen i landet. En gruppe han stiftet brutalt bekjentskap med før han dro derfra og over grensen til Iran som 17-åring. Deler av en finger ble kuttet av, til skrekk og advarsel, for å ha stilt spørsmål ved den rette lære.

Dette var imidlertid ikke første gang han gjestet nabolandet. Faren bodde i Iran da Moradi var barn, og sammen med moren flyttet han og søsknene etter da han var rundt ni år. Familien vendte kort tid etter tilbake til hans barndoms landsby i Nord-Afghanistan, da faren forsvant inn i smuglervirksomhet.

– Jeg hadde en veldig vanskelig oppvekst. Men det var også en … advantage, han leter etter det norske ordet, og lander på «fordel». Fordelen var at fravær av far gjorde ham fri til å kunne bli den ateistiske mannen han har blitt.

– Jeg hadde ingen far som kunne sprøyte meg full med streng oppdragelse. Jeg fikk være for meg selv. Situasjonen var en annen for søsteren min, som nå er 15 år gammel. Hun ble kontrollert. Den gang var det forferdelig for meg ikke å ha en far, men i dag føler jeg meg heldig.

Friheten hadde sin pris. Forholdene i landsbyen var sparsommelige. Ikke strøm. Ikke innlagt vann. På den andre siden av fjellet styrte Taliban. Omtrent 90 prosent av landsbyens innbyggere støttet dem. Han ble som nevnt angrepet, en gang han skulle ut og hente ved.

EN BEGYNNENDE TVIL

Opplevelsen med Taliban førte ham på ny tilbake til Iran. Denne gangen som flyktning. Her møtte han en kvinne. En fritenker, som i dag har emigrert til USA.

– Jeg tvilte på islam. Ikke på Gud. Men jeg skjønte ikke hvordan islam kunne være sant. Alle tingene som skjedde rundt meg gjorde at jeg spurte meg hvorfor Gud bare lot disse fæle tingene skje; uten å gjøre noe med det. Etter hvert nærmet jeg meg vantroen, som i å være ikke-muslim. Jeg visste ikke om Gud eksisterte eller ikke.

– Religion var aldri trygghet for meg. Det var bare tvang og trusler. Kanskje religion er annerledes her i Norge. Islam i Norge forsøker å integrere seg. Du kan velge hijab her. Det kan du ikke i Afghanistan. Der kan du aldri velge.

Tvilen førte imidlertid ikke til at han sluttet med muslimske praksiser. I hjemlandet turte han ikke annet. Det var ingen han kunne stole nok på til å bekjenne sin tvil. Den iranske kvinnen skulle bli redningen. Hun tok ham inn, ga ham jobb og åpnet opp tankesettet hans, forteller han med takknemlighet i stemmen.

– Jeg hadde problemer med å sove. Jeg var bare 17 år, på flukt, og det var vanskelig å håndtere alt sammen. Hun viste interesse for meg. Spurte hva som var skjedd med hånden min. Og fordi hun ikke brukte hijab stolte jeg nok på henne til å fortelle at jeg ikke lenger trodde på islam. Hun hjalp meg veldig med å løse opp i alle flokene i hodet mitt, og mye annet. Hun vitnet faktisk for meg i Oslo tingrett, på Skype. Og i møtet med henne forsvant Gud helt fra hodet mitt, forteller han.

INNVENDIG REVOLUSJON

– Det var ikke noe klart øyeblikk der gudstroen forsvant. Jeg er oppvokst islamsk, der det er mye urettferdighet, også mellom mann og kvinne. Søsteren min måtte bruke hijab, men ikke jeg. Det lurte jeg mye på. Alle disse spørsmålene over mange år førte til tvilen. Men tvil var grusomt, jeg hadde fått beskjed om at tvilen ville gjøre meg til en stein eller et dyr. Jeg var redd, men det skjedde jo ikke noe. Jeg fortsatte å være meg, og etter hvert klarte jeg å tenke og å tvile, med vilje.

– Det må ha vært veldig skummelt, og ensomt?

– Ja. Det var en revolusjon inni meg. Familien min var strenge. Moren min satt med koranen mange ganger om dagen, uten å kunne lese. Jeg kunne ikke snakke med noen, før jeg kom til Iran. Jeg fikk psykiske problemer av det, men det fantes ingen psykologer der. Det var ingen å snakke med, fordi hele landet er så religiøst. Religion er ikke noe tema. Det er farlig.

– Jeg ble veldig alene, inni meg. Du klarer ikke være normal rundt folk når det er sånn. Du må late som, og gjøre mye du ikke vil, for at det ikke skal være farlig. Når jeg for eksempel ser noen med hijab nå, tenker jeg at hun bærer et fengsel rundt seg. Jeg blir redd av det, sier han på utpust, og understreker at han ikke hater kvinner som bruker hijab.

Han bare «vet» at de har blitt hjernevasket, som søsteren. Han så at hun ble det. For ham finnes det ikke noe fritt valg av den type hodeplagg.

ET ANNET LIV

– Nå er jeg veldig glad. Jeg har akseptert at livet er virkeligheten. Det var veldig skummelt. Da jeg forlot islam visste jeg ikke om noen andre måter å leve livet på. I Iran forsto jeg at det fantes andre muligheter. Da jeg dro dit var jeg ødelagt innvendig. Jeg hadde ingen «backup» for livet mitt, men jeg møtte henne og fikk hjelp.

– For meg som har opplevd religion og gud på den måten jeg har, er det å oppleve livet nå, uten religion, helt fantastisk! Som vantro tror jeg at jeg lever bare én gang. Jeg har ikke noe etterliv. Derfor er det viktig for meg å leve åpent. Hvorfor skulle jeg skjule mitt livssyn? Det er det jeg må, om jeg må tilbake. Straffen er døden for meg som frafallen. Jeg forstår ikke dette …

Sinne syder under overflaten. Han legger ikke egentlig skjul på det. Sinnet er rettet mot islams makt, over hjemlandet og over mennesker. Forholdet til kristendommen er kanskje mildere, men det har aldri vært noe alternativ. Han vedgår at akkurat det også er litt bittert. Hadde han konvertert og blitt kristen, hadde han fått bli i Norge.

Lykken i Iran varte ikke; han hadde ikke lovlig opphold der heller. Han ble deportert tilbake til Afghanistan. Men da var han blitt en skam for familien. Han hadde bodd, ugift, med en vantro kvinne. Det ble noen dager i Kabul. Litt rundt her og der, inntil hans oppsparte midler fra arbeidet i Iran ble gitt til en menneskesmugler. Turen gikk til Tyrkia, Hellas, gjennom Europa til han nådde Norge.

Han forteller at han ble plassert på mottak etter mottak. Vegg i vegg med andre flyktninger. Mange av dem ikke bare muslimske, men også strengt religiøse. Han hadde forlatt alt han kjente: troen; familien; hjemlandet. Han trodde han var kommet til et trygt land. Et sekulært samfunn, der han kunne være seg selv, ateisten Josef. En fri mann. Men mottaket, og særlig det siste han var på, ble et tilbakeslag. Et mareritt, kaller han det. Han var den enste ateisten der. I kjelleren var en moské, og døgnet fulgte bønnetidene.

PÅ RØMMEN IGJEN

Flashbackene til fortidens stengsler ble ikke til å bære. Han rømte igjen. Denne gangen til en norsk kvinne som hadde fungert som samtalepartner de drøye to månedene på mottaket i Oslo en stund tidligere. Han omtaler Rita Johansen Haga som mamma. Den samme betegnelsen som han bruker om sin tidligere iranske redningskvinne.

– Jeg kjenner meg fri i hodet nå. Men ikke fysisk. Ikke i denne situasjonen. Jeg har fortsatt mareritt, men det er noe jeg må leve med. Det er som en kreft. Kanskje kommer jeg til å overleve den, kanskje tar den en dag livet av meg. Men jeg må ha håp.

Håpet ligger i nære relasjoner. Lenge bodde han hjemme hos Haga, var frivillig på Røde Kors og ulike språkkafeer. Han lærte seg norsk ved å møte mennesker. Men det ble nei på nei fra utlendingsmyndighetene. Og etter det siste måtte han flytte ut, før politiet kom på døra til Haga. De har vært der.

Moradi bor nå på ukjent adresse mens han venter på at ankesaken skal komme opp. Dato for denne skal være satt til april neste år. I mellomtiden har han ingen sosiale rettigheter. Ikke livsopphold. Ikke krav på legehjelp. En innsamlingsaksjon på Spleis.no har gitt midler til advokat. Haga og andre velgjørere bidrar til at han har mat på bordet.

– På det siste mottaket, langt ute i skogen, var det bare venting. To dager i uka fikk vi lære norsk. Det var det. Men jeg har ikke fått en krone fra staten siden jeg dro fra mottaket. Jeg mistet alt. Jeg mistet retten til å gå på norskkurs. De tok bøkene mine fra meg, sukker han, og forteller at han bruker store deler av dagene på internett, for å lese og lære.

Han forsøker å fylle dagene med noe. Men det er vanskelig når han ikke lenger våger å gå på språkkafeene han besøkte frem til tingrettsdommen. Frykten setter seg i kroppen hver gang han er utendørs, og den er med ham tilbake der han lever i skjul.

– Du fikk altså et hjem, men mistet alle andre rettigheter, og så mistet du hjemmet også?

– Ja, jeg lever på utsiden av samfunnet. Og jeg synes det er veldig urettferdig, etter alt jeg har vært gjennom. Jeg synes jeg fortjener å leve, fortjener å studere og å få mulighet til å gjøre noe for andre i samme situasjon som meg. Men jeg er helt låst. Jeg kan ikke gjøre noe i det hele tatt.

INGEN PLAN B

På utsiden av samfunnet: Som asylsøker uten lovlig opphold lever Josef Moradi på utsiden av samfunnet og på andres nåde.

Han er redd hver dag. Han er jo her ulovlig. Men han vil ikke bort. Ikke under noen omstendigheter, uavhengig av hvor slitsom situasjonen er. Samtidig er det vondt å være så avhengig av andres gode vilje. Men det er hva han trenger for å leve. Håpet ligger i ankesaken.

– Det er bare å vente. Det er vanskelig, men jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn dette. Jeg er veldig takknemlig for alle som hjelper meg. Det er fortsatt håp når jeg får sånn støtte, selv om systemet vil felle meg. Jeg mistet familien min, alle jeg kjente, på grunn av religion. Jeg kan ikke gjøre noe annet nå enn å leve her. Du har din biologiske familie, og så har jeg fått en familie her. Ingen har gitt meg sånn kjærlighet som Rita.

– Myndighetene vet at jeg kan bli drept over en bagatell i Afghanistan. Det behøver ikke en gang være min egen familie, som jeg har krenket æren til, men hvem som helst som vet at jeg er vantro, kan drepe meg.

– Har du noen plan B om du skulle bli tvangsutsendt?

– Nei. Jeg har ikke noen plan. Jeg vet ikke hva jeg gjør da. Jeg synes alle skulle få lov til å være åpne om sitt livssyn, og at jeg er en av dem som skal få lov til det. Islam er et fengsel for meg. Jeg skjønner ikke at et demokratisk land som Norge ikke forstår det.

– Jeg vil gjøre noe med livet mitt. Ikke bare overleve til jeg blir gammel. Jeg vil gjøre noe, for andre. Det er bare dyr som bare overlever, for seg selv. Jeg er et menneske, jeg trenger å snakke med andre mennesker. Jeg vil fortelle andre som trenger det at et liv uten Gud er mulig. Jeg vil dele mitt livssyn.

Intervjuet med Josef Moradi ble først publisert i Fri tankes høstnummer på papir. Du kan lese pdf-versjon av magasinet her.

Siste med #IntervjuVis flere

– På denne konserten er vi en menighet. Det er vi som skal leve nå!

Erlend Ropstad:

– På denne konserten er vi en menighet. Det er vi som skal leve nå!

– Noen må ta ansvar og bidra i frivilligheten, ellers rakner fellesskapene

Intervju:

Tone Merete er motorsykkelentusiast og lokallagsleder i Human-Etisk Forbund

Kjønn er kompliserte greier

Kjønn er kompliserte greier

Veronica vokste opp som gutt i bibelbeltet, men for to år siden begynte hun hormonbehandling for å få et mer kvinnelig kjønnsuttrykk. Erfaringen har gjort henne lykkeligere enn noensinne – og ganske oppgitt. (20.3.2014)

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...