– Som barn hang jeg mest med brødrene mine, som er 4–5 år eldre enn meg. Jeg ble jeg ofte fanget og bundet til trær. Det var nok mitt første fellesskap, sier Tone Merete Stokka og ler godt.

Mange kan nok kjenne seg igjen i at en må svelge både kameler og andre dyr for å få lov til å være med i gjengen til søsken, stort sett mer eller mindre frivillig. For belønningen var jo å få ta del i en annen verden. Da brødrene gikk i speideren, fant ikke Tone sin plass i jentegruppa.

– De sydde, sang salmer og drev med jenteting. Det ble en god del snakk om Gud og Jesus, og kombinasjonen var ikke noe for meg. Jeg er verken praktisk anlagt for håndarbeid eller skapt til å sitte i ro. Jeg ville jo ut å knyte knuter, gå på jakt og overnatte i telt; så jeg sluttet.

Kleskoder for kvinner

Som voksen har hun funnet sine arenaer, men det har ikke skjedd uten en viss skepsis og spørsmål fra slekt. Tone er nå lokallagsleder i Lofoten Human-Etisk Forbund, og også aktiv i Lofoten MC-klubb. To helt ulike fellesskap, eller kanskje ikke? Hun ble i alle fall med aktivt i begge på omtrent samme tid, for åtte år siden.

Vi er i Gravdal, midt i Lofoten. Her bor det 1700 mennesker, i hele øyriket bor det 25.000. Tone har tatt imot oss på klubbhuset til Lofoten MC, der medlemmene er klare for årets dugnad til det store MC-treffet. Rett bak oss er sykehuset hun ble født på, og vi kan se spiret på kirken hun ble døpt i.

– Det var en oppvekst med søndagsskole, gullfisk, garn, vakre eventyr og historier. Da vi ble større, var det kirkens barne- og ungdomsaktiviteter på bedehuset som ble tilbudt som fellesarena. Besteforeldrene mine er læstadianere, så jeg lekte ofte med søskenbarn og tremenninger på forsamlingshuset. Ungene hadde det ganske fritt etter fadervår og litt andakt som var for alle.

Der begynte hun for første gang å legge merke til ulike ting. Hvorfor var kvinnene på kjøkkenet, mens mennene tok seg av praten? Hvorfor var det kleskode for damene, men ikke på menn? Hvorfor var taleren alltid en mann?

– Den store prosessen om livssyn begynte vel da jeg var 12–13. Jeg og en venninne hadde fritak for kristendom på mellomtrinnet (som det het da) på skolen. Vi satt alene på et kontor og hadde noe som lignet på samfunnsfag for oss selv. Men mest leste vi tegneserier og pratet.

«Det tredje øyet»

Lærer Tone rister på hodet og smiler, dette ville nok ikke passert i dag. Så kom konfirmasjonsvalget. Mora hadde ikke valgt læstadianismen, men trodde på Gud og gikk i kirken på de store høytidene. Faren var sjelden med. Mora sa at konfirmasjonsvalget var hennes.

– Jeg følte ikke at det var rett å konfirmere seg, å love og leve etter kristen tro. En kan jo ikke love å tro på noe når en ikke gjør det. Løfter skal tas alvorlig. Det ble oppstyr i slekta. Jeg var nok den første som ikke konfirmerte meg, og i tillegg var jeg jente. Bestefar tok det verst, men tinte opp etter noen uker. Bestemor dro nok i noen tråder der som vanlig. Jeg er glad for at jeg har vokst opp med sterke, kvinnelige forbilder. Jeg har hatt kvinner som har stått på meningene sine, stått støtt og blitt akseptert for det. Det ga gode rollefigurer, men også anledning til å se forskjellene i ulike samfunn.

Tone vet ikke nøyaktig hvorfor hun følte motstand mot konfirmasjon, men etter litt tenking og en kopp kaffe i den svarte skinnsofaen kommer hun frem til at litteratur er svaret. Hun leste mye allerede i barndommen, både kultboken Det tredje øye: en tibetansk lamas selvbiografi og en del om andre religioner ble saumfart ganske tidlig.

Allerede i 6. klasse begynte hun å stille de store spørsmålene og se etter svar. Hun så at det fantes likhetstrekk i mange religioner, hvorfor skulle én være mer riktig?

Nei takk til pekefinger

Veien fram til Human-Etisk Forbund (HEF) ble lang. Etter grunnskole gikk hun på en kristen folkehøgskole, med andakter hver morgen og selvpåmeldt bibelkurs. Det var interessant å diskutere skriften med andre. Men den blinde troen uteble. Hun var innom flere byer, men lengselen etter nord kom umiddelbart. Ikke etter folk, men fellesskapet med naturen. For Oslofjorden er ikke hav. I Sverige ble hun gravid og valgte å flytte hjem igjen.

– Det hender jo en stormdag nå, at en kan lengte etter mer stabilt vær, men det går fort over. Jeg er glad jeg kom hjem, og stortrives som lærer i naturfag, restaurant- og matfag og spesialpedagog på Vest-Lofoten videregående skole.

Syndige småbarn

Hun giftet seg i kirken hjemme, og barna er døpt. På den tiden fantes ikke alternativer der, og hennes bestemor ønsket også dåp sterkt.

– For henne var det grusomt å tenke på at barnebarna ikke ville komme til himmelen. Hun hadde en alvorsprat med meg om det, og bestefar støttet henne. Jeg var ung, og tenkte at det var viktigst at alle var fornøyde. Tradisjoner er viktig i familien. Jeg tenkte først at det ikke var et overgrep mot barna å døpe dem, da jeg ikke tror på himmelen, synd og helvete.

Da dåpsdagen kom og presten snakket, kjente hun i hele seg at det likevel var feil.

– Presten snakket om synd hos små barn, og jeg tenkte at dette er riv, ruskende galt. Hvordan kan vi love å oppdra barnet i en tro vi selv ikke tror på? Barn skal ha rett til å velge selv. Synd hos små barn? Det finnes jo ikke noe mer uskyldig enn nyfødte barn.

Da barna skulle konfirmere seg, fikk de – som hun av sin mor – velge selv. Det eneste kravet var at de måtte velge noe, for å reflektere rundt livssyn. Begge valgte Humanistisk konfirmasjon.

– Det var mitt første møte med HEF. En stund etter fikk jeg telefon fra en organisasjonssekretær i Bodø. De ville ha på plass et lokallag i Lofoten. Jeg liker å jobbe med ungdom, så jeg hadde lyst til å være kursleder. Temaer som humanisme, identitet og kritisk tenking er spennende. Så jeg stilte på møtet for å bli det.

Noen må ta ansvar

Der ville ingen være leder. Tone sa ja til ledervervet, selv etter at hun etter årene i studentpolitikk med hestehandler på bakrommet og taktikkeri hadde bestemt seg for «aldri mer» organisasjonsliv i den gaten.

– Jeg mener også at noen må ta ansvar for fellesskapet og bidra på frivillige ting, ellers rakner fellesskapene. Jeg har lest at forskning viser at folk som bidrar er lykkeligere.

Tone liker seg i forbundet. Det er trivelig å møte mennesker som har samme livssyn, som en kan snakke med og utvikle seg med. Fellesskapet består av svært ulike «HEFere». Noen er her på grunn av homokampen, andre protesterer mot kirkens krumspring.

– Flere medlemmer har brutt med læstadianismen eller Guds menighet. Mange av disse har store traumer etter brudd, andre har hatt ulike religiøse opp- og nedturer. Det er dramatisk å bryte med et fellesskap en har trodd var rett. Selv har jeg en «snill» bakgrunn og er nok ikke en så «ekstrem» HEF-er. Jeg ganske moderat, selv om jeg mener bestemt at ingen religion har en særegen en plass i statsanliggende eller offentlige tjenester.

«It's a crazy, crazy world.» Tones mobil har en KISS-låt som ringetone.

– Arne? Han er nede på Løkta. Ta med kaffe! Du, tar du BMW-en eller den andre? Hva, får du ikke start på den?

Tones mann er på tråden. Han skal kjøre ned til dagens dugnad for sommerens MC-treff. Tone var tidligere leder av klubben, nå er hun vanlig medlem – men liker å organisere litt i ny og ne. Enten hun er i MC-klubben eller HEF, er filosofien lik.

– Jeg liker mennesker! Egentlig samler jeg på ulike folk. Det gjør livet mer rikt og interessant. Jeg ønsker ikke en vennekrets som bare har samme tankemønster og bakgrunn som meg selv. Den dagen håper jeg aldri kommer. Hvem skal da utfordre tankemønsteret mitt?

Ta vare på medlemmene

Samtidig som Tone ble med i HEF, ble også motorsykler en del av livet hennes. Det var ingen selvfølge, for en mopedulykke som ung skapte en skrekk. Mannen har derimot «alltid» kjørt.

– Før hadde jeg en greie med at jeg skulle utfordre meg selv hvert år. Gå ut over egne grenser, og møte det som var skummelt. Det har ført til dykkerlappen, tindebestigning, vanskelig utdanning og MC-lappen. Min mann hadde ønsket at jeg skulle kjøre selv og hintet lenge. Jeg sa ja med ett krav: Han måtte bli med på salsakurs! Det gjorde han faktisk.

Selv om salsadansingen dabbet litt av etterhvert, sto Tone for løftet hun hadde gitt seg selv og ektemannen.

– Den første kjøretimen var jeg svett over hele kroppen, og jeg skalv da nøkkelen ble vridd om. Litt etter litt fikk jeg kontroll, og nå nyter jeg friheten og gleden. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten.

Tone har egen motorsykkel, og vi går ut av klubbhuset for å se både av sykkel og dugnad. Utenfor døra står vidundret. Triumph Tiger XRX 800 er bare én måned gammel. Jakke og hjelm kommer på. Nøkkelen vris om. Et klubbmedlem kommer til. Han står lenge helt stille og bare venter på lyden. Visstnok et typisk trekk hos MC-folk, en del av DNA-et. Sykkellyder har en magnetisk tiltrekningskraft, og skaper en egen stemning.

– Den høres bra ut, Tone! kommer det etter intens lytting.

– Ja, det er en bra sykkel. Og endelig en som jeg med mine 162 centimeter fint når ned på.

Vel nede på Løkta, det fine friluftsområdet med Lofotfjellene på den ene siden og Gravdal kirke i dragestil på den andre, rigges det til for det tradisjonsrike treffet Lofoten MC har hatt i mer enn 30 år. I klubben er de 34 medlemmer, men uten andre frivillige som blir en del av fellesskapet under dugnaden, hadde de aldri klart å arrangere treffet.

– Vi får et felles mål og stolthetsfølelse for klubben.

PSM i fellesskapet

Fellesskapet hun har her, er litt som i Human-Etisk Forbund. Å møte ulike folk, men med samme hovedinteresse, å diskutere verdensproblemer, store og små spørsmål, le sammen og lære noe nytt innenfor emnet du er interessert i. Onsdager er fast MC-møtedag.

– Det er en fin arena for å utfordre tankemønsteret. Vi er livssynsnøytrale, og har medlemmer med ulike syn. De fleste er i alderen 50+. og det er godt å ha et voksent sted å gå til. Vi har en kort sesong i Lofoten, så om vinteren pleier vi PMS-en sammen (Parkert Motorsykkel Syndrom). Når vi ikke diskuterer, mekker vi eller drømmer om en sykkel en har hatt, har, eller skal ha.

Tone liker både å kjøre alene og sammen med medlemmene.

– Å kjøre sammen gir fellesskapsfølelsen. Du deler opplevelser, og på lengre turer blir det ofte camping ute i telt. I alle fall når man kjører på treff. Det skaper samhørighet å gå med likt vestmerke på ryggen og campe under samme klubb-banner. Det er koselig, og du får andre samtaler over bålet og kaffen. Fellesskapsfølelsen mellom MC-folk er stor og unik. Uansett klær og sykkel, hilses det, og du snakker med alle du møter. Har du et uhell, er det alltid en klubb eller en motorsyklist som vil hjelpe.

– Når vi er på tur, skjer det ofte at fremmede snakker til oss. Det viser seg ofte at de har vært i Lofoten og kjenner igjen ryggmerket vårt, eller så har de selv kjørt motorsykkel.

MC-merke for HEFere

Hva er så forskjellen på de to fellesskapene Tone er engasjert i? Hun er smilende rask med å si at HEF-møtene er mye mer strukturert, med full saksliste. En kan heller ikke plukke ut hvem som tilhører HEF, det gjør en lett med folk i MC-miljøet. Og selv om Tone har sett folk som går med HEF-merke – og av den grunn blitt glad for å se likesinnede – går hun ikke bort for å slå av en prat.

– Jeg la på landsmøtet merke til at korvirksomheten er stor. Da slo det meg at det hadde vært fint med et lite merke eller logo en kan ha på vesten, så en kan gjenkjenne andre. Det er sikkert mange HEFere som kjører sykkel.

– Hvordan skal det se ut?

– Det er fritt frem for den som føler seg kallet til å lage et design. Jeg kommer i alle fall til å bruke merket!

Dette intervjuet ble først publisert i Fri tankes papirutgave. Du kan lese den i pdf-format her.