Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Alle vi som ikke tror vi skal leve evig, men leve nå. Vi er også en gjeng, sier Erlend Ropstad i denne samtalen om livssyn og låttskriving.
 Foto: André Løyning

Alle vi som ikke tror vi skal leve evig, men leve nå. Vi er også en gjeng, sier Erlend Ropstad i denne samtalen om livssyn og låttskriving. Foto: André Løyning

Erlend Ropstad:

– På denne konserten er vi en menighet. Det er vi som skal leve nå!

Den snart teateraktuelle musikeren og låtskriveren fra «Bibelbeltet» lager sin egen flokk av fans og humanister.

Publisert:

Sist oppdatert: 27.11.2019 kl 11:25

«Du har de som skal leve evig. Og så har du vi som skal leve nå.»

– Det verset er kanskje kjernen i mine sanger. Uten at jeg kan si helt hvor det kommer fra, sier musikeren Erlend Ropstad, et stykke ut i denne samtalen om livssyn og låtskriving, og en god del til.

Det er få som gjør bibelreferanser om til slik poetisk, sekulær humanisme som det Erlend Ropstad makter i møtet mellom rockebønnen «Menneske, kjære menneske» og påfølgende «Brenn siste brevet» midtveis på platen med samme navn, skrev jeg i en plateanmeldelse for Klassekampen tidligere i år. Verselinjen over er hentet fra sangen «Det store blå», fra albumet som kom i 2017, og akkurat den var egentlig utgangspunktet for ideen til dette intervjuet.

– Det jeg hører i nevnte linje er en klar referanse til troende mennesker, og så har du oss andre, som vil ha dette livet ...

– Ja, ikke sant. Kanskje dette er mitt forsøk på å si at vi også er en flokk. Alle vi som ikke tror vi skal leve evig, men leve nå. Vi er også en gjeng. Dere har tilhørighet her, på denne konserten er vi en menighet. Det er vi som skal leve nå!

Humrende legger han til at ubevisst har han kanskje forsøkt å skape en kult: ropstadianerne. Musikken disse i så fall har høymesse til, er rock i tradisjonen etter Bruce Springsteen, Neil Young og John Lennon. I bunn er også norsk teksttung visetradisjon.

TRIGGE TANKEMUSKLER

UT I VERDEN: – Sangene har sitt eget liv når de er ute. Da har jeg sluppet dem. Bokstavelig talt, sier Erlend Ropstad
 Foto: Aslaug Olette Klausen

UT I VERDEN: – Sangene har sitt eget liv når de er ute. Da har jeg sluppet dem. Bokstavelig talt, sier Erlend Ropstad Foto: Aslaug Olette Klausen

Da Fri tanke møter Ropstad over en kaffe på en kafé i Oslo sentrum, har han en såkalt stille skriveperiode. Slippturneen for siste plata er over, sommerens festivaler er fortsatt noen uker fremme. I høst er sangeren, gitaristen og låtskriveren, opprinnelig fra Vennesla via Oppdal til nå Oslo, ute på en landsdekkende turné. I den musikalske bagasjen ligger teksttunge rockelåter med klare budskap, ikke minst om kjærlighet og kritisk tenkning.

– Jeg vil minne folk på kjærligheten. Og det synger jeg jo også. Det er mitt overordnede budskap. Jeg vil minne folk på kjærligheten, at de skal ta tak i den. I tillegg elsker jeg å stimulere til refleksjon. Jeg synger om religion. Jeg vil trigge noen tankemuskler til undring over hvordan verden oppsto, og hva som skjer etter at vi er døde.

– Jeg vil gjerne at folk skal få en rasjonell og jordnær tilnærming til dette. Fri for eventyr og fantasifigurer.

Oppveksten i tjukkeste bibelbeltet har satt sine spor. Bibelreferansene i tekstene kommer tett, gjerne med flertydig humoristiske tilsnitt.

I låten «Brenn siste brevet» synger han på breieste Vennesla-dialekt «Nå kjæm han snart», fordi det, som han leende sier, faktisk sitter folk i Vennesla og venter på at Jesus skal komme.

– Noen av disse er jo fornuftige oppegående folk. Samtidig er det en absurd tanke, at i dag, i 2019, sitter det noen og venter på at sønnen av en Midtøsten-guddom skal få jorden til å bli som i himmelen. Det er morsomt, fornøyelig og sunt å påpeke det, og å belyse absurditeten gjennom rasjonalitet.

GLAD I JESUS-SKIKKELSEN

Målet er å så en mulig kime til et litt mer nøkternt syn på de store spørsmålene i livet, også hos dem som sitter fast i guds kjærlighet. Å åpne dem opp for mulighetene til kritiske spørsmål i menighetslivet. For som han sier; ingen religioner tåler kritiske spørsmål.

– Samtidig er jeg glad i Jesus-skikkelsen. Hovedbudskapet om nestekjærlighet, det kan du ikke si noe imot. Det er som å si at kattunger ikke er søte, eller at Beatles ikke var så populære på 60-tallet.

– Det jeg kunne ønske at vi som er ikke-kristne kunne sagt til de kristne, er: Vi gjenkjenner en sosialist og humanist når vi ser ham. Vi tar ham med oss nå. Dere har hatt ham lenge nok, han er sliten av alt hykleriet. Han kan komme tilbake når dere har lært å oppføre dere mot kvinner og å respektere homofile. Nå skal vi gjøre yoga med Jesus, og han skal finne tilbake til sitt barmhjertige selv, ler Ropstad rått.

Han har imidlertid forståelse for at det er mange som vil omfavne et miljø som forsikrer deg om at du vil få se igjen de du mister, og særlig når det kommer et trygt fellesskap på kjøpet, der alle er enige om at det er sånn verden er skrudd sammen.

BEHOVET FOR BY

– Jeg trenger å bo i en by. Det gir en annen trygghet å kunne være en hvemsomhelst, sier Erlend Ropstad.
 Foto: Arnfinn Pettersen

– Jeg trenger å bo i en by. Det gir en annen trygghet å kunne være en hvemsomhelst, sier Erlend Ropstad. Foto: Arnfinn Pettersen

Selv vokste han opp i et gjennomagnostisk hjem, som han kaller det. En god oppvekst, til tross for de mange mer eller mindre kleine forsøkene fra omgivelsene på å frelse ham. Den tryggheten i at alle i bygda kjente alle, ble – som for mange andre – også en belastning. Han ville ikke bli værende. Etter et opphold på Oppdal i Trøndelag flyttet han til Oslo. Og det var også her han og kona valgte å bli humanistisk viet sommeren 2012, i det han kaller en strålende seremoni, holdt i kjelleren på Ladegården i Gamlebyen i Oslo. Et par steinkast fra der de nå holder hus.

– Det er godt å bo et sted hvor du kan forsvinne litt. Jeg trenger å bo i en by. Det gir en annen trygghet å kunne være en hvemsomhelst. Jeg pleier å si at jeg dro fra Vennesla ved første anledning og så meg aldri tilbake. Men sannheten er vel egentlig at jeg ikke har gjort annet enn å se meg tilbake.

– Når du hører på sangene mine, er det jo det eneste jeg driver med. Det er det å se seg tilbake, og hvordan livet har blitt, jeg skriver om. Hvordan små, i øyeblikket uvesentlige valg, kan sende deg i en helt annen retning i livet. Det synes jeg det er interessant å reflektere rundt. Derfor blir det jo mye retrospektivt, mye nostalgi og mye «hva om hvis dersom jeg hadde kysset den jenta i bunnen av den bratte bakken, hadde livet mitt tatt en helt annet retning».

STORYTELLER

Han ønsker imidlertid å la tolkningen av tekstene være opp til lytteren. Han ser på seg selv som en «storyteller»-låtskriver, selv om det fortsatt er elementer fra hans eget liv å spore i bakgrunnen. Klisjeer og andre opplagtheter vil han unngå. Tross alt er det for mange som synger om å lengte hjem, og selv synes han det er litterært uinteressant å søke trygghet i tekstene.

– Jeg vil behandle lytteren som en intelligent person. Jeg tror publikum liker det. Det er nok derfor mine tekster har slått litt an. Publikum må selv gjøre mye av refleksjonen rundt låtene, og jobben med å forstå tekstene.

– Det er jo også når jeg får tilbakemeldinger på at tekstene mine betyr mye, at jeg får noe igjen for dette. Jeg skriver i liten grad egenterapeutisk. Jeg har bare lyst til å kommunisere noe. Det er klart at jeg kommuniserer noe jeg har i meg, om det er en følelse eller en tanke jeg vil trigge i noens hjerne. Det er en fortellerglede og et ønske om å påvirke. Om mine tekster kan gi trøst i en vanskelig tid, eller gjøre at noen kan finne kjærlighet, eller bare være noe å like å høre på fest – det er det jeg får igjen.

INNHOLD OG BUDSKAP

Når musikken er ute i verden anser han den heller ikke egentlig lenger som sin. Låtene har blitt lytternes låter. Det er deres liv han da synger om.

– Sangene har sitt eget liv når de er ute. Da har jeg sluppet dem. Bokstavelig talt.

– I konsertanmeldelser omtales du gjerne som predikant. Føler du deg som det?

– Når jeg fremfører går jeg veldig inn i skapelsesprosessen av låten, til kjernen av energien jeg hadde da jeg skrev. Det er derfra jeg vil synge til publikum. Jeg forsøker å se folk i øynene, og være så insisterende som mulig når jeg vil banke dette inn. Det er jo effektivt, og en bra måte å formidle på. Så jeg kan forstå at jeg kan oppleves autoritær på scenen. Uten at jeg vet hvorfor det har blitt sånn.

– Det finnes en lang og vakker tradisjon for meningsbærende rock. Det har alltid vært min favorittsjanger, det å høre folk synge fordi de har noe å si. Det finnes nok av rock som handler om å gjøre stemmen tøff og å stå bredbent med gitar. Jeg vil gjerne få lov å forsøke å lage noe som har et innhold og et budskap som kan bety noe i folks liv, utover gøy og fest. Selv om det også er gøy.

INGEN LAGSPILLER

Den som imidlertid skulle tro at musikerlivet er bare morsomheter mellom konsertøktene, må tro om igjen. Ropstad er nemlig også sin egen produsent, sin egen manager og sitt eget plateselskap. Og han skriver også all musikken selv. Alene. Oppslukt i sin egen boble, fjern også fra de nære omgivelsene. Som han likevel trenger rundt seg. Latteren runger over kafébordet når han understreker at han likevel ikke er noen lagspiller. Han må bare ha tiden for seg selv, for å skrive. Resten av tiden er ganske hektisk.

– Jeg må gjøre noe hver eneste ukedag. Hvis ikke føler jeg meg som et dårligere menneske. Jeg mistrives, rett og slett, om jeg ikke føler at dette er en ordentlig jobb, hvor jeg legger inn et dagsverk hver dag. Jeg trives best når noe skjer.

– Det finnes riktig nok dager der jeg kunne tenkt meg å svare «det må du ta med min manager», eller få noen andre til å svare på telefonen. Men jeg kunne jo hatt et plateselskap, der hvor jeg er nå. Det er jo ikke sånn at ingen vil jobbe med meg. Jeg bare foretrekker den fleksibiliteten og den friheten som ligger i å kunne styre alt det kunstneriske, det økonomiske og det strategiske. Økonomisk er det veldig bra at jeg eier alt.

I studio og på scenen har han et fast band. På albumet «Brenn siste brevet» inkluderte han dem mer enn han har for vane. Bandet har fått vært medarrangører på låtene.

– Jeg går aldri inn i studio og ser på muligheten der. Det går ikke. Jeg går alltid inn i studio veldig forberedt, og vet nøyaktig hvordan jeg vil at det skal låte på den andre siden. Det blir jo aldri sånn. Det blir alltid bedre. Denne gangen var det viktig for meg at alle var forberedt, sammen. Så vi hadde et par øvinger.

– Da vi kom i studio visste jeg hva som skulle skje. Men alle hadde fått være med å legge premissene for hvordan musikken skulle bli til slutt. Det var en ganske kontrollert prosess.

– Så det var ikke helt fritt frem?

– Nei, hahaha, jeg slipper ikke kontrollen. Er du gal? Det går ikke, altså.

SYMBOLSKE REISER

Inspirasjonen til selve låtskrivingen finner han rundt seg. Låtskissene begynner som regel med et ord, en setning, en følelse eller en tanke han vil lage en historie rundt. Dette skjer enten når han er ute og løper, eller på en av hans mange lange turer i bil. Et par ganger i måneden kjører han fra Oslo til Oppdal for å treffe sine to barn der. Dette har han gjort de siste 10 årene. Like lenge som han med sin sang og musikk har vært fast innslag under Humanistisk konfirmasjon i Oppdal. En seremoni eldstesønnen også valgte for to år siden.

– Reisen er en fem og en halv times tur i stillhet. Det er god tid til refleksjon, og en god meditativ øvelse for meg. Jeg blir ganske kreativ i det, også fordi det er en så emosjonell situasjon. Jeg reiser fra min kone og barn her i Oslo, til barna mine. Denne turen blir veldig symbolsk.

– Jeg har sunget om det også, i «Her om natta». Denne dragningen i å stå midt mellom. Når jeg er der oppe følger jeg et drag mot de som er her, og her føler jeg et drag mot de eldste barna. Jeg føler hele tiden en uro som kommer av den dragningen mot det andre huset.

Han vedgår at det også er krevende. Samtidig som det er en opplevelse alle med delt ansvar for barn kan oppleve.

– Men det er vond lang avstand imellom. Jeg er ikke tilgjengelig om det skulle skje noe. Den følelsen av å være fem timer og en masse organisering unna å kunne stille opp. Men dette er den beste måten vi kunne organisere livet vårt på. Jeg må bo her, for å kunne være den personen og ha det arbeidet jeg har. Og være den jeg har lyst til å være.

Erlend Ropstad er for tiden på Norges-turne, og spiller blant annet i Drammen 6. november. Se alle turnedatoer Over jul er han aktuell i forestillingen «Menneske, kjære menneske», der poeten Nils-Øivind Haagensens dikt møter Erlend Ropstads musikk.

Dette intervjuet ble gjort i vår og er tidligere publisert i Fri tankes papirutgave.