Onsdag 2. april lanseres boka Assistert befruktning av Anne Forus på Humanist forlag. Forus er seniorrådgiver i Helsedirektoratet, og har arbeidet med fagområdene som er regulert gjennom bioteknologiloven, blant annet assistert befruktning. Forfatteren har en doktorgrad i molekylærbiologi, har holdt innlegg på en rekke åpne møter i regi av Bioteknologinemnda (BION) og er fast delegat til Europarådets komité for bioetikk.

– Hvem har du skrevet denne boka for?

– Da jeg ble spurt av forlaget om å skrive boka, fikk jeg frie tøyler til å utforme den. Poenget var å samle trådene i diskusjonen rundt assistert befruktning, og se tema i sammenheng. Boka gir en kort – vel, den er under 200 sider – og grei oppsummering av hva dette handler om, og hovedlinjene i diskusjonen. Så den er for folk som vil ha en oversikt over tematikken, sier Forus, som ikke selv har noen personlig tilknytning til tema assistert befruktning, men har jobbet i tilknytning til fagfeltet og kjenner diskusjonene.

Assistert befruktning er den tredje i Humanist forlags bokserie Pro et Contra. Bøkene i denne serien skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger, og er skrevet for lesere som ønsker å sette seg nærmere inn i tema – og lettere gjøre seg opp sin egen mening. Tidligere bøker i serien er Ytringsfrihet av Bjørn Stærk og Religionskritikk av Gunn Hild Lem.

På samme måte som de andre to bøkene er skrevet av engasjerte enkeltpersoner – og ikke fageksperter på feltet – har Forus skrevet boka som privatperson uavhengig av sin jobb i Helsedirektoratet.

– Forlaget brukte ikke fagpersoner til å skrive de andre bøkene heller, men heller forfattere som er vant til å diskutere tematikken. Og det er nok lurt, for da blir perspektivet og språket lettfattelig for de fleste av oss, også for de som ikke kjenner debatten i det hele tatt.

– Hvorfor sette seg bedre inn i de faktiske muligheter, samt etisk problematiske spørsmål, rundt assistert befruktning?

– Det er en del vanskelige spørsmål knyttet til dette fagområdet. Norge har valgt å regulere praksis nokså detaljert, og alt som dreier seg om lovgivning og tjenesteetterspørsel i samfunnet er vel interessant. I tillegg er dette tematikk politikerne bruker mye tid på å diskutere, og boka vil bidra til at leseren forstår hvorfor, sier Forus.

Dette [er] tematikk politikerne bruker mye tid på å diskutere, og boka vil bidra til at leseren forstår hvorfor.

– Du kan være enig eller uenig i hvordan assistert befruktning er lovregulert i Norge, og i hvordan jeg fremstiller virkeligheten i boka. Jeg håper at boka kan gi folk et godt grunnlag til å mene noe om saken. Og engasjerer du deg i debatten, kan du bidra til å påvirke det endelige, juridiske utfallet på sikt. Tematikken dreier seg også om bruk av offentlige helsekroner, og hvem som skal bære kostnadene ved assistert befruktning. Disse spørsmålene berører mange mennesker , også de som ikke har umiddelbart behov for assistanse ved befruktning.

I Tyskland blusset debatten om assistert befruktning voldsomt opp denne måneden, etter at den prisbelønte forfatteren Sibylle Lewitscharoff hevdet at barn som fødes som resultat av assistert befruktning er «halve skapninger», skrev Klassekampen sist uke: «De er ikke helt ekte i mine øyne, men tvilsomme skapninger, halvt menneskelige, halvt kunstige, hva vet jeg snart ikke. Det er utvilsomt urettferdig, for barna må bære på en byrde som de ikke har fortjent. Men min avsky er sterkere enn min fornuft.»

– Det er hårreisende uttalelser, men viktig at de kommer til overflaten, så vi er klar over at noen kan tenke på den måten. Det er virkelig alvorlig med sånne ytringer, og jeg er glad for at jeg har sagt i boka om dette: Alle andre barn er like mye verd, det spiller ingen rolle om de er blitt til på den ene eller andre måten, sier Forus.

Surrogati er det vanskeligste tema

I boka tar forfatteren også et historisk sveip innom assistert befruktnings spede begynnelse, da Louise Brown ble født i 1978 – verdens første prøverørsbarn. Det første, norske prøverørsbarnet var Mona Tetlie – kalt «Mirakel-Mona» – kom til verden i 1984, og mer enn fem millioner barn i verden har så langt blitt født ved hjelp av «prøverørsbehandling». Teller vi med barn født etter inseminasjonsbehandlinger, er det enda flere.

– Er dette et hett diskusjonstema i land som har mindre strenge regler for assistert befruktning enn Norge?

– Reglene er jo svært ulike de de europeiske landene, og Norge har et av de strengeste regelverkene. I noen land er det vanskelig å diskutere disse spørsmålene, fordi et befruktet ett – et embryo – tildeles en så høy moralsk status. I Storbritannia har det vært heftige diskusjoner om det skal legges til rette for at barns skal kunne finne sæddonorer, og det er etablert registre som legger til rette for at donorbarn kan finne sine genetiske halvsøsken.

– Hva synes du selv er det vanskeligste temaet, hvor synes du selv grensa går for hvor langt vi kan gå for å bidra til befruktning?

– Spørsmålene knyttet til surrogati er definitivt vanskeligst. Da er det måten barna kommer til verden på, og ikke spørsmålet om barnas verdi, som blir vanskelig. Det er spesielt at hele poenget med den lange prosessen – at hele svangerskapet settes i gang for å få født et barn uten at den fødende blir mor. I alle andre former for assistert befruktning er det en kopling mellom svangerskap og fødsel og foreldrene: Kvinnen som føder barnet, skal være barnets mor. Eggdonasjon bryter båndet mellom gener og biologi, men det er foreldrene som er gravide og følger prosessen. I boka omtaler jeg også problematikken rundt at man «bestiller» et barn. Der brukte jeg bevisst et provoserende ord, for å understreke poenget mitt.

Forus påpeker at man vet surrogatifødsler foregår i dag, og at mange av disse prosessene ikke er gode.

– Men setter man prinsippene til side, ser vi at det kan være gode og dårlige prosesser – dermed kan jeg av og til å bli i tvil. Fordi det allerede praktiseres i stor skala, og det nok ikke stopper med det første, bør vi i alle fall ta best mulig vare på de involverte parter.

– Er det relevant å knytte disse spørsmålene opp mot debatten rundt mulig reservasjonsrett for fastleger? Skal det være mulig å reservere seg mot å bistå lesbiske med befruktning, for eksempel?

– Jeg tenker at det er viktig å skille mellom disse diskusjonene, det er viktig ikke å blande kortene, selv om jeg ser at de kan være prinsipielt beslektede.

– Du er fast delegat i Europarådets komité for bioetikk. Hvilke spørsmål diskuteres der?

– Mange ulike tema, blant annet utarbeider vi regelverk og anbefalinger for biomedisinsk forskning, biobanker, og genetiske undersøkelser. Personvern og pasientrettigheter er blant aktuelle fagfelt der vi samarbeider og drar nytte av hverandres erfaringer. Vi har ikke diskutert assistert befruktning i særlig grad, og det vil også være vanskelig å komme til enighet, da representantene kommer fra land med veldig forskjellig regelverk, samt ulik kulturell og religiøs bakgrunn. Men det er nyttig å samle informasjon om teori og praksis i ulike land.