Utenfor Wergelandssalen i Litteraturhuset er det kø for å komme inn. Bare de to hundre første får plass før en PowerPoint-presentasjon med illustrasjoner av den globale oppvarmingen rulles opp fra scenen. Norsk Klimanettverk, hovedarrangøren bak Klimafestivalen, er overrumplet over suksessen – Norges største klimamobilisering. Hvem skulle tro at klima kunne skape festivalstemning?

– 2014 har vært et år som har vært mot normalt, innleder Bjørn Samset, klimaforsker i CICERO. Han spiller videre på Leif Justers revyreplikk om været, og peker på at 2014 har vært et rekordvarmt år med nye rekorder i ekstremvær.

Bak ham lyser bilder av en synkende bil i nedbørsregn i Oslo, flom i Flåm og kulørt klimastatistikk over Svalbard: 14,5 grad over normalen i 2014. På toppen av det hele har temperaturen de siste hundre årene økt like mye som de 10 000 foregående.

– Ja, klima endrer seg alltid. Det er bare det at det endrer seg langt utenfor de naturlige variasjoner, i et så raskt tempo at vi mangler analogier til hva som skjer. For å forstå nøkkelen til de ekstreme klimaendringene må vi se på Co2-utslippene. Jo mer Co2 og metan vi utslipper, jo varmere blir det, sier Samset.

Han har regnet seg fram til at det med dagens utslippsrate vil ta 17 år før det viktigste målet i internasjonal klimapolitikk passeres: Å begrense den globale temperaturstigningen til to grader.

Et psykologisk problem

Vi har et problem. Vi lever et karbondrevet samfunn. Ja, vi må vi tilpasse oss klimaendringene – men hva kan vi egentlig gjøre noe for å begrense dem?

– Klimaendringene er ikke et teknologisk problem. Det er heller ikke et økonomisk problem. Vi har teknologien og vi har kapitalen. Vi er gått i styringsfellen, foreslår Per Espen Stoknes, psykolog og førstelektor på BI.

– Politikere venter på stormobilisering fra befolkningen, og befolkningen venter på ambisiøse, politiske beslutninger. Klimakrisen er også et psykologisk problem, for vi mennesker har en fantastisk evne til å stenge ute det som er ubehagelig.

Stoknes tror at vi – til tross for røde, blinkende varsellamper – vil velge feriemål som før. Vi velger etter vane og hva naboen gjør, ikke etter sunn klimafornuft.

Lan Marie Nguyen, førstekandidat for Miljøpartiet de grønne i Oslo, vil oppfordre hver enkelt til å tenke over hvilke holdninger man selv fronter.

– Vi må bytte ut spørsmålet «får du reist noe, da?» med «hva er det du gjør for klimaomstillingen?», sier hun. Tenke globalt og handle lokalt.

Foreløpig har Norge lite å være stolt av.

– Tyskland har kuttet sine klimagassutslipp med en fjerdedel. Danmark og Sverige har kuttet utslippene med 20 prosent. Bare Norge ligger i bakevjen, sammen med kullavhengige Australia og oljesandutvinnende Canada, sier journalist Erik Martiniussen.

Politikk uten langsiktighet

Martiniussen har imidlertid tro på at noe er i ferd med å endre seg, etter 25 år med prat. Filosof Arne Johan Vetlesen er mer tilbakeholden med optimismen.

– Siden man for første gang etablerte en toppolitisk erklæring om at klimagassutslippene måtte ned – i Rio i 1992 – har de globale utslippene økt med 50 prosent. Og mens vi nå diskuterer om vi skal forplikte oss til togradersmålet kommer vi til å passere to grader, sier Vetlesen.

Han er kjent for sin kompromissløse tilnærming. Vi bør ikke fly kortere eller mindre. Nei, vi bør ikke fly noe som helst sted i ferieøyemed, mener Vetlesen.

En tungvekter blant klimasynderne er, ifølge Vetlesen, nyliberalismens fristilling av markedet.

– Staten har trådt tilbake for å tenke langsiktig på fellesskapets vegne. Amazonas åpnes opp for olje- og gassutvinning. Heller ikke i Norge viser man tegn til å omstille kjernevirksomheten fra fossil til fornybar energi. Utvinningen vil fortsette så lenge det er profitt å hente, tror professoren.

Hver dag blir vi eksponert for reklame eller annen påvirkning som får oss til å koble velvære med konsum. Vi får høre at det er bra å sikre arbeidsplasser – blant annet på norsk sokkel – og at det er bra å jobbe fulltid. En liten pause i den økonomiske veksten blir kaldt nedgangstider.

– Problemet er at styrkeforholdet mellom budskap 1, at vi må begrense forbruke vårt, og budskap 2, at vi må øke forbruket vårt, står i forholdet 1/10 000. Det er en kamp i motbakke, sier Vetlesen.

Han mener Erna Solbergs planer om å bygge ut nye oljefelt for å skape arbeidsplasser ikke består den etiske lakmustesten: Kan handlingen universaliseres? Bør alle land ta lignende beslutninger?

Prøv å stille deg selv det samme spørsmålet neste gang du setter deg på et fly.

Klimafestivalen varer fram til 11. januar. Programoversikt finner du her.