Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Flom i Trysilelva. Kan demokratiet forhindre at det blir stadig mer av sånt? Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Det gode diktaturet – kan demokratiet redde verden fra klimakrisa?

Lar klimakrisas utfordringer seg egentlig løse innenfor demokratiets sendrektige rammer? Eller må det hardere lut til? Er demokratiet en luksus vi rett og slett ikke kan tillate oss i møte med katastrofen? Eller kan det være at det fortsatt er den dårligste løsningen – bortsett fra alle de andre?

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 27.09.2019 kl 09:57

LANGLESNING/KOMMENTAR: Det finnes en uskreven lov for menneskelig sosialisering: Jo mer rettroende et fellesskap er, desto større er kløften mellom den som er inne og den som er ute. Grensen for hva som er akseptabelt for å fremme den gode sak strekkes til det ytterste. Alt blir til et spørsmål om lys og mørke. Og politikken reduseres til et spørsmål om alt eller ingenting.

Kan denne måten å tenke på også ramme klimasaken? Og hvor farlig kan det bli?

Mange der ute harselerer med et hvilket som helst kritisk blikk på deler av miljøkampen (sure gubber …). Inntrykket er at de ikke ønsker debatt, men stillhet og ærbødig respekt. Altså er klimasaken untouchable, og sier du noe annet er du et dårlig menneske. Denne holdningen vil kunne bidra til en offentlighet som revner totalt.

Den viktigste saken

Det er nok riktig at klima er den viktigste saken i verden i dag, og det vil den fortsette å være i overskuelig fremtid. Det er et stort tema, som griper inn i de fleste politiske og økonomiske områder. Hvordan vi håndterer den og hvordan vi forbereder oss på kolossale endringer, er avgjørende for hvordan livene våre vil bli i fremtiden. Nettopp derfor må ikke klimasaken unndras nødvendig og normal debatt.

Klimadebattens største utfordring er åpenbart hvilke tiltak som skal til for å redusere klimagassutslipp og naturødeleggelser. Det er ingen tvil om at det vil måtte komme helt nødvendige tiltak som vil svi.

Men det er naivt å tro at vi vil kunne gjøre den store forskjellen ved å oppfordre hvert enkelt menneske til å ta ansvar. Det vet politikerne også. I tiden som kommer vil vi derfor oppleve at politikerne fatter vedtak som vi ikke kan velge bort. Kanskje er bompengedebatten bare en bitteliten forsmak på hva fremtiden vil bringe av konflikter.

Det som er sikkert, er at noen vil kreve tiltak som andre vil oppleve som invaderende og autoritære. Det er nesten like sikkert at noen vil strekke strikken veldig langt og kreve strakstiltak eller ideologiske endringer som har store konsekvenser for «folk flest». Hva vil de synes om det?

Løsninger som ikke flår befolkningen – og særlig de som har lite penger på bok – er det mest nærliggende. Uten en jobb å gå til, vil ikke klimasaken være det første man tenker på.

Hvordan?

Det er «lett» å være enige om å bremse global oppvarming. Men hvordan gjøre det er en helt annen bøtteballet. For eksempel setter spørsmålet om vindkraftverk miljøaktivister opp mot hverandre. Rett og slett fordi årsak og virkning er kompliserte størrelsesforhold og fordi interessekonflikter stikker dypt. Heller ikke vitenskapen kan gi entydige svar når det gjelder konkrete tiltak og dets virkninger.

Hvis vi legger klimafornektere og «luke warmers» til side, finner vi både radikale dommedagsprofeter og pragmatiske Davos-mennesker blant miljøforkjemperne.

Det er de som mener at kapitalismen er skyld i klimakrisen og at kapitalismen derfor må avskaffes. Andre mener at kapitalisme er en forutsetning for å kunne «løse» klimakrisen. Noen få mener at demokratiet bør avskaffes i mangel på handlekraft.

Miljøkampen innebærer langt mer enn problembeskrivelser. Og det finnes flere måter å sage av den greina vi sitter på. I Norge er gammelkommunistene i AKP gjenfødt som øko-kommunister i Rødt. MDG spriker i alle retninger, mens partiene i det utvidede sentrum er samstemte i å ta klimaet på alvor. Alle skal med!

En ny runde tribalisme?

Ganske ofte sitter man med et inntrykk av at klimasaken ikke bare dreier seg om klima. Konfliktlinjene er relativt forutsigbare. De løper parallelt med, eller griper inn i, konfliktområder og utfordringer som vi allerede sliter med: En aldrende befolkning, økonomi, innvandring, ulikhet, by og land, «somewheres» mot «anywheres», og det evig tilbakevendende motsetningsforholdet mellom eliter og folk flest.

Klimafornektelse har lenge vært en del av den høyrepopulistiske totalpakka: Først ble innvandringen tredd nedover ørene på oss (og når kommer den neste flyktningkrisen?). Nå vil (de globale) elitene slå spikeren i kista med drakoniske miljøtiltak. Her fremstilles klimakrisen og forskningen som en godt planlagt konspirasjon, der penger flyttes mellom stat og ideologiske forskermiljøer.

Blant de sinteste er klimasaken en del av globaliseringstrollet som vil utslette nasjonalstaten: En elite, fjernt fra alt annet, har til formål å skremme befolkningen til taushet og underkastelse. Innvandring og klima altså, der har du dynamitt!

Høyrepopulister og klima

Det er bare å se på spaltene og kommentarfeltene til Document og Resett. Der flommer det over av en salig miks av klimafornektelse, islam og innvandring:

«Det er dette feilaktige skremmebildet mange nå innbiller seg er virkeligheten, og som får livredde barn til å gråte og ‘brøle’ i protest», skrev en skribent hos Document, og utdyper «… Forskermiljøer og deres haleheng av ukritiske pressefolk tviholder på sin ‘konsensusversjon’. Debatt må kveles, fakta må skjules. Og det er derfor offentligheten får høre så fint lite om de mange tilfellene der naturen selv viser hvor grunnleggende feil diverse klimaaktivister har tatt i sine påstander.»

De har sterke folk på laget. Som den amerikanske presidenten og stort sett alt som kan krype og gå av høyrepopulistiske partier. Og jeg tror denne nasjonalpopulistiske bevegelsen vil vokse. Målbærere som de er av Den store fortellingen om De svikefulle elitene, på vegne av deplorables som vil oppfatte drastiske miljøtiltak som nok et sosialt urettferdig slag i fleisen fra elitene.

En kvikk fiks

Nasjonalpopulister lover nemlig noe som liberalere og venstresiden ikke i samme grad kan tilby: Løfter om trygghet og identitet – og en kvikk fiks.

Og når apokalypsen står på plakaten, blir det mye drama og lite nyanser. De som er faste i troen på at kloden går mot undergangen, vil naturlig nok søke løsninger som er resolutte og grensesprengende. Vi får en forestilt kamp mellom de som vil redde verden og de som vil ødelegge den. Mange vil ty til forhastede løsninger.

Vi kan idealisere at vi skal dra lasset sammen; delta i en miljødugnad for jorda vår. Men så enkelt er det neppe. Noen vil for eksempel mene at alle bør gå ned i levestandard for klimaets skyld. De økonomiske, sosiale og politiske konsekvensene av noe slikt er mildt sagt vanskelige å forutse. Det er vanskelig å se for seg at dugnadens kostnader blir jevnt fordelt når tiden er kort og verden er såpass kompleks som den er.

Litt Weimar til frokost

La oss ta et skrekkscenario – ett som ligner mer på Weimar enn på De gule vestene:

De aller mest radikale svarene på klimakrisen gjennomføres. Massevis av arbeidsplasser forsvinner på rekordtid. Og å få på plass nye næringer tar veldig lang tid, hvis det i det hele tatt er mulig.

Redningsoperasjonen har en pris og prisen er raseri. Fra de som mener de må betale størst andel av den økonomiske nedgangen klimapolitikk fører til. Flere, og kanskje enda sterkere forestillinger om elitenes kamp mot folket flest vil spre seg som ild i tørt gress.

Resultatet blir opprør i protest mot økonomisk kollaps, tap av arbeidsplasser, prisvekst på mat og andre livsnødvendigheter, skyhøye skatter og avgifter, offentlige inngrep i privatlivet, fattigdom og sosial utrygghet.

Opprør som blir slått ned av nyslåtte autoritære makthavere, som har tatt på seg den nødvendige oppgaven med å redde planeten. Makthavere som bruker klima som argument for å innføre en langt sterkere sentralmakt.

Vi kan få nye maktkonstellasjoner, som bruker klima som stedfortredende argument for å virkeliggjøre ideologiske svermerier som hører til på historiens skraphaug. Vi snakker så vel venstreradikalt som høyreradikalt tankegods.

Skal vi tro Shawn Rosenberg, professor i statsvitenskap ved Yale, vil antallet demokratier i Vesten krympe dramatisk de kommende årene. De få som blir igjen vil være skygger av seg selv. Ifølge Rosenberg er det ikke miljøkampens radikale som vil erstatte demokratiene, men høyrepopulistiske regjeringer som tilbyr velgerne enkle svar på kompliserte spørsmål.

Det gode diktaturet?

De fleste er heldigvis enige om at høyrenasjonalistiske diktaturer ikke er særlig hyggelige. På den annen side er det blitt vanligere å stille spørsmål ved de liberale demokratienes evne til å redde verden fra klimakrisa. Kan det være at vi må sette noe av demokratiet til side – i det minste en stund?

De som ønsker å innskrenke demokratiet vil selvsagt si at miljøet er unntakstilstand, at det står om livet, om framtida og rettferdighet. Men det sier (nesten) alle som vil innskrenke demokratiet.

Det «snille» diktaturet er en illusjon. Unntakstilstanden må forvaltes der også. Rettigheter må innsnevres og ufriheter må håndteres. Et autoritært regime krever hårda bud, politisk politi og et betydelig strafferegime. Autoritære regimers fremste ulempe er at det ikke er rigget for selvregulering og at lederskapet sørger for seg selv og sine nærmeste.

Er det virkelig mange som direkte eller indirekte ønsker at demokratiet bør vike for jordas beste, for et større gode? Jeg er ikke så sikker.

Frykten for massenes idioti.

At Churchill skal ha sagt at «det beste argumentet mot demokrati er en fem minutters samtale med en gjennomsnittsvelger,» er fake news. Det Churchill derimot sa, var at demokratiet er den verste styreformen, bortsett fra alle de andre.

Utopister og über-rasjonalister er aldri blitt fortrolige med at demokratiet er rotete og ufullstendig. De kan sine teorier, men vet langt mindre om mennesker som sosiale skapninger.

En av de mest ihuga miljøforkjemperne i Norge er tidligere BI-rektor Jørgen Randers. Randers er også en langvarig tilhenger av å skremme folk til fornuft, slik han uttalte det til Morgenbladet i 2013:

«Det er to måter å påvirke på. Gjennom utdanning, eller ved å skremme. Vi fulgte utdanningsidealet i 30 år. Vi trodde det holdt med miljøfag i skolen, naturstier og slikt, men det virket ikke. Så begynte vi i stedet å lure på om skremmende hendelser kunne hjelpe oss. Den gangen, i 1998, drømte vi om at en orkan skulle treffe Manhattan. Det ville påvirke klimapolitikken, trodde vi. Åtte år senere traff Katrina i New Orleans. Jeg gnidde meg i hendene.»

De klokes diktatur

Morgenbladets ingress lød «Hvis BI-professor Jørgen Randers fikk bestemme, ville han ta klimasaken vekk fra folket og innføre ettbarnspolitikk». Randers vil altså innføre et slags opplyst oligarki som tar makten fra det uopplyste folket og over til et ekspertvelde som tar klimaet på alvor.

Randers meritokratiske eneveldstanke er eldgammel. Tanken om epistokrati, et samfunn der kun de kloke har stemmerett, er kjent fra Platons tid.

I nyere tid konstaterer for eksempel den amerikanske filosofen Jason Brennan, i boka Against Democracy, at de fleste velgerne er for dumme eller uinteresserte til å ha ansvar for styre og stell og at det gir oss dårlig politikk og dårlige ledere. Han har åpenbart et poeng, det skal han ha, men det er unektelig også en udemokratisk tanke bak.

Randers har lenge vært ansett som en rabulist som få tok på egentlig alvor. Men tidene skifter og det er ikke sikkert at han anses som så merkverdig som før. Han peker på skremsler og panikk som virkemiddel. Det er ikke ukjent i dag.

I tillegg fremmer han en ekstrem løsning på et problem som stadig flere et opptatt av: At demokratiene våre ikke makter å ta de nødvendige grep for å nå klimamålene. Den problemstillingen er noe vi antagelig kommer til å se mye av fremover.

Opprop til besvær

Et eksempel på denne tenkemåten er det mye omtalte oppropet fra 25 norske intellektuelle, som i praksis var et oversatt dokument fra den venstreradikale aktivistgruppa Extinction Rebellion.

Oppropet inneholder fraser som «styresmaktenes bevisste medvirkning til ødeleggelse av naturen er i strid med folkeviljen» og «når myndighetene og loven ikke kan garantere tilstrekkelig beskyttelse av etterslektens livsbetingelser, er det borgernes rett å forsøke å gjenopprette et ansvarlig folkestyre og fremskynde de løsningene som er nødvendige for å avverge katastrofen. Det er ikke bare vår rett, men vår plikt å gjøre opprør.»

Selve salutten lød: «Med dette erklærer vi samfunnspakten for å være brutt, ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling.»

Selv om en del av underskriverne har forsøkt å moderere innlegget i etterkant, er essensen klar: Vi står foran apokalypsen – og ingen gjør noe.

Demokratiet slik vi kjenner det er en sinke vi ikke kan tillate oss.

Døden kommer ikke med ljå

Følelse av avmakt og mistro har også gitt seg noen pussige utslag i kunsten. Som teaterstykket Døden kommer ikke med ljå.

Her var utgangspunktet å utforske den amerikanske terroristen og øko-fascisten Ted Kaczynski, også kjent som «Unabomberen», og hans tenkning. Kaczynski tok livet av tre mennesker, skadet 23 og plasserte en bombe på et American Airlines-fly med 78 passasjerer om bord – som heldigvis ikke gikk av.

Utgangspunktet til regissør Nina Ossavy var at Kaczynski, i likhet med så mange av oss i dag, var bekymret for klimakrisa. «Skolestreik, klimaopprop …», kunne vi lese på Facebook-siden deres: «Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne? ... Eller er det en sorg, for bak sinne ligger ofte sorg. Kan det være en form for økosorg som ligger bak hans terror?»

Da jeg selv kritiserte oppsetningen, fikk jeg til svar i Klassekampen at jeg var «I kapitalens tjeneste.»

De gamles egoisme

Et annet eksempel er et innlegg i Aftenposten, forfattet av sosiologen Anne Heyerdahl og hennes to tilårskomne foreldre, med tittelen «Den gråhårete egoismen».

Forfatterne konstaterer at gamle folk bare tenker på seg selv – og ikke på miljøet. Siden vi bare blir eldre og eldre i dette landet, bør derfor stemmene til de unge vektes opp og de gamles vektes ned.

I praksis tar familien Heyerdahl til orde for å nedprioritere stemmene de setter minst pris på (ikke-grønne partier), til fordel for de stemmene de liker (grønne partier).

Kronikkforfatterne er selvsagt klar over at dette ikke er god demokratisk praksis, men igjen: Krisen står for døra. Hvordan slike tanker blir turnert om et par tiår gjenstår å se.

Fellesnevneren for disse eksemplene er enkel å spore: Verden er i ferd med å gå dukken, noe må gjøres, og det som blir gjort er ingenting. Eller som Sir Humphrey i den legendariske TV-serien Yes Minister formulerte det:

«Noe må gjøres. Dette er noe. Derfor må vi gjøre det.»

Spørsmålet mange glemmer å stille er: Er det egentlig mulig å redde kloden fra global oppvarming hvis økonomiene kollapser? Hvilken innvirkning vil et tilnærmet sivilisasjonssammenbrudd ha på forholdet mellom masse og makt, økologi og bærekraft?

Ungdommens råskap

«De voksne sier vi skal gi dem håp» har Greta Thunberg sagt: «Jeg vil ikke gi dere håp. Jeg vil at dere skal føle panikk. Jeg vil at dere skal føle på frykten hver dag. Jeg vil at dere skal handle slik dere ville gjøre i en krise. Som når huset brenner, slik det gjør.» Isolert sett er det lett å tolke Thunberg med sympati og forståelse.

Thunberg er blitt gjenstand for mye hyllest, men også for en ganske amper debatt og mye skitkasting. Den «diskusjonen» hører ikke hjemme her. Men selve uttrykket «panikk» er interessant. Spørsmålet vi kan stille oss er om panikk kan være en bra ting. Er det mange som føler på panikk i dag? Og hva med i årene som kommer? Det er ikke lett å vite, men muligheten er der for en fremtidig klimapanikk. Faren er også til stede for at høye skuldre kan bidra til det som i faglitteraturen kalles moralsk panikk. Og moralsk panikk fører sjelden noe godt med seg – særlig ikke når det går politikk i den.

Mange undersøkelser viser at oppslutningen om demokratiet er stor blant unge i Europa, selv om trenden er fallende. Men funnene viser også at mange ungdommer er likegyldige til hvordan demokratiet er innrettet.

For mange fremstår demokrati intuitivt, i tråd med den allmenne forståelsen av demokrati: Flertallet bestemmer. Så hvorfor ikke gi regjeringen frie tøyler til å utøve den makt som er nødvendig, for eksempel for å redde jorda?

Handling uten håp

Et akutt problem kan ikke fikses med håp alene. Det kreves handling. Men handling uten håp fører neppe til noe godt. Panikk og frykt borger ikke akkurat for veloverveide beslutninger. Om det er aldri så nedlatende, er det de voksnes oppgave å gjøre oppmerksomme på dette, ikke fyre opp under slike tendenser.

De unge har rett når de sier at vi som er voksne ikke tar nok ansvar og overlater en usikker fremtid til dem. Noe annet er hva fryktbudskapet gjør for dagens unge. Jeg vokste selv opp under den kalde krigen og var som de fleste andre barn redd for atomkrig. Heldigvis var jeg omgitt av voksne som sa at det ville gå bra.

Handling i håp er bedre enn handling i panikk. Men aller best er handling med viten. Spørsmålet er hvor mye rom det er for viten når vi ris av moralsk panikk.

Skille sauer fra geiter

Moralsk panikk skaper moralsk panikkdrama: Sauer må skilles fra geiter; de rettroende fra kjetterne. Moralsk panikk skaper falske motsetninger som setter folk opp mot hverandre uten øye for fargetoner.

Panikkartede påstander om apokalypse og at ingenting blir gjort for å forhindre den, er en døråpner for det autoritære i ulike retninger, også som motreaksjon.

Resultatet kan bli at velgerne flokker om (mer eller mindre) autoritære politikere som fornekter menneskeskapte klimaendringer. De som gladelig setter fremtiden på spill for kortsiktige gevinster og velmanipulerte fiendebilder. Men det kan også føre til at andre trekkes mot tanker om å oppgi friheten og økonomisk bærekraft – for å redde jorda.

Begge deler er tilsynelatende irrasjonelt. Begge deler vil utvilsomt føre til elendighet. Begge tankesett har en understrøm av vilje til å rasere; der det foreskrives en kur som kanskje er verre enn sykdommen.

Tja til demokrati

En av de som tydeligvis har latt seg forlokke av panikkbudskapet, er den britiske demokratiforskeren og Cambridge-professoren David Runciman. I 2018 ga han ut boka How Democracy Ends, et forsvarsskrift for det liberale demokratiet. Knappe to år senere har fløyta fått en litt annen lyd.

I en artikkel i Foreign Policy advarer han først mot det han oppfatter som ødeleggende forslag til strakstiltak, for så å komme med forslag til løsninger.

Runciman har liten tro på at vi kan vente på at de gamle generasjonene skal dø ut og slik overlate makta til unge som er progressive i miljøspørsmål. Til det har vi for liten tid, mener han.

Han har enda mindre tro på å senke stemmerettsalderen eller å vekte yngre stemmer mer enn eldre stemmer. Begge disse forslagene vil virke provoserende og gjøre lite for å bringe «stammene» nærmere hverandre. Slike tiltak vil dessuten fremstå som lettgjennomskuelige forsøk på å manipulere vekk andre borgeres medbestemmelsesrett.

Allmøtets diktatur

Men Runcimans egne forslag til løsninger er ikke stort bedre. For det første foreslår han det som kaller deliberativt demokrati , altså at demokratiet løftes ut av parlamentet og ut dit folk bor, til rådsforsamlinger og allmøter. Alle skal bli hørt, mens målet er konsensus.

Problemet er at slike forsamlinger sjelden er så demokratiske som det høres ut. For manipulatorer og kunnskapsløse demagoger trives godt i slike sammenhenger, og de utvikler seg lett til majoritetstyranni.

For det andre foreslår Runciman sivil ulydighet: Store demonstrasjoner som varer helt til politikerne blir presset til å ta de rette avgjørelsene.

Runciman vil altså erstatte, helt eller delvis, valg- og partidemokratier med rådsforsamlinger og gatas parlament. Ikke fordi det er ideelt, men fordi det er den enste måten planeten kan reddes på. I møte med et slikt forslag, bør man ha i bakhodet at gatas parlament bare unntaksvis er uttrykk for flertallets oppfatninger.

Han er derimot uklar på omfanget av en slik demokratireform. I hvor stor grad skal representativ parlamentarisme erstattes av råd og sivil ulydighet? Det er innlysende at vi her står overfor et formidabelt utglidningspotensial, der parlamenters institusjonelle suverenitet blir satt under press og i verste fall erstattes av noe langt mer vilkårlig..

Prøvd før

Det mest åpenbare problemet med Runcimans argumenter er allikevel at slike «demokratiske» alternativer har vært prøvd før. Lenin kalte det demokratisk sentralisme: frihet i diskusjon – enhet i handling. Og vi vet hvordan det gikk.

Uten effektive liberale institusjoner, maktfordeling og representative forsamlinger, forfaller systemet raskt til majoritetstyranni og grovt maktbruk.

Et annet aspekt er at Runciman selv er en smule naiv når han underspiller at selv endrede maktstrukturer ikke nødvendigvis gjør den store forskjellen for å motvirke splid og konflikt i samfunnet ellers. Som ideal trekker Runciman frem Extinction Rebellion.

Hvordan massedemonstrasjoner i regi av venstreradikale antikapitalister skal kunne motvirke polariseringen som han ellers advarer mot, fremstår mildt sagt uklart.

Der Runciman advarer mot noen forslag som vil øke spenningen i samfunnet, fordi de vil gi inntrykk av manipulering, ser han ikke problemet med andre forslag som etter alle solemerker vil være like ødeleggende.

Apokalyptisk stemning

Om ikke annet illustrer Runciman at ulike forslag til endringer av den demokratiske strukturen er i konflikt med hverandre. Spørsmålet er derfor om ikke strid om ulike velmenende forslag til demontering av det liberale demokratiet vil skape mer støy og polarisering enn det vil lede til reelle miljøtiltak som faktisk monner.

Kanskje er det noe i samtiden som gjør at vi lengter etter et symbol som Thunberg? Noe som gjør at selv en fornuftig mann som Runcimann lar seg forlede? Rasende, ung og fortvilet. Uskyldsren og samtidig forløsende for raseri, uro eller angst som vi har båret på i lang tid. Det er noe apokalyptisk over stemningen i offentligheten.

Trump gjør samme nytte blant mange andre, selv om det i hans tilfelle er lite uskyld å spore. Men det messianske opprøret, dragningen mot å røske systemet opp ved roten, finner vi også her.

Flukten fra friheten

Erich Fromm har skrevet glimrende om det paradoksale ved menneskers frihetstrang. I essayet Flukten fra friheten fra 1945, som først og fremst handler om det tyske folkets «uforståelige» tilslutning til nazismen, skildrer han hvordan vi både lengter og strever etter frihet.

Hvis (og når) verden blir for ustabil og komplisert, når vi blir riktig usikre, blir friheten vanskelig å håndtere. Det er da vi søker etter sterke menn, etter autoritært lederskap eller absolutter. Da griper vi etter offerrollen, mente Fromm, og vi lar oss styre av de som vil ta på seg foreldrerollen.

Fromm kan tolkes dithen at det å gi seg over til det autoritære gir oss en følelse av frihet og lettelse: Frihet fra de vanskelige valgene. Lettelse over en verden som fremstår mye enklere. Og som bonus vil det autoritære også gi oss syndebukker å legge skylda på. Vi slipper å ta personlig ansvar.

Enkelt sagt: Ser du en knute så hogg den over! Men selv om historien om Alexander og den gordiske knute er forlokkende nok, så var nok HL Mencken mer på ballen:

«For every complex problem there is an answer that is clear, simple, and wrong.»

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...