Velgerne flokker om populistiske politikere som serverer dem budskapet de vil høre, fastslår Bård Larsen. Foto: Pixabay.

Rapport fra kulturkrigen:

Misnøyens tidsalder

KOMMENTAR/LANGLESNING: Frykt, bitterhet, misnøye, kamp om sannheten og dragning mot det autoritære preger samtidens debatter. Dramatiske og radikale ideer vi lenge trodde var forgangne, har på ny fått vind i seilene. Bård Larsen ser nærmere på frontene i kulturkrigen.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 18.12.2018 kl 16:04

Med valget av den ytterliggående høyrepopulisten Jair Bolsonaro i Brasil, er nasjonen på to hundre millioner innbyggere innlemmet i en stadig voksende familie av autoritære stater. Verden fremstår mer delt og polarisert enn på svært lenge. Hva er det som skjer? Hvor går konfliktlinjene? Og er det virkelig synd på velgerne som strømmer til demagoger?

Vi lever i en tid preget av store endringer. På få år er verden blitt langt mindre oversiktlig.

Nasjonalstatene er blitt flerkulturelle. Globalisering og overnasjonalitet har flyttet makt, penger og avgjørelser lenger vekk fra nasjonalstatene. Samtidig er ikke Vesten lenger så dominerende på verdensarenaen som vi var. Vestens liberale demokratier utfordres av stormakter som Kina og Russland.

Det tradisjonelle klassesystemet gir ikke lenger samme mening, og tradisjonelle partier har derfor ikke lenger et like oversiktlig publikum som før.

Midt oppe i alle disse endringene har vi den digitale revolusjonen. Noen hevder at digitale plattformer er en viktig årsak til nye konflikter og problemer. At nye medier har en skyggeside som synliggjør og fyrer opp under konflikter og motsetninger på en måte verden aldri før har sett.

Kulturkrig

Andre forhold er vanskelige å få grep på. Historisk utvikling handler også om identitet og følelser hos de mennesker som gjennomlever den. Følelser og virkelighetsoppfatninger er som kjent ikke alltid rasjonelle, som i basert på kalde fakta.

Menneskers beveggrunner for politiske valg eller sympatier og antipatier, kan være dypt emosjonelle, preget av vår fascinerende, men også litt skremmende, evne til å tenke i fastlagte mønstre definert av den flokken vi tilhører – eller ønsker å tilhøre. Mennesker er kaotiske skapninger, men med et grunnleggende behov for tilhørighet og anerkjennelse, et behov for å høre til.

Mange av oss preges av «end of history»-syndromet. Vi ser for oss at institusjoner, sedvaner, lover, demokratisk moral og generell resistens mot det autoritære har etablert seg for all fremtid. Denne forestillingen etablerte seg hos mange etter kommunismens sammenbrudd, som de tolket som den liberale verdens endelige seier over diktatur og planøkonomi.

Men noe har åpenbart skjedd. Kulturkrig, bitterhet, kamp om sannheten og dragning mot det autoritære preger samtidens debatter. Dramatiske og radikale ideer som vi lenge trodde var forgangne, har fått vind i seilene. Der det er vilje til makt og mulighet til makt, vil makten benyttes, samme hvor ugrei den måtte være.

Plutselig sitter vi og diskuterer mulighetene for at demokratier kan gå i stykker. Noe av frykten skyldes digitale plattformer som slynger meninger ut i verdensveven i et halsbrekkende tempo. Og at vi har en tendens til å gjøre de som overdriver, rabulistene, til midtpunkt. Ikke minst når innvandringsdebatten vekker manges iboende flokkinstinkter.

Mennesker har alltid dømt i flokk: Når normer er blitt brutt, når guder er blitt spottet. Kanskje er fordømmelse og utestengelse en naturgitt del av menneskets sosiale instinkter? Man definerer flokken ved å være tydelige på hvem som ikke er del av den. Dessuten er det, på utrivelig vis, tilfredsstillende å snakke ned andre. Og i dag er utestengelsen og fordømmelsen bare er et tastetrykk unna. Vi behøver ikke å oppsøke gapestokken på torget, eller møte de vi dømmer ansikt til ansikt.

Offerkonkurransen

Vi ser dessuten konturene av en konkurranse om å være offer, av at krenkelse brukes som identitetsmarkør. Mens «de slemme» i offerfortellingene, ofte hele eller deler av majoritetsbefolkningen, slår tilbake og mener seg misforstått og idiotforklarte.

Twitter og Facebook er dessuten blitt billig moro for dagspressen og nettavisene. Misnøye og offerrolle gir klikk. Sånn sett er den digitale revolusjonen med på å blåse opp konflikter, og vi sitter igjen med inntrykk av at de mest outrerte meninger i sosiale medier er viktige.

Det er i det hele tatt en kjempeutfordring for de fleste å kunne skille mellom fakta og løgn, og mellom store saker og små saker. Er det noe den digitale verden ikke gir oss gratis, så er det måtehold. I den digitale virkeligheten må brukeren selv finne ut av hva som er fornuftige proporsjoner og hva som er representativt for ulike fenomener.

Frank Rossavik skrev for en tid tilbake en interessant kommentar i Aftenposten, om den tysk-syriske sosiologen Aladin El-Mafaalani. Han mener det ikke er mer rasisme i Tyskland i dag enn før, men at opplevelsen av den er sterkere. Dette fordi dagens innvandrere forventer å bli behandlet som likeverdige. Det er i seg selv et tegn på bedre integrering, konstaterer El-Mafaalani:

«På sekstitallet følte kvinner seg mindre diskriminert enn i dag. Siden har følelsen av diskriminering vokst like raskt som den reelle diskrimineringen har sunket. Høyere deltagelse fører til høyere forventninger om likeverd. Forventningene skaper større følsomhet for forskjellsbehandling.»

Misnøyens tid

Slike overveielser er risikosport. Man kan lett falle i «la dem spise kake»-fella, hvor ingen har grunn til å uttrykke misnøye og alle burde kjenne sin plass og vise sin takknemlighet. Like fullt tror jeg de fleste vil være enige i at folk flest i Vesten i dag har det langt bedre i dag enn for noen tiår siden, være seg materielt, økonomisk, helsemessig eller sosialt. Også på områder som likestilling, minoriteters situasjon og generelle fordommer har vi beveget oss et godt stykke.

Sett i forhold til denne utviklingen i levekår og verdier, er mengden frustrasjon på ulike medieplattformer et besynderlig skue, både i et historisk og et globalt perspektiv. Vi lever i misnøyens tid.

Noe skyldes at vi har fått nye generasjoner som er sine rettigheter svært bevisst, og at de krever retten til selv å bestemme hvem de er. Men noe skyldes nok også at velstand skaper luksusproblemer. Følelsen av at ting ikke er som de skal, at noe er urettferdig, kan være både virkelig og sterkt, selv om tilværelsen egentlig er grei nok.

Jo bedre folk får det, desto høyere blir forventningene og hva samfunnet og staten kan gi, i form av lykke og en tilværelse fri fra frustrasjon og utenforskap. Uttrykk for utilfredshet og frustrasjon gir høye klikktall hos mediene og møter stor forståelse blant politikere, skoleverk og fagfolk.

Men hvis misnøye utvikler seg til en kakofoni av elendighet, kan det underminere tilliten i samfunnet og skape unødig konflikt. Små uenigheter blir ofte undervurdert som kilde til eskalerende konflikt.

Selv om El-Mafaalanis hovedfokus er innvandrere, er hypotesen hans overførbar på andre deler av samfunnet. Vi finner fenomenet i ungdomskulturene, men også i hele spekteret av identitetspolitikk, ikke minst blant høyrepopulismens støttespillere. Det er paradoksalt at i en del av verden der en rivende teknologisk utvikling har gjort at så mange har det bedre enn noensinne, lever gårsdagens ideer, fordommer og løsninger i beste velgående.

Kan det være noe i ideen om at folk som har det bra har en tendens til å klage mer enn de som ikke har det bra? At folk kan foreta merkelige valg, eller til og med oppføre seg som gale, uten å ha en rimelig grunn? Kan en av velferdssamfunnets konsekvenser være at lista for å føle mismot er lavere enn den noen gang har vært? Kan dette mismotet ha fått et viralt omfang gjennom sosiale medier og gjennom en kultur som fokuserer mer på rettigheter enn plikter, mer på inderlighet og velvære enn fellesskap og plikter?

It’s the identity, stupid!

Identitetsspørsmål er i kjernen av polariseringen av Vesten. Det handler om «en ny verden»; Om nasjoner i endring, om kvinners stilling, om etniske, religiøse og seksuelle minoriteters inntog, og om hvordan «den gamle verdenen» forholder seg til disse raske endringene. I kjølvannet av motsetningene har identitet også blitt politisert, vi er endt opp med en situasjon der du “enten er for oss eller mot oss».

Det mange på venstresiden overser, er at den mest potente identitetspolitikken kommer fra ytre høyre. For det er neppe slik at velgere som stemmer på høyrepopulistiske politikere er overbevist om at disse vil gi dem sosial rettferdighet. Den viktigste grunnen til høyrepopulismens suksess er forestillinger i majoritetsbefolkningen om at deres kultur og identitet er truet av høy innvandring. Velgerne flokker om populistiske politikere som serverer dem budskapet de vil høre: It’s the identity, stupid!

I den glimrende polske Netflix-serien 1983, illustreres det gjennom den nasjonalistiske generalen og kuppmakeren Kazimierz Swietobór. Swietobór er usikker på om militær makt er nok til å beskytte Polen mot dets største fiende, et «nytt imperium», som han beskriver slik:

«Imperiet er ikke åpenbart. Du ville tatt imot det med åpne armer. Forført av løfter om velstand og frihet. Og så, før du aner ordet av det, ville identiteten og suvereniteten din, og den kulturelle tilknytningen din, fjernes. Solgt, tusen ganger på det frie marked … Jeg vil heller dø som polakk, enn å bli det imperiets undersått.»

Med alle forbehold om TV-underholdningens dramaturgi og overdrivelser, gjenspeiler Swietobór den militante nasjonalismens indre logikk, som har fått solid fotfeste i dagens Polen.

Logikken er slett ikke uten en viss mening. Swietobór uttrykker frustrasjon over globaliseringens rotløshet, slik den faktisk oppleves av veldig mange. I Swietobórs verden er rotløshet mangel på identitet, og den som ikke har en identitet kan heller ikke være fri.

For Swietobór er nasjonal maktøvelse på diktaturets premisser uttrykk for virkelig frihet, altså frihet fra globaliseringens tentakler. Her sklir Swietobór åpenbart over i fascismens landskap, men med utgangspunkt i mer gjengse nasjonalistiske forestillinger:

Individer kan ikke være frie som atomer, for individer er en abstraksjon fra det som virkelig betyr noe: Den kollektive opplevelsen av tilhørighet, historie og kultur uten innblanding utenfra.

Nasjonalisme

Et fellestrekk ved høyre- og venstrepopulister, er viljen til å rasere maktfordelende institusjoner for å få gjennomslag for endringer. Veien fra beslutning til gjennomføring skal ikke treneres av rettsvesen eller mindretallsvern, men gå gjennom direkte makt.

Da er det viktig å sikre politisk kontroll over rettsvesen og lovgivende forsamlinger, slik at ingen kan legge hindringer i veien for «det egentlige folkets vilje», også kjent som partiets og/eller den sterke manns vilje. Den østerrikske demokratiforskeren Anton Pelinka har definert populisme som “… en generell protest mot maktfordeling, som har blitt introdusert for å blokkere folkets direkte styre.»

I boka Populist Radical Right Parties in Europe skriver forskeren Cas Mudde at høyrepopulisters demokratiske ideal er «… en form for ekstremt majoritetsdemokrati der minoriteters rettigheter bare består så lenge de blir akseptert av majoriteten».

Begrepet nasjonalisme kan altså fremstå som forvirrende. For de aller fleste, selv de mest innbitte globalister, er tilhengere av nasjonalstaten. Selv om ordet nesten fremstår som et skjellsord i dag, er det ikke så lenge siden nasjonalisme var en ganske bred og akseptert term.

I statsvitenskapen skiller man gjerne mellom to idealtyper, statsborgerlig nasjonalisme og etnisk nasjonalisme. Den første er en politisk orden hvor statsborgerskap, felles språk, likhet for loven og demokrati er limet i det nasjonale fellesskapet. Slik vi kjenner det i Norge. Den andre er en kulturell og hierarkisk orden, der det nasjonale fellesskapet i all hovedsak forstås – fra deres ståsted – som majoritetskulturens felles sett av verdier, tradisjoner og historie.

Etnisk nasjonalisme bryter spektakulært med pluralisme og liberaldemokratisk tradisjon. Her sammenfaller forestillinger om det egentlige folket med forestillinger om homogene folk med enhetlig etnisk og kulturell bakgrunn.

Nasjonen er her ikke summen av ulike ideer, fellesskap og konflikter i stadig endring. I stedet defineres nasjonen gjennom en selektiv lesing av historien, av det som definerer fedrelandet og «det egentlige folket». Med andre ord er nasjonen en mytologisk størrelse.

Men selv om alt dette ikke henger på greip intellektuelt sett, kan det utmerket henge følelsesmessig på greip. Det er noe mange ledende politikere har glemt. Når en nordmann forteller at han føler seg som norsk, uten å kunne redegjøre for det på akademisk vis, blir han ofte ledd av. Det norske er en konstruksjon, blir det fortalt.

Det er altså ikke mulig å føle på noe som ikke kan forklares logisk og stringent. Det er noen som ikke har særlig forståelse for grunnleggende behov for trygghet, nære sosiale nettverk og ikke minst behov for anerkjennelse. Slike ting som ikke alltid kan måles på en vekt eller fanges opp av statistikker.

Det har oppstått en avstand mellom befolkningsgrupper, og radikale populister er eksperter på å fange den opp – og ikke minst å blåse den opp. Populister er følelsesryttere. Det har resultert i at mange i dag ikke føler behov for å begrunne sine antipatier og sympatier. De blir ikke hørt uansett.

Eller som Silvia Francescon, leder av European Council of Foreign Relations’ kontor i Roma uttalte til Weekendavisen: «Problemet er, at vi ikke befinner oss i rasjonalitetens verden, men i forestillingenes og magefornemmelsenes verden.»

Hvordan kan en nasjon forstås?

Selv om mange europeisk stater er unge, består de fleste av gamle fellesskap. Eller rettere sagt, de består ofte av en majoritet og ulike minoriteter. Etter verdenskrigene, etter imperienes død, ble fellesskapene formalisert gjennom nasjonalstater.

I nasjonalkonservativ mytologi blir vi ofte servert nostalgiske fortellinger om den gang folket var ekte og uberørt. Som regel stemmer fortellingen ikke. Få europeiske nasjoner kan skryte på seg å bestå av urfolk.

Det tyske keiserriket, Østerrike-Ungarn, det osmanske rike og det russiske imperium, var alle flerkulturelle. I mellomkrigstiden og årene etter andre verdenskrig var «alle» nasjonalister, selv kommunistene. Fellesnevneren var ønsket om selvstendighet og frigjøring. Rundt dette kunne samholdet være sterkt, slik vi for eksempel så det under andre verdenskrig.

Men under denne fernissen av enighet, befant det seg svært ulike og konfliktfylte oppfatninger av politikk, samfunn, klasser og ikke minst nasjonalstaten.

Særlig i årene etter første verdenskrig var definisjonsmakten over nasjonalstaten kilde til politisk uro, etter hvert også krig. Det ble stilt spørsmål som også preger dagens debatt: Hvordan skulle en nasjon se ut? Hvem er folket? Og hvem er legitime representanter for dette folket?

I boka Tilbake til Lemberg, om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, gir forfatteren, folkerettsjuristen Phillipe Sands, gode beskrivelser av mellomkrigstidens motsetninger. Det er påfallende hvor lite de grunnleggende sett har endret seg:

By sto mot land, utdannede verdensborgere (eliter) i byene mot kirke og konservative ideer. Kommunister mot den ultranasjonalistiske høyresiden. Demokrater mot autoritære. Det var slett ingen enighet om hva nasjonale fellesskap de facto skulle være den gang heller. Moderne stater besto da, som nå, av globalt sammenknyttede idéverdener, ulike folkeslag og religioner, av utdanninger som produserer intellektuelt mangfold.

Den gang som nå var den overbyggende ideen om nasjonen å samle folk med samme språk og lovverk, men altså i varierende grad samme kultur. Da som nå, kom minoriteter i skvis. I Norge gjaldt det for eksempel samer, kvener og jøder.

Antisemittismens gift

Den som tror at jødehatet i det moderne Europa først ble et stort problem med Hitler, bør definitivt lese Sands. Antisemittisme var som en irrasjonell blodigle i den identitetspolitiske «krigen» som bølget frem og tilbake i årtiene frem mot første verdenskrig. Ikke minst i store kulturbyer.

Hvor mange vet for eksempel at jødiske Gustav Mahler måtte konvertere til katolisismen for å kunne dirigere Wiens Staatsoper i 1897?

Over store deler av Sentral- og Øst-Europa florerte i årene etter første verdenskrig vanvittige ideer om jødenes skjulte makt. Pogromer var hyppige. Antisemittiske nasjonalister av ymse slag hauset opp stemningen. Jødene utgjorde en eksistensiell trussel mot det egentlige folket, slik de oppfattet det. Men først og fremst var jødene syndebukker for de sterke kreftene som ønsket reaksjonære og etnisk-nasjonale statsformer.

I 1935 ble International Penal and Penitentiary Congress (IPPC) avholdt i Berlin, med juristen Hans Frank som vert. IPPC var – og er – en internasjonal kongress der spørsmål om overnasjonal jus rundt krig og overgrep gjerne blir diskutert.

På samme tid var Hans Frank hovedarkitekten bak de drakoniske Nürnberglovene, som fratok jødene alle sivile og politiske rettigheter i Polen. Senere ble han ansvarlig for jødeutryddelsene i Polen.

Franks fremste anliggende under kongressen var ikke-innblanding i fremmede staters indre anliggender. «Fellesskapet har forrang fremfor enkeltmenneskets egoisme og dens individualistiske, liberalistiske og oppsplittende krefter», fastslo Frank. (En idé han derimot likte, var å kriminalisere den verdensomspennende jødiske boikotten av Tyskland.)

Overnasjonalitetens opphav

Boka til Sands er egentlig en fremstilling av hvordan vi fikk et internasjonalt lovverk. Den handler også om hvordan overnasjonalitet ble mottatt i gamle og nye nasjoner.

For eksempel påla Versaillestraktaten gjennom Minoritetstraktaten av 1919 det nye Polen å beskytte sin jødiske minoritet. De skulle ha rett til å praktisere sin tro, språk og opprette egne skoler.

Det likte ikke de polske makthaverne, vel vitende om den utbredte antisemittismen blant polakker. Men også fordi de ville være herrer i eget hus. Ingen skulle stå over nasjonal suverenitet. Problemer var i anmarsj, som Sands skriver: For polske jøder sto valget mellom assimilasjon og trøbbel.

Imens skulle folkerettsjuristene Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin utforme internasjonal jus: henholdsvis menneskerettighetene (forbrytelser mot menneskeheten) og folkemordskonvensjonen. Tilbake til Lemberg gir et innblikk i hvor vanskelig prosessen skulle bli.

Å introdusere en fungerende internasjonal rett i den vestlige verden, ble av overraskende mange oppfattet som innblanding i interne forhold. Selv når dette innbefattet det vi i dag kaller forbrytelser mot menneskeheten.

Etter andre verdenskrig skulle pipa få en annen lyd. Det var langt på vei ideene til Lauterpacht og Lemkin som lå til grunn for tiltalen mot nazistene i Nürnberg, og ikke minst for etableringen av FN, og senere EU.

Overnasjonalitetens motstandere

Den nye bølgen av nasjonalisme som sveiper inn over oss, ser ut til å gjenreise skepsisen mot overnasjonale ordener. Igjen er tonen at nasjoner selv skal ordne opp i egne anliggender. Institusjoner og overnasjonale fellesskap blir fremstilt som trusler mot nasjonal suverenitet, i store og små spørsmål. Omtrent på samme måte som maktfordeling av mange blir sett på som hinder for folkets egentlige nasjonale vilje.

Menneskerettigheter blir mistenkeliggjort. Ytringsfrihet, demokrati og behandling av minoriteter er spørsmål som hvert enkelt land må finne ut av, sies det. Fordi hvert enkelt land har sin egen historie og egne røtter. At mennesker skulle ha universelle rettigheter fremstilles som liberal verdiimperialisme.

Lauterbacht var hovedarkitekten bak det som senere ble konvensjonen for sivile og politiske rettigheter: Enkeltindividet skulle ha ukrenkelige konstitusjonelle rettigheter, og de kunne gå til en domstol for å få disse rettighetene bekreftet.

I klartekst betød dette at verken staten, regjeringen eller majoriteten kunne behandle sine borgere etter eget forgodtbefinnende. Statens makt måtte temmes, i en tid der nasjonal suverenitet var absolutt, der stater kunne tillate seg hva som helst mot egne borgere, så lenge der skjedde innenfor landets grenser.

Kun maktfordeling og uavhengige domstoler, både internasjonalt og nasjonalt, kan garantere at en slik rett overholdes. Likevel finnes stater i Europa som fremdeles hevder at brudd på menneskerettighetene, politisk undertrykkelse, er indre anliggender.

Det er det som er tonen fra det nye nasjonalistiske høyreautoritære: Ingen kan overprøve nasjonen. Nasjonen er alt! Middelet er å bryte ned maktfordelingsprinsippet, kjernen i liberalt demokrati, det frie individets nødhavn.

Autoritære regimer som tar seg til rette, og en amerikansk president som gir autoritære regimer og ledere stadig større legitimitet, preger vår tid. Langt på vei innebærer det en todeling av verden, der liberale regimer etter hvert må ta et valg. Vil de være unnfallende, slik det ofte er nå, eller vil de være prinsipielle når det gjelder demokrati og menneskerettigheter – ikke bare i ord, men også i handling?

Selv om det finnes gode strategiske og økonomiske argumenter for å gå stille i dørene når det gjelder land som Kina og Saudi-Arabia, kan unnfallenhet koste oss i lengden. Autokrater, og autokrater in spe, ser gjerne til Kina for å finne bekreftelse på at økonomien kan gå så det suser også uten demokrati. Og uten at den liberale orden ser ut til å ha store problemer med å samarbeide med dem.

Nasjonalisme, et entydig onde?

I dag forbinder vi gjerne nasjonalisme med en annen autoritær versjon, som innebærer en homogen oppfatning av kultur og etnisitet, og gjerne omtales som nativisme. Et gjennomgående prosjekt i nativismen er å fjerne alt ubehag fra historien, til fordel for en edel og heltemodig versjon.

I Tyskland har høyreradikale AfD gjort det til en stor sak å gjenopprette noe av Tysklands tapte ære. En av partiets profilerte delstatspolitikere, Björn Höcke, har uttalt seg svært kritisk til Holocaust-minnesmerket i Berlin. Han konstaterte på et folkemøte i Dresden at «Tyskland er det eneste land i verden som plasserer et skammens monument midt i hjertet av hovedstaden».

Det vi ser er altså nasjonalismens gjenoppvåkning i noen av dens mest uspiselige former. Fra ytre høyre får vi ofte høre at alt dette er reaksjoner på at europeere så lenge er blitt fortalt at de ikke får lov til å være stolte av landet sitt.

Det er selvsagt lett å avfeie som ekstremisters tøv. En del har imidlertid i sin iver etter å forhindre mer nasjonalistisk galskap, glemt at mange mennesker faktisk føler en nær tilknytning til landet de lever i. Glemt at mange er bekymret for at verden og landet slik de kjenner det skal forsvinne. Noen undervurderer våre grunnleggende behov for trygghet, nære sosiale nettverk og ikke minst for anerkjennelse.

Noen beskriver nasjonalisme som klanstenking, og dermed den europeiske individualismens rake motsetning. Det har noe for seg, men er samtidig et uttrykk for overbærenhet og forenkling. Det er langt fra alle europeiske borgere som kjenner seg igjen i en moderne verden der identitet er flytende.

Slik de oppfatter det, er den antinasjonalistiske argumentasjonen dypt urettferdig: I land utenfor Vesten er det å tilhøre en bestemt kultur eller en bestemt nasjon gjenstand for stolthet og frigjøring. Samtidig er det forbudt for en europeer å føle på den samme stoltheten og tilhørigheten.

Høyrepopulismen

Det er i dette forklaringsvakuumet høyrepopulismen har funnet sin base. De tilbyr en fortelling om anstendige mennesker som er truet av utlendinger og andre utenforstående, mens korrupte eliter tramper på dem.

Spørsmålet er om det er mulig å si at man er stolt av landet sitt i dag, uten å skape rabalder? Pakker man det inn i beskrivelser av et land med menneskerettigheter og flerkultur, som et politisk moderne rammeverk i en globalisert verden, går det stort sett greit. Men det er ikke fullt så enkelt å snakke med stolthet om nasjonens kultur, tradisjon og historie.

Her har det altså oppstått et identitetspolitisk vakuum som høyrepopulister vet å benytte seg av. Når folk uttrykker bekymring over innvandring, har det falt lett for andre å skyve disse bekymringene over i den mørkebrune tradisjonen, der de tas imot med åpne armer.

Det er blitt skapt en avstand mellom befolkningsgrupper på denne måten, og radikale populister er eksperter på å fange den opp og ikke minst blåse den opp. Populister er følelsesryttere, som ser seg tjent med mistillit i samfunnet. Tillit er en forutsetning for at liberalt demokrati og velferdsstaten skal fungere og overleve. Dessverre er vi inne i en tid hvor en del av denne tilliten er i ferd med å ødelegges.

Kritikerne hevder at den etablerte politiske eliten langt på vei er skyld i tillitskrisen. Det fremheves at den høye innvandringen til Europa har skjedd over hodene på den jevne borger. Det hevdes at EU har slukt lokal makt og at beslutninger tas langt vekk, uten demokratisk forankring blant de menneskene beslutningen berører. Det hevdes at arbeidsplasser forsvinner og ulikheten mellom fattige og rike øker, som følge av at elitene er mer opptatt av global handel enn av å sikre arbeid med anstendige lønninger for sine egne.

De politiske elitene har undervurdert hvordan mange opplever og oppfatter det nye Europa. De populistiske partiene har tatt definisjonsmakten og gjort disse sakene til sine egne. Populistene er ikke sene å be, og presenterer alle mulige utfordringer som elitenes svik mot eget folk. Da er vi ved kjernen av den populistiske stormen.

Populistene forteller oss, med ganske stor bravur, at de politiske elitene har brutt samfunnskontrakten mellom topp og bunn. Det som en gang var et folk som stolte på sine ledere, er nå blitt et folk uten lederskap. Politikerne snakker på vegne av egne interesser og egne tilhengere, eller om folk som bor helt andre steder.

Da må folket, altså det virkelige folket, ta saken i egne hender. Og ta makta tilbake! Noen må ta jobben og vise lederskap, og den jobben er populistene villige til å ta.

Hvem har rett?

Overnasjonalitet, globaliseringen og innvandring har endret Europa. For noen er dette en god ting (endring, fremskritt, solidaritet), for andre er det en kile som er blitt slått inn i fellesskapene, noe utrygt som tærer på tillit og verdier.

Hva om begge «har rett»? Nasjonalkonservatisme fremstilles ofte som en busemann. Men nasjonalkonservatisme kan også kombineres med en liberal orden.

Selv om nasjonalkonservatismen gjerne forknippes med det reaksjonære – og det forholder seg unektelig ofte slik – er det også mulig å betrakte den som tilbakeholdenhet i en globalisert og flyktig verden. Det er et perspektiv der de nasjonalkonservative vektlegger nasjonale fellesskap og er opptatt av langsomme forandringer, av tradisjoner og felles verdier.

Det avgjørende er hva man legger i begrepet nasjonalt fellesskap. Mener man altså et pluralistisk eller et ekskluderende fellesskap? Et liberalt demokrati eller illiberalt styre?

Selvfølgelig er det noen som hevder at nasjonalismen er et onde. Ikke minst i Sverige, hvor tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt uttalte de ikke altfor veloverveide ordene «Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån».

Her ligger noe av klangbunnen i høyrepopulismen: At majoritetsbefolkningen får høre at deres egen kultur er konstruert, falsk og lite verneverdig.

Forestilte fellesskap

Statsviteren og antropologen Benedict Anderson argumenterte i klassikeren Forestilte fellesskap fra 1983, for at den moderne nasjonalstaten og dens påståtte kulturelle egenart er en konstruksjon, et resultat av ren nasjonsbygging. På begynnelsen av 1900-tallet eksisterte ikke engang forestillingen om en etnisk nasjonalidentitet i befolkningen mange steder. Landegrenser er ofte mer eller mindre tilfeldige resultater av politikk og makt.

En kritikk av Anderson er at det er mangelfullt å avgrense «forestilte fellesskap» til et modernitetsfenomen. I vid betydning kan man hevde at alle sivilisasjoner – kanskje også kulturer – i en viss forstand er konstruert, og alltid har vært det. En del av kritikken mot Anderson har dog vært urimelig, for han hevdet egentlig ikke at kulturer ikke oppleves som ekte, selv om de i en eller annen forstand er konstruerte.

Et annet eksempel er sosialantropologen Ernest Gellner, som stilte det snertne spørsmålet «Har nasjoner navle?». Altså: Er nasjonalstater født ut av en kulturell livmor? Gellner selv mente at noen nasjoner har mer navle enn andre, mens de fleste nasjoner nesten ikke har navle i det hele tatt.

Estland er ifølge ham kroneksempelet på en navlefri nasjon. På begynnelsen av nittenhundretallet eksisterte ikke engang forestillingen om en estisk identitet. Landegrenser er ofte mer eller mindre tilfeldige, og nasjonal identitet er noe man skaper av praktiske og politiske årsaker, mente Gellner.

Problemet med slike teorier som Gellners og Andersons, er at alle kulturer, overalt og til alle tider, i utgangspunktet har vært konstruerte. Kultur er som kjent det motsatte av natur, og kultur er med nødvendighet ikke meislet i stein.

Forskeren Asle Toje minnet oss på en replikkveksling mellom sosiologiprofessor Gudmund Hernes og historikeren Kåre Lunden:

«Hernes spurte seg om det norske i det hele tatt fantes? Selvbildet måtte derfor plukkes fra hverandre: Flagget hadde vi stjålet fra Danmark, 17. mai hadde vi lånt av Gregor VIII. Tjuvgods alt sammen. Med drepende saklighet svarte Lunden at Hernes, ut fra dennes egen logikk, ikke kunne eksistere. For Hernes bestod jo utelukkende av grunnstoffene oksygen, hydrogen, karbon og så videre, som finnes overalt, og således ikke er særegne for Hernes.»

Eliten

På et seminar i Sverige for en stund siden var jeg vitne til en svensk kulturpersonlighet uttale at vi må slutte å snakke om eliter, fordi slike merkelapper er høyrepopulismens språk.

Når Sylvi Listhaug skriver om kultureliter bestående av «mennesker som plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre», blir det møtt med latterliggjøring, gjerne fra de av oss som sitter godt i det.

Listhaug har en del Trump i seg. Men likevel: Det Listhaug sier er jo egentlig noe av det samme som den anerkjente franske sosiologen Pierre Bourdieu sier, med sin tese om kulturell kapital. Det er altså avsender som avgjør gyldigheten i resonnementet. Kort fortalt mente Bourdieu at klasse og makt ikke bare er et spørsmål om økonomi og arbeid, men også ting som kunnskap, utdannelse, språkbruk og ikke minst kulturelle preferanser, type bøker, filmer, aviser og musikk.

Det er få av Listhaugs kritikere som vil le av Bourdieu. Til det har den franske filosofen altfor høy kulturell kapital.

Er det lurt at de som langt på vei setter premisser for offentlig debatt fornekter åpenbare sannheter fordi avsender oppfattes som simpel eller uttrykker seg uklart? Det som truer i den andre enden er nok en gang at deler av befolkningen føler seg både forbigått og lurt.

Riktige meninger fungerer som døråpner til både karriere og verdifulle sosiale kontakter, og til aksept innad i grupper og idéfellesskap man gjerne vil være del av. Intellektuelle radikalere som vil frelse arbeiderklassen, skriver og snakker på måter som er helt uforståelig for arbeiderklassen.

På deler av venstresiden er dette blitt påtagelig. De forfekter ideologier med røtter i klassekamp, men det har på forunderlig vis gått dem hus forbi at klasse i dag ikke lenger bare er et spørsmål om mat på bordet, lønn og organisasjonsrett. For arbeiderklassevelgere som går til høyre er årsaken like ofte som at de er enige politisk at høyrepopulister snakker et språk og uttrykker kultur på en måte som ikke får dem til å føle seg dumme eller vulgære.

Det vi ikke snakker om

Kan hende har vi kommet i en vrien situasjon fordi vi ikke har tatt høyde for, og snakket om, noe som er riktig vanskelig. Oslo er langt på vei blitt en demografisk delt by, der majoritetsbefolkningen flytter ut fra etter hvert innvandrertette bydeler. Såkalt «hvit flukt».

I Morgenbladet problematiserte Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning det hun mener er berøringsangst rundt dette fenomenet. I sin egen forskning erfarte hun at det var vanskelig å snakke åpent: «Frykten for å bli sett på som rasistisk og fordomsfull gjorde at beslutninger om å flytte eller bytte skole ble tatt privat.»

Thorbjørnsrud skrev også om et forskningsmiljø som går rundt grøten, med nyanser som «ender med å dempe det som er vondt». Hun mente at «en tidligere streng intern fagjustis, et ensidig analytisk rammeverk og et polarisert debattklima» har bidratt til «å forklare den tilbakeholdne interessen for hvordan mennesker som inntil nylig har levd i etniske og kulturelt homogene samfunn opplever de raske demografiske skiftene i sine nabolag».

Folk må ha mulighet til å fremme verdikonservative standpunkter uten å bli møtt av en brottsjø av fordømmelse. Når høyrepopulister snakker om eliter, er det lite lurt å benekte at eliter faktisk eksisterer. Det er å frata mennesker som føler seg fremmedgjort enhver gyldighet ved det de opplever.

For det politiske sentrum er det tvert imot viktig å få frem at den høyrepopulistiske inndelingen mellom folk og eliter er falsk. Høyrenasjonalistiske ledere er selv en elite, som opererer på vegne av eliter, gjerne korrupte sådanne. Dette er radikaliseringsspiralen som er i ferd med å slite i stykker offentligheten, blant annet fordi det politiske sentrums manglende appell gir høyreradikalismen et altfor stort handlingsrom.

Det politiske sentrum trenger å redde sitt eget skinn. Ikke ved å fri til ytterkantene, men gjennom en moderat politikk som finner tilbake til fellesskapsverdier som langt flere kan kjenne seg igjen i. Fellesskapsverdier tilpasset en flerkulturell virkelighet. Kall det gjerne inkluderende patriotisme.

For at det skal lykkes må man også forholde seg til det som er ubehagelig. Til de forhold som langt på vei har gitt populismen dens momentum.

Skurkene i fortellingen

Mange går imidlertid et steg lenger, og går fra å forsøke å forstå den uro og frustrasjon som fører til oppslutning om illiberale høyrekrefter, og over i aksept for – eller oppslutning om – disse kreftene.

Logikken dras enda lenger: De liberale har ødelagt så mye at det ikke er noen vei tilbake, konkluderer de med. De formidler et inntrykk av et slags kalifatets komme, at etniske europeere snart vil bli i mindretall og at den europeiske kulturen er i ferd med å gå under.

Vi snakker altså om endetidsforestillinger. Og slike forestillinger kaller på radikale løsninger. Endetid krever resolutt handling. Når enden er nær, er (liberalt) demokrati og dets trege vesen en luksus vi ikke lenger kan tillate oss. Demokrati og maktfordeling blir til en eksistensiell trussel.

Ved å «dyrke" slike forestillinger sitter man til slutt igjen med krisemaksimering, i tråd med den typen virkelighetsbeskrivelse demagoger næres på. Det er selvsagt ikke sant at vi lever i et helvete, slik det blir fremstilt. Men ved å adoptere høyrepopulismens elendighetsbeskrivelser, sitter man til slutt igjen med høyrepopulismens program. Elendighetsbeskrivelsene ser ut til være like viktig – eller viktigere – enn å stå samlet mot en politisk bevegelse som utgjør en akutt fare for våre demokratier.

Det har festet seg en forestilling om at det store grosset av populistvelgerne er kuede stakkarer, at valget av parti er et rop om hjelp. Men dette er å akseptere populistenes egen fremstilling.

Selv om det gir mening å se på lange linjer, kulturkrig, identitetspolitikk, informasjonsalderen osv., flokker velgere fra alle sosiale lag til autoritære ideer. Det er heller ingen tvil om at deler av befolkningen er både autoritær og rasistisk av vesen.

Som sosiale skapninger er vi ledbare. Vi kan tro på de mest vanvittige ting. I en rasjonalitetens tid, der mennesker takket være skolemedisin og vaksiner er friskere og sunnere enn noensinne, velger stadig flere foreldre ikke å vaksinere barna sine, og baner dermed veien for gjenoppblomstring av dødelige sykdommer. Gode foreldre kan være ubarmhjertige mot andres barn.

I siste instans må vi ta voksne mennesker på alvor. De som går hele veien og støtter fiender av demokratiet, er selv ansvarlige for det de gjør. Andre må betale prisen for deres valg. Uansvarlighet går som regel ut over andre.

Det er fiendene av demokratiet som er skurken i denne fortellingen. At motstanden mot Trump og andre radikale populister delvis blir kapret av illberale kaosryttere på venstresiden, rokker ikke ved at det er den radikale høyrepopulismen som er det amerikanerne kaller «the clear and present danger».

Selv om det nok er «synd om människan», er det ikke synd på de som gir sin aktive tilslutning til destruktive ideer.

Nøkkelord

Siste nytt i Kommentar Vis flere

Bytt ut norsk gavegalopp med «Dutch party»*

Bytt ut norsk gavegalopp med «Dutch party»*

For å redde verden – la oss inspireres av nederlendernes julefeiring, skriver vår etikkspaltist, filosof Norunn Kosberg.

Dei gule vestane: Ei sprikande rørsle vi bør lytte til

Dei gule vestane: Ei sprikande rørsle vi bør lytte til

Dei gule vestane er ikkje ei enkel rørsle å forstå. Men det er ikkje så dumt å høyra etter likevel.

Misnøyens tidsalder

Rapport fra kulturkrigen:

Misnøyens tidsalder

LANGLESNING: Bård Larsen om demokratiets fiender

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...