Kagge Forlag og tankesmien Minotenk arrangert i går kveld debatt på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med Lars Akerhaugs nyutkomne bok «Norsk jihad». Blant temaene var radikalisering av unge muslimer oppvokst i Norge, og da spesielt utfordringer knyttet til norske ungdommer som reiser til Syria for å delta i konflikten der, samt problemer knyttet til begrepet ekstremisme. I tillegg til Akerhaug deltok islamforsker Lars Gule ved Høgskolen i Oslo og Akershus, analysesjef Jon Fitje Hoffmann fra PST, moskéforstander Basim Ghozlan, journalist Qasim Ali og statssekretær Laila Bokhari i panelet.

Møtet ble innledet med en TV2-reportasje der politiets sikkerhetstjeneste (PST) erklærer islamsk terror for å være den største trusselen i dag. I reportasjen ble det også vist til en video fra nettstedet Youtube der bilder av norske politikere ble ledsaget av en sang med teksten «Å Allah ødelegg dem, og la det være smertefullt».

Tikkende bombe eller heksejakt

– Utgjør disse ungdommene en tikkende bombe eller dreier det seg om en heksejakt på rettroende muslimer – eller ligger sannheten et sted mellom disse ytterpunktene, undret debattleder Kjetil Stormark fra journalistnettverket Hate Speech International. Han påpekte at den eneste alvorlige terrorhandlingen på norsk jord de siste tiårene ble begått av en norsk islamhater oppvokst på beste vestkant.

I debatten presiserte Lars Akerhaug at han ikke ønsket å ramme muslimer flest, og at en eventuell trussel etter hans mening dreide seg om en liten gruppe unge muslimer. Akerhaug mente også at man måtte skille mellom konservative, troende muslimer og ekstremister, og at skillet gikk ved viljen til å bruke vold for å oppnå politiske mål, samt ved en vilje til en total omforming av samfunnet. Akerhaug har selv bakgrunn fra venstreradikale miljøer og mente å kunne gjenkjenne deler av tankegangen derfra.

– Ikke sannsynlig, men heller ikke usannsynlig

På spørsmål om han mente det er fare for terrorhandlinger på norsk jord svarte Akerhaug at han ikke anså dette som sannsynlig, men heller ikke helt usannsynlig, selv om det meste av hatet etter hans mening var rettet mot Vesten generelt og ikke mot Norge spesielt. Akerhaug viste også til eksempler fra blant annet Frankrike og Storbritannia der personer oppvokst i Europa hadde reist til utlandet for å delta i jihad-inspirert krig for deretter å komme tilbake og begå terrorhandlinger i hjemlandet.

Jon Fitje Hoffmann fra PST understreket at heller ikke hans etat ønsker å drive heksejakt på muslimer. Målet er å forebygge vold, forklarte Fitje Hoffmann, som la til at han ønsker man kunne slutte å snakke om muslimske miljøer og heller fokusere på ekstremisme likegyldig hvor den kom fra.

Vår tids svar på den spanske borgerkrigen?

Et tema flere av paneldeltakerne berørte var hvorvidt nordmenn som i dag reiser til Syria for å delta i kamphandlinger kunne sammenlignes med dem som i sin tid reiste til Spania for å delta i den spanske borgerkrigen.

Qasim Ali var en av de som gjorde denne sammenligningen. Han mente at muslimer fra mange land siden 1980-tallet hadde reist til land som Bosnia og Kashmir der muslimer var den svake parten for å kjempe, og at dette ikke på noen måte handlet om hat mot Norge.

Lars Gule mente derimot at sammenligningen haltet, og at man må skille mellom tre grupper som reiser til Syria: de som reiser ned med penger eller for å drive humanitær hjelp, de som reiser ned for å kjempe mot et brutalt og undertrykkende regime og som man kan ha sympati med, og de som anser Syria som en frontlinje i kampen for et islamsk kalifat. Gule sammenlignet disse med det fåtallet nordmenn som reiste til Spania for å kjempe for Franco, og som senere samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten. Gule beskrev dette som et internasjonalt miljø, som her i Norge blant annet er representert av gruppen Profetens Ummah. I likhet med Akerhaug viste Gule til at flere i denne gruppen senere har begått terrorhandlinger i hjemlandet, og mente PSTs trusselvurdering her er helt korrekt:

– De kan finne på mye dævelskap, la han til.

Vanlig mellomreligiøs mistro

Lars Gule var i tvil om hvorvidt snakk om jihad er spesielt utbredt i norske moskeer. Her viste han til en undersøkelse der bare to prosent av norske muslimer mener å ha hørt denne typen budskap fremført i prekener. Derimot har et noe større antall svart at de har hørt rykter om at denne typen budskap ble fremført i andre moskeer, noe som etter Gules mening minner om enkelte norske kristne menigheter, der det også er vanlig å være mistroiske overfor andre.

Underveis i debatten kom det også frem en del kritikk av Akerhaugs arbeidsmetoder. Allerede innledningsvis spurte Kjetil Stormark om det var uproblematisk å bruke falsk identitet på nettet slik Akerhaug hadde gjort for å få innpass i enkelte miljøer. Akerhaug forsvarte dette med at det hadde vært nødvendig for å få tilgang til hva som ble sagt utenfor offentlighetens søkelys.

Skuffet over boka

Mens Lars Gule mente boken var god og mindre tabloid enn han hadde fryktet, var forstander Basim Ghoslan ved Rabita-moskeen mer kritisk. Ghoslan fortalte at han i utgangspunktet hadde ansett temaet som viktig, men var skuffet over det endelige resultatet. Etter Ghoslans mening hadde Akerhaug vært upresis og flere ganger kokt suppe på spiker når det gjaldt å fremstille personer og grupperinger som ekstreme. Ghoslan var også kritisk til Akerhaugs hyppige bruk av merkelapper som islamist, ekstremist og radikal, som etter Ghoslans mening var overdreven.

Flere av de andre muslimske stemmene i debatten var også skeptiske til Akerhaugs henvisning til kjortler, skjegg og niqab som synonymer for ekstremisme. Akerhaug imøtekom til en viss grad denne kritikken ved å si at mens det ikke var tvil om at disse fungerte som identitetsmarkører for ekstremister, var det ikke nødvendigvis slik at en muslim med skjegg eller niqab var ekstremist.

Boka førte til voldsalarm

Akerhaug fikk også kritikk fra en kvinne fra salen som mente han hadde mistolket henne når han fremstilte en uttalelse om at krig styrker folks identitetsfølelse som at hun ønsket seg krig. Kvinnen fortalte også at dette hadde gjort at hun hadde mottatt trusler og derfor hadde måttet skaffe seg voldsalarm.

Basim Ghoslan var i tillegg kritisk til Akerhaugs påstander om at det ble talt med to tunger i moskeene. Etter hans mening var det ingen grunn til å skjule hva man mente i et demokratisk land som Norge der man uansett ikke risikerte straff for sine meninger.

– Jeg kjenner ikke til noen eksempler på at talerstolen i moskeer har blitt brukt til å snakke om væpnet kamp mot norske soldater, med unntak av en tidligere minister fra Taliban som var på besøk, sa Ghoslan, som la til at han ikke ønsket å dømme dette tilfellet.

– Det må være lov å ha en mening dersom denne er godt begrunnet, så får vi heller diskutere om den er riktig, sa Ghoslan, som også mente Syria hadde mer behov for humanitær hjelp enn for soldater.

– Tar du avstand fra norske ungdommer som reiser til Syria for å slåss, ville Kjetil Stormark vite.

– Jeg ser helst at de ikke gjør det, svarte Ghoslan.

Islam Net antydet PST-betaling

Etter debatten ble det åpnet for spørsmål fra salen. Her vakte Fahrad Quereshi fra Islam Net en viss oppsikt da han antydet at enkelte av de mer ekstreme informantene kunne være betalt av PST, slik man har sett i Danmark, der den tidligere konvertitten Morten Storm i hemmelighet forsynte CIA og dansk etterretning med informasjon. Antydningen ble møtt med antydninger til applaus fra deler av salen.

Flere av paneldeltakerne mente at det var viktig med forebyggende tiltak for å hindre denne typen radikalisering. Laila Bokhari pekte her på den rollen skoler, barnehager og frivillige organisasjoner kan spille, og viste til at muslimske foreldre har begynt å si fra i media om at de ikke finner seg i rekrutteringen til ekstreme miljøer. Lars Gule viste til at forebyggende samtaler har vært effektivt i forhold til høyreekstreme miljøer, men at han er usikker på om for eksempel PST hadde den nødvendige kulturelle kompetansen til dette. Jon Fitje Hoffmanns svar på dette var at PST i dag har flere ansatte med muslimsk bakgrunn, samtidig som det etter hans mening ikke er blant PSTs kjerneoppgaver å drive denne typen arbeid.

– De vi forholder oss til er allerede radikalisert, forklarte Fitje Hoffmann.