Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Serien «Kalifat» følger blant annet tre svenske muslimske jenter som rekrutteres av terrorgruppa «Den islamske staten». Fra venstre Sulles lillesøster Lisha (Yussra El Abdouni), Suleika «Sulle» (Nora Rios) og venninnen Kerima (Amanda Sohrabi). Foto: Johan Paulin/SVT

TV-serien «Kalifat»:

Troverdig skildring av religiøs radikalisering

Hva får vanlige ungdommer til å bli Syriafarere og «martyrer»? En spenningsserie kan virke som et merkelig sted å ta opp slike problemstillinger, men det er nettopp det den nye Netflix-serien «Kalifat» gjør.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Av grunner du kjenner til har en del av oss mer tid til, og behov for underholdning om dagen. Og da er det bra at noen leverer tidtrøyte til de livssynsinteresserte av oss også.

Fatima jobber i SÄPO (Sveriges PST) med å overvåke islamister. Pervin, en ung kvinne som har reist til Syria for å bli med i IS får kontakt med henne. Pervin angrer og vil ha hjelp til å komme hjem. Gjennom sin mann, som er IS-soldat, har hun fanget opp nyheter om et forestående angrep mot Sverige.

Slik er avsparket i den ferske Neflix-serien «Kalifat» (produsert av SVT). Handlingen utspiller seg både i den «Islamske staten» i Syria og i Stockholmstrakten, og det er en vellaget spenningsserie vi snakker om. Men det er ikke det mest spennende med serien for denne skribenten, som er (kremt) litt over gjennomsnittet opptatt av livssyn.

IS-grooming

Det mest interessante med «Kalifat» er skildringen av religiøs radikalisering. Vi møter en gjeng med vanlige fjortisjenter fra forstaden. Ja visst har de innvandrerbakgrunn, men først og fremst er de fjortiser, opptatt av sport, popmusikk og gutter.

På skolen deres jobber Ibrahim som undervisningsassistent. Den høyreiste svigermorsdrømmen fremstår som en mønsterinnvandrer, men dette er bare fasade. «Ibbe», som han også kalles, er IS-mann og er på utkikk etter ungdommer han kan påvirke. Og i Sulle, hennes lillesøster Lisha og venninne Kerima ser han potensielle rekrutter.

Kynisk som en overgriper «groomer» han jentene med artikler og videoer som gir deres ungdommelig frustrasjoner og skuffelse over foreldrene en retning. Og retningen er Syria, der et liv i luksus sammen med kjekke IS-soldater («hunks», i jentenes slangspråk) og et liv nært Gud byr på rene himmelen på jord.

Radikaliseringen skjer ting fort: Hijabene kommer på, og stemningen rundt middagsbordet synker ettersom foreldrene opplever at barna deres forfekter et skremmende verdensbilde. Jentene kan lite om islam, men tar det igjen ved å være rappe i kjeften. Som så mange ungdommer som er i ferd med å bli selvstendige personer har de et våkent blikk for svakheter og inkonsistenser i foreldrenes livsstil og verdensbilde.

Utenforskap

Foreldrene føler seg hjelpeløse. I et samfunn der språk er makt kan barna bedre svensk enn dem, og de forstår svensk kultur bedre. Når foreldrene snakker med representanter for storsamfunnet, opplever de at det å være muslim i seg selv blir mistenkeliggjort. Og foreldrene er jo også muslimer, bare ikke i IS' dødskultus-variant.

Følelsen av å være misforstått er også til stede hos barna. De er overbevist om at de aldri kommer til å bli akseptert i Sverige, aldri kommer til å bli svenske nok for Medelsvensson. Ingen på skolen deres kommer til å få jobber utover det å vaske dasser.

Dette tematiseres veldig fint i Kalifat. Samtidig er det en av seriens styrker at dette ikke blir hele forklaringen. Radikalisering reduseres ikke til et spørsmål om mislykket integreringspolitikk.

Vi møter nemlig også et etnisk svensk brødrepar, som har hatt en ungdomstid på skråplanet. De to er akkurat den blandingen av stusselig og aggressiv vi kjenner godt fra generasjoner med nynazister, og de kunne kanskje like godt endt der. Istedenfor finner de et mønster for livet i en ekstrem utgave av islam, og kanskje enda viktigere: De finner et mål med livet.

Troen på Gud gjør at de kan føle at de bryter med den kriminelle fortiden, mens IS-ideologiens eviglange liste over hvem det er greit å drepe rettferdiggjør voldelige tilbøyeligheter. Viktigst er dog at de går fra å være to vanlige tapere, den typen menn som faller utenfor skole og samfunn og sjekkemarked, til å bli hovedpersoner i en slags moderne ridderroman.

Konspirasjonsteorier

Spesielt bra er skildringen av konspirasjonsteoriers rolle i radikaliseringen. At 9-11 var en «innsidejobb», for eksempel, frikjenner islamismen for en av ideologiens mest beryktede konsekvenser. I Norge har vi sett det samme. I sin glimrende bok Fremmedkrigerne viser Erlend Ofte Arntsen hvordan de ungdommene som reiste fra Fredrikstad til Syria var storforbrukere av konspirasjonsvideoer.

«Kalifat» er ikke den første dramaserien om IS. Britiske Channel 4 sendte i 2017 «The State», som ga et innblikk i livet i skrekkregimet. Det var en bra serie, men fortellingen der begynte idet rekruttene krysset grensen til Syria. Slik blir «Kalifat», som på mange måter begynner på jenterommet, nybrottsarbeid.

«The State» møtte en del kritikk fordi den viste IS-deltagerne som mennesker. Gråsonene var mange, og det gjorde serien mer troverdig og mer skremmende – og mer advarende. De som rekrutterer ungdommer til terrorstaten ville jo ikke klart oppgaven om de hadde huggtenner og luktet svovel.

Propagandakrig

«Kalifat» bruker den samme tilnærmingen. Enkelte IS-folk som fremstår som rene psykopater, andre som dypt traumatiserte mennesker som sliter med anger. Den velintegrerte leksehjelperen Ibrahim, som egentlig er IS-rekrutterer, fremstår som en islamofob feberdrøm. Mens serien ikke lar oss glemme at de fleste muslimer i Sverige bare vil leve i fred. Det intenst religiøse verdensbildet er godt skildret, og tipper ikke over i parodien. Moralen er likevel klar: Jentene leker med krefter de ikke forstår, og blir manipulert og brukt av IS.

Når alt dette er sagt: «Kalifat» er ikke informasjonsfilm eller samfunnsdebatt, men en spenningsserie. Som sistnevnte lykkes den utvilsomt, den er til tider på-kanten-av-sofaen-spennende. Men det er også en annen, større grunn til at «Kalifat» føles så vellykket.

Krigen mot IS er ikke bare en kamp med bomber og kuler, avlytting og etterretning. Krigen mot IS er også en propagandakrig. Den «islamske staten» er først og fremst en ideologi, og den har vunnet frem delvis fordi dens tilhengere har vært flinke til å ta i bruk den moderne populærkulturens sjangergrep.

Og i en idékamp som til en viss grad utkjempes på populærkulturens arena kan nettopp et vellaget popkulturprodukt som «Kalifat» være bra ammunisjon.