I går ble det kjent at Alliansen får delta med arrangement og stand under Arendalsuka i august. Det bestemte Rådet for Arendalsuka i forrige uke, følge Nettavisen. Dette til tross for sterke anbefalinger om ikke å slippe til Alliansen med Hans Lysglimt Johansen i spissen, og det fra flere hold.

«Kvele debatten»

En av de som er kritiske å gi Alliansen plass, er Terje Emberland, seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Emberland forteller at han i går ble oppringt av en journalist som ville ha ham til å gå inn i en diskusjon rundt konspirasjonsteorier om at holocaust brukes til å promotere «masseinnvandring».

I forbindelse med at partiet Alliansen har fått lov til å ha stand under Arendalsuka skrev Emberland i går blant annet følgende på Facebook-veggen sin:

«Denne ytringfrihetsfundamentalismen gir kanskje de som promoverer den en varm og oppkvikkende følelse av å være "modige" og «prinsippfaste», men i realiteten fungere de som "nyttige idioter" og bidrar til å løfte inn rasister, antisemitter og fascister som legitime deltagere i det offentlige ordskiftet (...) Jeg fikk nettopp nå et godt eksempel på hva dette avstedkommer: En journalist fra Nettavisen ba meg kommentere Lysglimts utsagn om at "fortellingen" om Holocaust blir brukt for å promovere masseinnvandring til Europa, altså en versjon av Holocaustbenektelse som bruker en relativiseringsstrategi og knytter Holocaust til en jødisk konspirasjon. Journalisten ville ha "en meningsutveksling" om dette (...) Jeg tilbød meg å "analysere" utsagnet. Det ville han ikke. Han mente at det jeg gjorde med min reaksjon var å "kvele debatten".»

Ikke legitim samtalepartner

Emberland sier til Fri tanke at han først forsøkte å svare journalisten høflig og forklare at Lysglimt Johansens uttalelser inngår i en typisk strategi fra holocaustbenektere, der man forsøker å relativisere de nazistiske masseutryddelsene i stedet for å benekte dem direkte.

– Jeg forsøkte å forklare ham om strategiene til holocaustbenektere, og at dette var et eksempel på relativisering og på forestillingen om «holocash» - det vil si påstanden om at minnet om holocaust brukes til å legitimere innvandring og at det er jøder som står bak dette - og føyer seg inn i Lysglimt Johansens øvrige argumentasjon. Da avbrøt han meg og sa at han overhodet ikke var interessert i dette, men at det han ville var at jeg skulle kommentere argumentene til Lysglimt Johansen og gå inn i en debatt med ham om synspunktene hans på holocaust. Jeg skulle altså argumentere mot påstandene hans, i stedet for å analysere dem, forteller han.

– Jeg sa at jeg ikke går i noen dialog med slike synspunkter og at jeg ikke betrakter Lysglimt Johansen som noen legitim samtalepartner fordi han ikke har noe annet enn antisemittisk propaganda å komme med. Da ble han direkte krakilsk, avbrøt meg flere ganger og sa at jeg kvalte debatten, sier Emberland som endte med å legge på røret.

Falsk balanse

Hans Lysglimt Johansen har tidligere snakket om «det falske holocaust-narrativet» og omtalt HL-senteret som «en ren propagandamaskin for zionisme og globalisme», som skal avvikles om han får det som han vil. Han har også kommet med uttalelser der han hevder at ingen ble drept i gasskamre.

Emberland mener imidlertid at det interessante her ikke er Lysglimt Johansen eller synspunktene hans, men at media ved å konstruere en falsk balanse, i praksis legitimerer ekstreme synspunkter.

– Man forsøker seg på en konfrontasjonsjournalistikk der to synspunkter skal bryne seg mot hverandre, der jeg som forsker på holocaust skal delta i et ordskifte med Lysglimt Johansen om dette. Men på den måten blir han også legitimert som likeverdig samtalepartner. Journalistene forstår ikke at de på denne måten bidrar til å løfte ekstremister inn i den offentlige samtalen som legitime meningsytrere.

Ønsker en plattform

Emberland mener denne legitimeringen kan sammenlignes med hvordan Breitbart-redaktøren og Trump-strategen Steve Bannon ble invitert til en samtale under Nordiske Mediedager nylig, og med uttalelser fra rektor ved Universitetet i Bergen om at det kunne være interessant å invitere en holocaustbenekter til debatt ved universitetet.

– Det er en slags ytringsfrihetsfundamentalisme, som om det skulle være slik at det beste argumentet vil vinne i en slik debatt. Men disse folkene er ikke interessert i debatt, det de er interessert i er en talerstol. Og det er ikke knebling av ytringsfriheten å si at vi ikke ønsker å delta i noen samtale med dem. Ingen nekter dem å arrangere egne møter eller stå på gata og dele ut løpesedler. Samtidig er ingen forpliktet til å invitere dem inn på et arrangement og gi dem en talerstol og en mikrofon. Vi så hvordan journalistene som var tilstede i liten grad klarte å komme med kritiske spørsmål til en mediedreven propagandist som Bannon. Det fungerte helt etter hans intensjoner, sier Emberland.

Kan skape usikkerhet

Asbjørn Dyrendal, professor i religionsvitenskap ved NTNU i Trondheim, har skrevet boken Hva er konspirasjonsteorier sammen med Terje Emberland. Han forteller at han har opplevd å bli invitert til arrangementer for å debattere på lik linje med konspirasjonsteoretikere.

– Det blir fremstilt som en diskusjon mellom to standpunkter, uten at man skiller mellom noe som er kategorisk løgn på den ene siden og noen som i det minste gjør sitt beste for å forholde seg til det vi vet på den andre.

– Media har også presentert konspirasjonsteorier ukritisk, som da NRK flere ganger viste filmen «Loose Change» som handler om konspirasjonsteorier rundt 11. september, uten at dette ble satt inn i en ramme der det ble gjort klart at dette er spekulativ konspirasjonstenkning som går på tvers av alt det vi faktisk ved om denne hendelsen.

Det har vært flere eksempler de senere årene der media har intervjuet vaksinemotstandere og andre konspirasjonsteoretikere mer eller mindre ukritisk.

Dyrendal mener konsekvensene av dette er begrensede så lenge forestillingene som slippes til er marginale. Likevel er han enig med Emberland om at man på denne måten gir dem legitimitet, samtidig som man skaper usikkerhet hos publikum om hva som er sant.

– Stort sett får ikke sånt noen særlig stor konsekvens så lenge det dreier seg om forholdsvis perifere forestillinger. Samtidig er det som skjer når man inviterer slike ting inn i varmen det motsatte av trollet som sprekker i sola. Det man gjør er å si at det er legitime oppfatninger, spesielt når det ikke blir satt inn i en kontekst av at «nå skal vi få høre om noe som nesten garantert ikke er sant.» Et klassisk eksempel på dette er når en stakkars politiker blir konfrontert med frimannsideologi og må ta stilling til alle mulige tøvete ideer om hva statsborgerskap er. Dette er uvant for de fleste, og ikke noe man vanligvis går rundt og vet en masse om. Enten det dreier seg om statsborgerskap eller om vaksiner skaper slike innslag usikkerhet hos folk, og får dem til å stille spørsmål og søke informasjon på feil steder. Dermed gir det legitimitet til denne typen forestillinger, sier Dyrendal.

Ikke opptatt av å legitimere

Ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, sier til Fri tanke at han ikke kjenner til den konkrete samtalen, men at det på generell basis er relevant å ringe en forsker for en kommentar i en slik sak.

– Det er vanskelig å kommentere noe vi foreløpig ikke har publisert. Jeg vet heller ikke om det Emberland sier er en korrekt gjengivelse av samtalen. Det jeg kan si, er at vi har dekket kontroversene rundt Lysglimt og Arendalsuka og om hvorvidt han skal få ha en stand der eller ikke. Da er det relevant at folk får vite hva han eventuelt skal bruke den til, og få en kommentar fra forskere til det han eventuelt skal si. Vi er ikke opptatt av å legitimere synspunktene til Lysglimt Johansen, vi er bare interessert i å la folk få ta stilling til hvorvidt han bør få ha en stand eller ikke.