Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Hans Jørgen Lysglimt taler på Arendalsuka i 2018. I år blir det ingen opptreden. Foto: Scanpix/Terje Pedersen.

Hans Jørgen Lysglimt taler på Arendalsuka i 2018. I år blir det ingen opptreden. Foto: Scanpix/Terje Pedersen.

Lysglimt, Arendalsuka og antisemittisme i norsk etterkrigsdebatt

Alliansen får allikevel ikke delta på Arendalsuka. Kjetil Simonsen, forsker på Jødisk museum i Oslo, ser her nærmere på antisemittismens plass i norsk offentlighet etter 1945.

Publisert:

Senhøsten 1951 utviklet det seg en debatt om antisemittisme i Dagbladet. Bakgrunnen var en vittighetsspalte i ukebladet Skip o hoi november samme år. Her ble det trykt en rekke engelske ordtak og anekdoter som spilte på stereotypiske forestillinger om pengejøden»: tegnet med store lepper og såkalte sekstallsneser.

I et leserinnlegg med tittelen «Stans antisemittismen», ble det fastslått at «de seks 'jødehistorier'» var av «samme sjofle art som dem de tyske nazister yndet å gjengi i sine mest lavtliggende publikasjoner» og at tendensen i teksten ble «understreket med tegninger i den vanlige antisemittiske typen.» Slike tilfeller var så alvorlige at «ingen hensynsfullhet var på sin plass.»

Andre innsendere understreket at antisemittisk tankegods fremdeles var uhyggelig utbredt i det norske samfunnet, og at det derfor «var all grunn til å slå ned på ethvert utslag og, som i dette tilfelle, alt som kan understøtte og skape fordommen.»

Det dette lille eksemplet illustrerer, er i hvilken grad antisemittiske holdninger ble oppfattet som uakseptable i den norske offentligheten i tiårene etter 1945. I kjølvannet av holocausterfaringen, ble det etablert en «anti-antisemittisk norm» i offentligheten i Vest- og Sentral-Europa.

Dette betyr selvsagt ikke at antisemittismen som en latent struktur av holdninger forsvant. Den overvintret i private sammenhenger, samt innen politiske randgrupperinger.

Det betyr heller ikke at det ble «forbudt» å være antisemitt. NS-veteranenes avis 8. Mai, senere Folk og land, fremmet antisemittiske konspirasjonsteorier – inkludert holocaustbenektelse – i mainstreamdebatten.

Derimot ble det regnet som uakseptabelt å gi åpne antisemittiske ytringer spalteplass i den brede politiske debatten.

Dette representerte et brudd med tiden før 1945. Lars Bjørndal-Lien har påvist at antisemittiske konspirasjonsstereotypier regelmessig kom til uttrykk i norsk vittighetspresse og dagspresse på 1920-tallet. Andreas Snildal har vist at slike forestillinger ble fremmet i schächting-debatten, altså debatten om jødiske slaktemetoder. Selv har jeg blant annet dokumentert de utbredte antisemittiske holdningene som fantes i norsk bondepresse.

Debatten om Lysglimt og Arendalsuka dreier seg ikke om Lysglimt skal fratas ytringsfriheten eller ikke, eller om antisemittiske holdninger skal være «forbudt» eller ikke – selv om rasismelovgivningen selvsagt også er et aspekt ved diskusjonen. Den dreier seg om derimot hvorvidt den anti-antisemittiske normen som utvikles etter 1945 skal styrkes eller svekkes, eller kort sagt: Om hva som skal aksepteres som legitimt i den offentlige samtalen.

Å la antisemitter og høyreekstremister tale til egen menighet fra bruskasser, innebærer ikke at man må trykke leserinnleggene deres, la dem delta på arrangementer eller invitere dem til debatt. Derfor er Arendalsukas beslutning om at Alliansen allikevel ikke får lov til å delta gledelig.

____

Opprinnelig publisert på Kjetil Simonsens facebookvegg.