Fredag ble en 45 år gammel Orkdalmann dømt til 13 måneders fengsel hvorav seks måneder betinget, etter en uvanlig rettssak der han var tiltalt for å ha «truet og motarbeidet aktører i rettssystemet». Bak det juridiske språket skjuler det seg en lang historie med oppsøking, filming og annen trakassering av politiet. Selv mener imidlertid mannen at det han gjør er å dokumentere ulovlig adferd og dermed fullstendig i tråd med FNs menneskerettserklæring. I tillegg til fengsel har han fått forbud mot å oppsøke den lokale lensmannen de neste fem årene.

Mannen kaller seg «Ola Nordmann». Facebooksiden hans er en blanding av mer eller mindre humoristiske utfall mot «fødselsattestbedrageriet», plansjer som skal forklare hvorfor all bruk av navn er ulovlig, og videoer der han dokumenterer «ulovlig» adferd fra politi og påtalemyndigheter. For vel et år siden ble han arrestert i Danmark for å kjøre motorsykkel uten nummerskilt. Til dansk politi opplyste han at han kom fra «jorden».

Frimannsbevegelsen

Ola er en av et titalls nordmenn som de siste årene har forsøkt å melde seg ut av samfunnet slik vi andre kjenner det. Han nekter å bruke personnummer og førerkort eller å åpne post, ettersom det vil være det samme som å akseptere at han også er en «juridisk person», ikke bare et «levende menneske» slik han selv omtaler seg. Bilen sin kaller han «kjøretøy».

Uansett hva «Ola» velger å kalle seg, omtales han og hans likesinnede gjerne som «frimenn» av forskere og andre som har sett nærmere på miljøet.

Frimannsbevegelsen stammer opprinnelig fra USA, og kom til Norge via Canada og Storbritannia. Den ble først kjent her i landet da Skiens-kvinnen Ingunn Røiseland, som i dag bruker navnet Ingunn Sigurdsdatter, forsøkte å erklære huset sitt som selvstendig stat i 2012. Mellom ti og tjue personer var til stede da hun ble kastet ut noen måneder senere, fordi huset skulle selges på tvangsauksjon. De vakte oppsikt ved å synge gospelsanger utenfor politikammeret.

I dag er det menn som dominerer bevegelsen. De er sinte, påståelige og nøyer seg ikke med å kreve å få leve i fred, uten inngrep fra det offentlige, men søker aktivt å dokumentere det de mener er grunnlovs- eller menneskerettsstridig adferd. Flere av dem kommer av en eller annen grunn fra Orkanger-området i Sør-Trøndelag, slik «Ola» selv gjør.

Legger beslag på offentlige ressurser

Som i andre land, mobiliserer norske frimenn ofte støtte fra likesinnede når de venter besøk av politi eller namsmann, eller de støtter hverandre ved å ringe ned domstoler og politi når en av dem har problemer. Episodene blir gjerne filmet og lagt ut på Youtube, det samme skjer med telefonsamtaler til banker og myndigheter. Ofte nevnes de ansatte ved fullt navn.

Flere har også engasjert seg også i saken til en sambygding av «Ola», en 48 år gammel mann som for tiden sitter i fengsel for å ha «motarbeidet rettssystemet». I mars i fjor ble han dømt til seksti dagers fengsel for å ha sparket en politimann i ribbena.

Frimannsmiljøet har gjort beslag på store ressurser hos politi og domstoler flere steder, gjennom å nekte å forholde seg til bøter eller pålegg fra politiet, eller ved å ringe og skrive til offentlige kontorer og banker for å få slettet statsborgerskap eller gjeld.

Chip Berlet er journalist og forsker ved Political Research Associates i Massachusetts i USA, og en veteran innenfor amerikansk ekstremismeforskning. Han har fulgt lignende miljøer i USA i flere tiår, og kjenner øyeblikkelig igjen fenomenet når han får det beskrevet. Han forteller at amerikanske frimenn, kjent som «Sovereign Citizens», flere ganger har havnet i konfrontasjoner med politiet og andre offentlig ansatte, når disse har forsøkt å sette makt bak dommer og krav fra det offentlige. Flere ganger har det endt med skuddvekslinger og drap.

– Disse folkene må tas på alvor

– Hovedproblemet med disse menneskene er likevel at de binder opp domstoler og tar opp både tid og ressurser, sier Berlet. Han legger til at han misliker ordet papirterrorisme, selv om det ofte blir brukt om slik virksomhet:

– Det de gjør har ingen ting med terrorisme å gjøre, selv om de er en plage for offentlig ansatte. De betaler ikke skatt eller regninger, noe som skaper problemer for dem selv, som de så forsøker å løse ved å vikle seg selv og det offentlige inn i papirstrider med vanvittige krav og motkrav.

Berlet mener at det som ligger til grunn er et gjennomkonspiratorisk verdensbilde:

– De ser på myndighetene som kriminelle, og det de driver med som legitim motstand. Det gjør også at forskere og andre som forsøker å rette søkelyset mot dem, straks blir en del av konspirasjonen

Går under flere navn

I retten i Trondheim nektet «Ola» for å tilhøre frimannsbevegelsen, som han anser som voldelig. I stedet foretrekker «Ola» å kalles «et levende menneske», for å markere at han ikke er en «juridisk person» og dermed ikke underlagt statens lover og regler.

Asbjørn Dyrendal er professor i religionsvitenskap ved NTNU i Trondheim, og har i mange år befattet seg med denne typen ideer og miljøer. Dyrendal svarer umiddelbart ja på spørsmålet om det likevel er riktig å omtale alt sammen som deler av samme bevegelse.

– For å si det litt enkelt, så ser du fortsatt familielikheten selv om de skifter navn og bytter ut litt av ideologien. Det er ikke noe nytt fenomen, men den samme måten å forholde seg til myndigheter på som du finner hos Sovereign Citizens og lignende fenomener, som Freemen on the land, som videreføres og viderutvikles, sier Dyrendal.

Høyreekstreme røtter

Sovereign Citizens og Freemen on the land er begge begreper som stammer fra Nord-Amerika. Det er nemlig der – nærmere bestemt i USA – at Sovereign Citizens-bevegelsen ble grunnlagt i 1969, av rasistpredikanten William Potter Gale (1917–1988).

Gale hadde sin egen tolkning av den amerikanske grunnloven og uavhengighetserklæringen, og mente disse opprinnelig var tenkt å skulle garantere borgerne nærmest absolutt frihet med unntak av regler som de selv hadde samtykket til å følge. Tilhengerne hans betraktet derfor alle myndigheter utover de lokale som kriminelle tyranner, og nektet blant annet å betale skatt.

Chip Berlet forteller at betegnelsen Sovereign Citizen, eller «suveren borger», opprinnelig ble brukt for å distansere seg fra vanlige statsborgere.

– Det vi vet er at begrepet først ble brukt i trykksaker som begynte å sirkulere kort tid etter at Gale hadde lansert bevegelsen, og som hevdet at det fantes to typer statsborgerskap. Dermed var du fri om du erklærte deg som en suveren borger.

En vanlig påstand blant amerikanske Sovereign Citizens er nemlig at det 14. tillegget til grunnloven – som ble vedtatt etter borgerkrigen og automatisk ga statsborgerskap til alle født i USA, og som ble vedtatt for å sikre at tidligere slaver skulle få fulle borgerrettigheter – i virkeligheten skapte en ny type statsborgerskap der man underkastet seg føderale myndigheter og lover.

Og for Gale – som var en radikal antisemitt, til tross for at han hadde tilnærmet utelukkende jødisk avstamning – inngikk dette i et komplott der hensikten var å gi internasjonale, jødiskeide banker kontroll over USA og innbyggerne.

Arrestasjoner og folkedomstoler

Bevegelsen fikk særlig nedslag blant gjeldstyngede bønder i Midtvesten, der Sovereign Citizens utover 1970- og 80-tallet gjentatte ganger gikk til private arrestasjoner av politifolk og skatteinnkrevere, som de stilte for «folkedomstoler». Flere sammenstøt med politiet fikk dødelig utfall.

Sovereign Citizens-bevegelsen ebbet ut i andre halvdel 1990-tallet, sammen med mye av det ekstreme myndighetskritiske miljøet. Det hang delvis sammen med bombeangrepet i Oklahoma City i 1995, der en av gjerningsmennene skal ha vært tilhenger av ideene. Den økonomiske krisen gjorde imidlertid at bevegelsen fikk en renessanse etter 2008.

Chip Berlet mener det antagelig er et sted mellom femti og to hundre tusen personer som kaller seg Sovereign Citizens i dagens USA. Mange av dagens Sovereign Citizens har lagt bak seg det opprinnelige rasistiske innholdet, der man blant annet mente at bare hvite amerikanere kunne bli suverene borgere.

– Jeg har intervjuet flere afroamerikanske Sovereign Citizens, som naturlig nok benekter å være motivert av rasisme, sier Berlet.

Juridisk magi

Sovereign Citizens mener at både fødselsattester, personnummer og skatt er i strid med den amerikanske grunnloven. Derfor nekter mange å skaffe seg førerkort eller annen legitimasjon, eller de lager sine egne identifikasjons- og myndighetspapirer som de påstår er like gode.

Som i Norge er det også mange som mener at å bruke det navnet som står på fødselsattesten er det samme som å akseptere at man er underlagt myndighetene og deres lover. Dermed kan de for eksempel forsøke å markere at de ikke er identiske med den «juridiske personen» ved å skrive navnet sitt med store bokstaver, bruke en spesiell tegnsetting eller andre virkemidler. Noen mener også at man kan slippe unna stevninger, skatter og offentlige utgifter dersom man signerer med rødt blekk, eller at et dokument ikke er gyldig hvis det ikke er undertegnet med fingeravtrykk.

Asbjørn Dyrendal omtaler dette som «juridiske besvergelser» som kan minne om de magiske virkemidlene enkelte urfolk har brukt for å forsvare seg mot hvite kolonister:

– Juss og økonomi er vanskelige felter for mange i dag. Dermed er det enkelte som reagerer på samme måte som den amerikanske urbefolkningen gjorde da de laget seg magiske amuletter som skulle beskytte dem mot de hvites kuler. I dette tilfellet kan man si at hensikten er å beskytte seg mot det man kan kalle «modernitetens kuler», det vil si domstoler, lover og finansvesen.

Kanadiske frimenn og tyske riksborgere

Ideer sprer seg vanligvis langsomt over landegrenser. I tilfellet med Sovereign Citizens er det imidlertid mulig å tidfeste dette temmelig nøyaktig til våren 1996, da en gruppe som kalte seg Montana Freemen holdt stand mot politiet i åttien dager, før de overga seg.

Montana ligger i det nordvestlige USA, ikke langt fra Canada. Og fordi gruppen drev aktiv rekruttering ved hjelp av trykksaker og radiosendinger, var det naturlig at noe av dette fant veien over grensen, der det inspirerte til dannelsen av det som fikk navnet Freemen on the Land, på norsk frimenn.

Den amerikanske grunnloven hadde liten relevans for kanadiere, som derfor måtte finne andre ting å rettferdiggjøre virksomheten sin med. I motsetning til i USA, kom mange av dem også fra en venstreradikal bakgrunn, der motstand mot økonomisk globalisering spilte en viktig rolle.

David Hofmann, professor ved University of New Brunswick i Canada, forteller at den kanadiske bevegelsen derfor fra starten av utviklet seg i mye mer variert retning enn den amerikanske.

– I motsetning til i USA, der det fortsatt dreier seg om en høyrevridd bevegelse som er opptatt av retten til å eie våpen, plukker og blander den kanadiske fra alle mulige verdensbilder, og varierer sterkt fra gruppe til gruppe. Noen er venstreorienterte og opptatt av det de mener er menneskerettigheter, andre går inn for væpnet motstand.

Idéutveksling over Atlanteren

Hofmann mener bevegelsen sannsynligvis fant veien herfra til Europa via Storbritannia, som er del av Samveldet og generelt har mye idéutveksling med Canada.

– Det er ikke uvanlig at store navn i den britiske bevegelsen kommer til Canada på foredragsturne, eller at folk fra Canada reiser dit for å snakke.

Hofmann mener imidlertid at det viktigste for spredning til Europa har vært internett. For mens Sovereign Citizens tidligere brukte trykte pamfletter og radiosendinger, spres ideene i dag på internett, i fengsler og på seminarer, der man lærer å si fra seg statsborgerskapet og kutte båndene til den «juridiske personen». I Norge reiste Ingunn Sigurdsdatter land og strand rundt og holdt foredrag våren og sommeren 2014, flere steder for fullsatt sal. Det samme gjelder «Ola Nordmann».

Mange som deler denne typen tankegods i dag, er neppe engang klar over hvor det stammer fra. Dermed kan ideologi og hvordan man rettferdiggjør «utmeldelsen» variere sterkt fra land til land. En ting er at mange europeere har erstattet det kristenkonservative grunnlaget med et nyreligiøst. Noe annet er hvordan insistering på absolutt privat eiendomsrett i Norge er blitt supplert med tanker om at verden tilhører alle, og at alle derfor har rett til å ta det de trenger til livets opphold. Flere norske frimenn er derfor tilhengere av fri ferdsel for flyktninger.

Det mest særpregede uttrykket er nok likevel de tyske «Reichsbürger» eller «riksborgerne», som hevder å være borgere av det gamle tyske riket fra før 1945 og derfor ikke underlagt Forbundsrepublikkens lover.

Gjeldsofre

Likegyldig hva man begrunner det med, er det liten tvil om at budskapet særlig appellerer til gjeldsofre og andre med økonomiske problemer, ettersom det tilsynelatende tilbyr en måte å løse problemene på gjennom «juridisk magi» – eller rett og slett å nekte å anerkjenne både domstoler og krav.

For «Ola» skal det ha begynt da huset hans brant ned og eiendommen deretter ble omregulert til industriområde på en måte som gjorde at han opplevde seg motarbeidet av alle instanser som kunne ha hjulpet ham. Andre sliter med skattekrav eller banklån som de ikke kan eller ønsker å innfri.

Resultatet for de fleste er at de havner i et mye større uføre enn tidligere. Gjelda vokser, ettersom storsamfunnet rundt ikke godtar utmeldelsen, og tilsvarende minsker muligheten til å vende tilbake til det vi andre opplever som et normalt liv.

Belastning

I tillegg kommer belastningene for samfunnet rundt. I USA er seks politifolk blitt drept av Sovereign Citizens i forbindelse med trafikkontroller eller forsøk på arrestasjon siden 2010. Flere sitter også i fengsel for terrorplaner mot dommere, politi og skattemyndigheter.

I Norge har «Ola» og vennene hans i perioder nærmest klart å lamme et helt lokalsamfunn. De oppsøker politifolk, advokater, banker og andre med mobilkamera, eller ringer hjem til dem. Verken på jobb eller på fritiden får de fred. Og alt sammen legges ut på Youtube eller i egnede facebookgrupper. Selv voldtektssaker har i perioder måttet nedprioriteres av hensyn til ekstraarbeidet Orkanger-politiet må ta på seg.

Chip Berlet mener det er all grunn til å ta det norske frimannsmiljøet på alvor.

– De må tas alvorlig og konfronteres, men på en måte som minimerer muligheten for at det ender med vold. Man må hele tiden ha i bakhodet at disse menneskene selv tror på det de sier og handler ut i fra det, sier Berlet.

Det er foreløpig usikkert om «Ola Nordmann» vil anke dommen.

Forfatteren av denne artikkelen, John Færseth, ble forøvrig slått ned av en konspirasjonsteoretiker sist helg.