Siden «demokrati» i dag er et honnørord, er det lett å glemme at man i opplysningstiden og til langt ut på attenhundretallet anså demokrati som noe heller tvilsomt. Da ble demokrati forbundet med kaos og anarki, fordi man fryktet at de brede masser manglet den kunnskap og modenhet som kreves for å velge dem som skal styre staten.

Like fullt fikk kravet om demokrati vind i seilene. Årsakene var mange, ikke minst den industrielle revolusjon, som frembrakte en raskt voksende arbeiderklasse samt et nyrikt borgerskap som utfordret landeier-adelens tradisjonelle hegemoni. Betydelige reformer var påkrevd hvis man ville unngå en reprise av den franske revolusjon.

Men hvilke? Det var langt mindre klart. Når det syntes umulig å stanse utviklingen mot demokrati med akseptable midler, gjaldt det å finne den mest egnede form for demokratisk styresett. Her fantes flere ulike modeller, og ingen fasit.

I den unge staten USA hadde alle voksne, frie menn fått stemmerett. Det ble ansett som et vågalt eksperiment som ble livlig diskutert. Franskmannen Alexis de Tocqueville dro over Atlanteren for å studere dette eksperimentet på nært hold, og hans dom over demokratiet i Amerika var langt fra knusende. Men Amerika hadde da også et likhetssamfunn av et helt annet slag enn de europeiske.

Født inn i utilitaristenes leir

Demokrati og likhet ble ansett som to sider av samme sak. Dette ble underbygd av en ny filosofisk retning kalt utilitarisme, der Jeremy Bentham (1748—1832) var frontfiguren og James Mill hans svorne disippel. Og det var midt i utilitaristenes leir at John Stuart Mill kom til verden i 1806, som den førstefødte til ekteparet James og Harriet Mill.

Betegnelsen utilitarisme er avledet av det engelske ordet utility, som betyr nytte. Og denne filosofiens utgangspunkt er naturalistisk og hedonistisk: at vi mennesker og alt annet levende søker det nyttige og behagelige og skyr smerte og ubehag. Bentham bygger her videre på arven fra så vel den skotske opplysningsfilosofen David Hume som den franske opplysningsfilosofen Claude Adrien Helvétius, som var i kretsen rundt Denis Diderot.

Utilitarismens demokratiske sinnelag gir seg utslag i prinsippet om at enhver nytte eller glede av en gitt intensitet, uansett hvilken, og uansett hvem som føler den, skal telle likt. Derfra er det ikke langt til kravet om én mann, én stemme i politikken. Utilitaristene var da også kjernetroppen i en gruppe kalt «de filosofiske radikalere», som krevde stemmerett for alle menn, uansett rang og inntekt.

En eksepsjonell oppdragelse

Jeremy Bentham fikk æren av å bli lille Johns gudfar, og engasjerte seg derfor i guttens oppdragelse. Denne tok faren James seg av med stor iherdighet. Allerede i treårsalderen lærte han John gammelgresk, litt senere latin, og i tolvårsalderen var John blitt en kompetent logiker. Økonom ble han først i sekstenårsalderen. Noen offentlig skole gikk John aldri på; farens skrivestue var og ble hans skole og universitet.

John ble også innviet i den utilitaristiske filosofi. Han ble raskt en helfrelst disippel av sin gudfars evangelium, der smerte og behag utropes til våre to herrer. Det er vår naturgitte evne til å føle smerte og behag som gir oss standarden for rett og galt, hevder Bentham. Disse våre to herrer styrer oss i alt vi gjør, sier og tenker, og det er fåfengt å prøve å endre på det.

Det etisk riktige er derfor å leve etter prinsippet om den størst mulige lykke, som utsier at vi bør maksimere den samlede nytten eller behaget – eller minimere det samlede ubehaget – hos alle som berøres av våre handlinger. Siden utilitarismen vektlegger konsekvensene av våre handlinger, og ikke vårt sinnelag eller motivasjon for dem, kalles den også konsekvensetikk.

«Nonsens på stylter»

John fikk fordypet seg ytterligere i den utilitaristiske filosofi ved å hjelpe Bentham med å redigere et større rettsfilosofisk verk. Det var nemlig rettsvesenet Bentham først og fremst ønsket å reformere, ved å la straffeutmåling og soning være avhengig av hva som fungerte best, og dermed var mest nyttig, både for den straffedømte og for samfunnet.

Ut fra sitt naturalistiske grunnsyn avviste Bentham den populære forestillingen om at det finnes naturlige rettigheter med en objektiv eksistens som er uavhengig av hva vi mennesker tenker. «Naturlige rettigheter» er innbilte rettigheter, siden de eneste rettigheter som finnes, er de som myndighetene lovfester. Å si at det finnes naturlige rettigheter, er derfor nonsens. Og å si at det finnes uavhendelige naturgitte rettigheter, slik John Locke i sin tid gjorde, er nonsens på stylter!

Naturalistisk forankret etikk

Bentham mente vel å merke ikke at tanken om enkeltmenneskets rettigheter er nonsens. Han ville bare begrunne dem på en annen og sekulær måte. Å begrense statens makt over enkeltindividet ved å innføre slike rettigheter vil etter alle solemerker øke den samlede nytten og behaget i samfunnet mer enn om man ikke gjør det. Og da må dette bli begrunnelsen for å innføre menneskerettigheter.

Dette synspunktet skulle John Stuart Mill videreføre i sin argumentasjon mot den såkalte etiske realisme, som gjorde seg gjeldende i attenhundretallets moralfilosofi. Der tillegges etiske grunnverdier som godhet og rettferdighet en objektiv eksistens utenfor den menneskelige bevissthet, som vi mennesker kan gripe både intuitivt og intellektuelt. Etisk realisme knytter dermed an til en platonsk og kristen livsanskuelse. Og er det noe utilitarismen motsetter seg, så er det en platonsk og kristen livsanskuelse. Den gir i stedet etikken en dennesidig, naturalistisk forankring.

En skjellsettende depresjon

Da John Stuart Mill rundet de tjue, lå alt til rette for at han skulle bli utilitarismens fremste arvtaker. Slik gikk det da også – men langt fra så friksjonsfritt som forventet. 22 år gammel ble han nemlig rammet av en intellektuell depresjon. Han begynte å lese poesi, noe som Bentham ikke forsto seg på, og orienterte seg mot filosofer som hentet inspirasjon fra tysk, romantisk tenkning.

Dermed oppdaget Mill sitt følelsesliv, som var blitt svært stemoderlig behandlet under farens sterkt rasjonalistiske oppdragerregime. Det, innså han, hadde vært et stort feilgrep fra farens side. Som sønnen nå måtte bøte på ved å gi livets følelsesmessig sider deres rettmessige plass. I tråd med David Hume anså John Stuart Mill følelsene for å være vårt seil, mens fornuften er vårt ror. Om vi med roret styrer retningen for vår ferd, kommer vi ingen vei uten vind i seilet.

Byråkrati og filosofi

På denne tiden hadde James Mill fått fast jobb som byråkrat ved det Ostindiske kompani, etter å ha levd fra hånd til munn som frittstående filosof. Han sørget for at også John ble ansatt i dette mektige handelskompaniet, og dermed startet John Stuart Mill en lang karriere som byråkrat for kolonimakten England. Denne sikret ham en komfortabel økonomi resten av livet. Og siden han arbeidet svært raskt, fikk han nok tid til overs til å filosofere og skrive artikler.

Det gjorde han da også til gagns, ikke minst i de filosofiske radikalernes kvartalstidsskrift The Westminster Review, som Bentham i sin tid hadde stiftet. Mill var også i en periode tidsskriftets redaktør, og støttet det i andre perioder økonomisk. Men til farens og andres bekymring var det aldri godt å si hva som kom fra John Stuart Mills penn. Han kunne gi bøker av konservativ art god omtale, og fremsto dermed som en fri mann, intellektuelt sett, ved å tenke utenfor boksen som hans far og gudfar hadde puttet ham inn i.

Grunnlaget for sin etter hvert så sterke posisjon som en intellektuell man virkelig lyttet til, la han, i tillegg til sin artikkelskriving, ved å forfatte et større verk om logikk, og deretter et om økonomi. Begge ble standard-pensum ved universitetene, og fant til Mills overraskelse også veien til mange bokhyller utenfor akademikernes rekker. Dermed ga også boksalget ham gode inntekter.

Tatt av kjærligheten

Midt opp i alt dette traff Mill gjennom felles venner en jevnaldrende kvinne ved navn Harriet Taylor. De innledet en dyp og nær kontakt, og forsto snart at de var sjelevenner. Problemet var bare at Harriet var gift. Følgelig bedyret de at forholdet kun var platonsk, og fikk på dette grunnlaget Harriets ektemann til å gå med på en ordning der John og Harriet kunne møtes og brevveksle, samt reise på ferie til Frankrike sammen. Ikke minst dette siste var viktig, ettersom Mill var blitt frankofil etter å ha tilbrakt flere av sin ungdoms sommerferier i Frankrike hos noen av Benthams slektninger.

En slik ordning var mildest talt ukonvensjonell i viktoriatidens England, og førte til mye sladder. For gikk den slags virkelig an? Og var nå forholdet kun platonsk? Og var kanskje Mill den egentlige faren til Harriets yngste barn, Helen? Det som imidlertid ikke kunne betviles, var at de to respekterte og beundret hverandre.

Da Harriets mann døde i 1849, kunne hun og Mill endelig gifte seg etter et års sørgeperiode. De fikk leve sammen som mann og hustru i åtte år, til Harriet døde under et ferieopphold i Avignon. Mill sørget dypt og fikk oppført et sommerhus med utsikt til kirkegården der hun lå begravd. Dit kom han så ofte han kunne. Og det var i sitt sommerhus han selv skulle dø i 1873, etter kort tids sykdom, og passende nok bli begravd ved siden av sin høyt elskede Harriet.

«Det siste gjenværende slaveri»

For Mill hadde Harriet ikke bare vært en muse, men en fullverdig filosofisk partner, med vel så gode ideer som dem han selv kom opp med, skal vi tro det han selv hevdet. Harriet var nok også den som beveget ham til å bli sin tids svorne feminist. Mens Mill langt fra var sikker på at stemmerett for alle menn var noen god idé, siden kunnskapsnivået i de lavere sosiale lag var lavt, var han overbevist om at kvinner måtte få stemmerett på lik linje med menn. Harriet var jo et glanseksempel på at kvinner var like skikket som menn til å ha meninger om politikk og styre og stell. Men han ventet helt til 1869 med å utgi essayet Kvinneundertrykkelsen ( The Subjection of Women , som Harriet opplagt hadde medvirket til. Først da fant han tiden moden for sitt feministiske budskap. I Kvinneundertrykkelsen kaller han ekteskapet i sin daværende form for det siste gjenværende slaveri i England, nå som slavedriften i de vest-indiske kolonier var blitt avskaffet. I ekteskapet ble kvinnen nemlig fratatt råderetten over eget liv og eiendom, og måtte stå til tjeneste for sin mann når det måtte være (noe andre slaver ikke trengte). Ekteskapet måtte følgelig reformeres slik at mann og hustru ble likestilt.

Feminisme er et samarbeidsprosjekt!

Kvinnesaksforkjemperne jublet over Mills kampskrift, som ble en feminismens bibel helt fram til første verdenskrig og vel så det. På samme tid var Mill også innvalgt i Underhuset, og fremmet der et lovforslag om stemmerett for kvinner. Stedatteren (eller datteren?) Helen var da blitt hans nære fortrolige, og sto ved hans side helt til det siste.

Mills lovforslag fikk ikke mye støtte. De fleste andre enn kvinnesaksforkjemperne fant det underlig og rent ut eksentrisk av Mill å ivre for noe slikt som stemmerett for kvinner. Dette var jo ingen viktig sak! Kvinnenes interesser ble jo indirekte ivaretatt når deres ektemenn fikk stemmerett! Derfor var stemmerett for kvinner like unødvendig som det var unaturlig!

Mill var helt uenig. Han innså nemlig at kvinners og menns interesser ikke nødvendigvis var sammenfallende, selv om de var gift. Samtidig voktet han seg vel for å postulere noe grunnleggende motsetningsforhold mellom kvinner og menn. Feminisme var for ham et samarbeidsprosjekt mellom kvinner og menn, som ville øke den samlede lykke og nytte i samfunnet. Feminismen går dessuten til kjernen av hva demokrati og personlig frihet og utilitarisme handler om.

Et frihetens evangelium

Ti år tidligere, i 1859, hadde Mill utgitt den boka han i ettertid er blitt mest kjent for, Om frihet. Harriet skal også her ha vært en høyst aktiv medforfatter. (At hennes navn ikke står oppført sammen med Mills, skyldtes at det den gang ikke sømmet seg for kvinner å skrive bøker.) I Om frihet drøfter Mill temaet frihet på en ny og fremsynt måte som ble skjellsettende i vestlig politisk filosofi. Nå som frihetskampen mot eneveldige herskere langt på vei var vunnet, ved at kravet om ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet var blitt innfridd, påpekte nemlig Mill at individets frihet også kan trues fra et annet hold: fra en tyrannisk majoritet.

Dette var en fare de færreste, utilitarister inkludert, hadde tenkt på. Men som brått sto klart for de mange som leste boka. Et flertallstyranni må unngås for at den enkelte borgers frihet skal ivaretas. Frihet og likhet går nemlig ikke så sømløst sammen som forkjemperne for allmenn stemmerett antok. Så skal et demokrati bli et godt samfunn, må den enkelte borgers frihet sikres. Og da ikke bare mot maktovergrep fra statens side, men også mot en majoritet som i demokratiets navn vedtar lover som innskrenker enkeltpersoners og minoriteters mulighet til å dyrke sin egenart. Bare da gis den enkelte anledning til å utvikle sine evner og blomstre på ulike vis.

Mills «skadeprinsipp»

Ut fra sitt ideal om et blomstrende mangfold lanserer Mill sitt «skadeprinsipp», som utsier at ingen – verken offentlig myndighet eller andre – har rett til å innskrenke den enkeltes frihet mot dennes vilje, bortsett fra hvis den truer med å skade andre. All slags paternalisme, der man griper inn i en annens gjøren og laden av hensyn til denne andres beste, blir da illegitim.

Mill forfekter dermed det stikk motsatte av Auguste Comtes fremtidsvisjon, der alle indoktrineres i Den rette positivistiske tenkemåte og blir til selvutslettende altruister gjennom Comtes svært ensrettende humanistreligion. Da får man i høyden et illiberalt demokrati, for å bruke en aktuell betegnelse fra vår tids samfunnsdebatt. Men for Mill var det av største viktighet at et demokrati også er liberalt. Et liberalt demokrati er da også blitt det dagens sekulære humanister hegner om.

Utilitarismen er bedre enn sitt rykte!

Med sin sterke vektlegging av individuell frihet, og av viktigheten av å utvikle den enkeltes evner og anlegg, fjernet Mill seg fra Benthams klassiske form for utilitarisme. Men Mill var altfor lojal til å gå åpent ut mot sin gudfar, og forsøkte i stedet å kultivere og videreutvikle hans lære.

Mill ville ikke minst gjøre utilitarismen mer stueren. Den gikk nemlig for å være en svinsk og primitiv filosofi ved angivelig å sidestille dyriske gleder med de mer høyverdige. Vel hadde Bentham skrevet noe slikt som at bondesjakk er like bra som poesi når begge deler inngir like mye glede. Men som Mill påpekte, har ethvert menneske utviklet et hierarki av mer eller mindre høyerestående gleder. Det er jo dette som gjør oss forskjellig fra andre dyr.

Så hvis utilitarismens kritikere ikke tilkjenner mennesket et rikere repertoar av gleder enn det en gris har, er det deres menneskesyn, og ikke utilitarismen, det er noe i veien med. I tråd med dette skriver Mill at det er bedre å være et utilfreds menneske enn en tilfreds gris. Eller en utilfreds Sokrates fremfor en tilfreds tosk. Han anså seg ikke som noe mindre utilitarist av den grunn. Mill var overbevist om at det å utvikle moralske dygder øker den enkeltes lykke på lengre sikt, og at også den samlede nytten og lykken i samfunnet øker hvis borgerne gjennomgår en slik personlig dannelse.

Dermed klarte Mill å bringe utilitarismen ut av sitt opprinnelige sekteriske spor, og gjøre den til den toneangivende filosofi i den anglo-amerikanske verden. Denne posisjonen har utilitarismen beholdt helt fram til vår tid, særlig innenfor økonomisk og politisk tenkning. Enkelte har også utropt utilitarismen til den form for etikk som står sekulær humanisme nærmest.

Lesetips

I moderne tid har Kvinneundertrykkelsen blitt utgitt på norsk på Pax forlag (2006), med en god innledning av Elin Svenneby.

Mills mest kjente verk On Liberty er en slank og lesverdig bok som finnes i flere engelske utgaver. I 2010 kom en ny norsk oversettelse ut på Vidarforlaget, med etterord (og oversatt av) Pål Foss. 1947-oversettelsen kan du lese digitalisert på Nasjonalbibliotekets «bokhylla» Finnes digitalt tilgjengelig i Nasjonalbiliotekets bokhylle.

Mills enda tynnere skrift Utilitarianism, som også er en klassiker, finnes i flere engelske utgaver og i dansk oversettelse fra 2005. Det finnes ikke mye sekundærlitteratur om Mill, men Cambridge University Press har utgitt antologien The Cambridge Companion to Mill (2010), som anbefales for spesielt interesserte.

Når det gjelder biografier, anbefales Richard Reeves: John Stuart Mill. Victorian Firebrand, Atlantic Books, London, 2007. Mill har dessuten skrevet en selvbiografi som godt kan leses.