Lyndon LaRouche døde på tirsdag, 96 år gammel. Dermed er en av de mest bisarre og uhyggelige figurene fra grenselandet mellom konspirasjons- og ekstremismeverdenen borte.

I Skandinavia er LaRouche antagelig best kjent fra etterforskningen av drapet på Olof Palme, der en mann fra Europeiska Arbetarpartiet, en av LaRouches mange organisasjoner, en periode var blant de mistenkte.

Da hadde EAP allerede i flere år kjørt en intensiv propagandakampanje mot Palme, som de omtalte som «galning» og en «sinnsforvirret morder». De hadde dukket opp på møter med flygeblader og bøker, og stilt seg opp utenfor huset der han bodde.

Politisk helomvending

LaRouche startet karrieren som marxist, og deltok i studentopprøret på 1960-tallet, der han ledet en av mange små grupperinger ytterst på venstresiden. På tidlig 1970-tall gjorde han plutselig helomvending: Alt av meningsmotstandere ble rensket ut, samtidig som sosialister og borgerrettsforkjempere ble utnevnt til hovedfienden.

Resultatet ble en liten, men effektiv gruppe av veldresserte og engasjerte kadre, styrt som en sekt. Etter hvert vokste dette til et sammensurium av frontorganisasjoner, tankesmier og partier finansiert ved hjelp av forlagsvirksomhet og – ser det ut til - salg av etterretning.

Alt sammen bygd opp rundt LaRouche selv og kona Helga Zepp-LaRouche. Her i Norge var de i noen år representert gjennom det såkalte «Schiller-instituttet».

Mål: å bli amerikansk president

Ideologisk var LaRouche og bevegelsen hans sterkt imot alle former for økonomisk globalisering, som den anså som verktøy for en internasjonal superelite. Ifølge LaRouche hadde denne eliten røtter langt tilbake i tid, og inkluderte den britiske kongefamilien og den amerikanske Rockefeller-familien.

Det var en forestillingsverden med klare antisemittiske innslag. Det e blitt hevdet at forestillingen om den ungarsk-jødiske finansmannen George Soros som edderkopp i et nett av NGO-organisasjoner som forsøker å ødelegge nasjonalstatene, opprinnelig stammer fra miljøet rundt LaRouche.

En annen av LaRouches erkefiender var miljøbevegelsen, som han beskyldte for å ville ta livet av store deler av menneskeheten.

Han skilte seg også fra mange andre amerikanske konspirasjonsteoretikere og ekstremister, ved ikke å være motstander av føderale myndigheter. Tvert imot gikk han inn for en sterk og sentralisert stat, og storslåtte, statlige infrastrukturprosjekter for å stimulere økonomien. En av kongstankene hans var en jernbanebro over Beringstredet, mellom Russland og Alaska.

For å få til dette krevdes en ting: LaRouche måtte bli valgt til president. Derfor forsøkte han seg som demokratisk kandidat i hvert eneste valg fra 1979 til 2004 – inkludert ett der han, etter å ha blitt dømt for svindel og skattesnusk, førte valgkamp fra fengselet.

Infiltrerte andre globaliseringskritikere

Tilhengerne hans ble forventet å jobbe opp mot 24 timer i døgnet, og flere kvinnelige eks-medlemmer har fortalt at de ble tvunget til å ta abort, fordi barn vil hindre dem i å vie seg hundre prosent til saken. En av dem skal til og med ha opplevd av å bli møtt av en smørblid LaRouche da hun kom tilbake på jobb etter inngrepet, som gledesstrålende fortalte at han skulle bli bestefar.

LaRouche-bevegelsen bygde i perioder imponerende nettverk, som gav dem tilgang til verdifull etterretning, som igjen ble brukt til å på ulike tidspunkt knytte kontakter med amerikansk, sørafrikansk og til og med østeuropeisk etterretning.

Selv norske hvalfangere skal en periode ha samarbeidet med en av LaRouches frontorganisasjoner, i kampen mot Greenpeace og andre miljøaktivister.

På tidlig 2000-tall forsøkte de å infiltrere Occupy-bevegelsen og andre globaliseringskritiske miljøer, i tillegg til at flere tidligere medarbeidere forfektet teorier om at terrorhandlingene 11. september hadde vært en «innsidejobb».

Kina-venn

De siste årene har LaRouches nettverk promotert det kinesiske Silkevei-initiativet, et enormt infrastrukturprosjekt av veier, jernbaner, havner og rørledninger, som skal forbinde resten av verden med Kina.

Samtidig har «journalister» fra nyhetsbrevet Executive Intellingence Review jevnlig blitt invitert til kinesiske pressekonferanser i Washington. Mens representanter for bevegelsen – inkludert LaRouches egen kone Helga Zepp-LaRouche – er blitt intervjuet som «ekspert» i statlige kinesiske medier.

Flere tidligere LaRouche-medarbeidere har også vært hyppig gjester på den russiske propagandakanalen RT, tidligere kjent som Russia Today.

LaRouches vei gikk, på samme måte som Mussolini og andre figurer fra mellomkrigstida, fra venstreradikalisme mot en stadig mer idiosynkratisk høyreekstremisme. Og kanskje håpet han hele tiden at den amerikanske republikken skulle kollapse, slik at han selv kunne spille rollen som Hitler, rense opp og sette landet på en helt ny kurs.

Men nå er det altså over.