I midten av januar ble seks mennesker henrettet i Indonesia. Mange flere skal etter myndighetenes plan henrettes den kommende tiden. Protester faller for døve ører. Blant befolkningen har politikken bred oppslutning.

Streng narkotikapolitikk

Indonesia har en av verdens strengeste narkotikalovgivninger. Når man lander i Indonesia får man tydelig beskjed – både gjennom høyttalere og plakater – om at narkotikasmugling straffes med døden. Omkring 130 mennesker sitter på dødscelle i Indonesia, rundt halvparten av de er dømt for narkotikasmugling. Disse står nå i umiddelbar fare for å bli henrettet etter at president Joko Widodo, bare to måneder etter at han ble innsatt som president, bestemte at praksisen skal gjenopptas.

Det er første gang Indonesia gjennomfører henrettelser siden 2013. Fem av de seks som henrettet 18. januar var utlendinger, blant annet en brasilianer og en nederlender. Brasil og Nederland reagerte med å kalle hjem ambassadørene sine. På tross av dette er Widodo urokkelig. Ingen narkodømte med dødsstraff skal benådes, har han bestemt.

Ny og folkelig president

President Joko Widodo, eller Jokowi som han gjerne kalles, er et politisk fenomen. Med sin folkelige og vanligvis ydmyke holdning er han blitt usedvanlig populær blant indonesiere i løpet av få år. Han kommer fra trange kår og har jobbet seg oppover, noe som er uvanlig i Indonesias politiske liv. I motsetning til de fleste tidligere presidenter i landet, er han en representant for folket og ikke elitene.

I valgkampanjen satset Jokowi tungt på løfter om reformer, blant annet lovet han å ta et oppgjør med landets mange brudd på menneskerettighetene de siste tiårene, bekjempe korrupsjon og å gjøre noe med landets narkotikaproblem. Jokowi vant en knapp seier over en tidligere general som allerede hadde menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. De håpefulle velgerne hans pustet lettet ut.

Bleknende håp

Nå, bare tre måneder etter innsettelsen der Jokowi ble feiret som en rockestjerne i hovedstaden Jakartas gater, er indonesiske menneskerettighetsaktivister bekymret for om han vil holde løftene sine. Så langt har det stort sett vært dårlige nyheter; blant annet har en mann som var med på mordet av den prominente menneskerettighetsaktivisten Munir for ti år siden blitt løslatt, lenge før dommen var ferdigsonet. Han hadde visstnok prestert god oppførsel i fengselet.

For andre er godviljen manglende. Australske Myuran Sukumuran (33) sitter fengslet på turistøya Bali for tiende året på rad, dømt for narkotikasmugling. Sukumurans fortelling er både en solskinnshistorie og en tragedie på en gang. Etter at han fikk dødsdommen bestemte han seg for å gjøre radikale endringer i livet sitt. Sukumuran holder på med en universitetsgrad, har lært seg malerkunst, underviser og rehabiliterer andre innsatte. Flere av medfangene har lagt misbruket bak seg og har klart å få seg jobb etter ferdig soning, takket være rehabiliteringsprogrammene hans. Nå skal han dø. Sukumuran er sannsynligvis i den neste puljen som skal skytes.

Religiøs oppslutning om dødsstraff

Indonesia går for å være et av de mest religiøse landene i verden, og er også svært religiøst sammensatt. Majoriteten av befolkningene er muslimer, men det er også større minoriteter av blant annet kristne og hinduer. En ting er de de fleste enige om på tvers av religiøs tilknytning – at dødsstraff er rettferdig for alvorlige forbrytelser som terrorisme og narkotikakriminalitet.

Det er altså lite empati å få hvis du sitter inne for narkotikasmugling. En av årsakene til det er at narkotikaavhengighet er et stort og reelt problem i Indonesia, og foreldre frykter at barna skal ende opp som rusmisbrukere. En annen viktig forklaring er at dødsstraff legitimeres gjennom religion. «Støtten til dødsstraff for narkotikaforbrytelser er fundert på sterk en religiøs overbevisning og en like sterk overbevisning om at ikke noe annet enn å drepe de skyldige som ødelegger barna våre og familiene våre kan være med på å redusere lovbrudd», hevder kommentator Ati Nurbati i The Jakarta Post.

Humane menneskerettighetsbrudd?

Retten til liv er en del av menneskerettighetene, som er ratifisert av Indonesia. Fra riksadvokatens kontor understrekes det at henrettelse blir gjort så humant som mulig. For ikke å påføre fangene unødige traumer har det blitt bestemt at skytingen av fangene skal skje samtidig, slik at de slipper å høre lyden av skuddsalver før de selv blir skutt. Fangene har også fått velge selv om de vil stå, sitte eller ligge når de blir henrettet. Alle har fått samtaler med «sjelesørgere» fra sine respektive religioner, og fem av de seks som ble skutt 18. januar skal ha akseptert sin skjebne.

Det er for lengst bevist at dødsstraff ikke er et effektivt middel i for å redusere kriminalitet. Indonesiske myndigheters insistering på dødsstraff kan være en snarvei til popularitet og til å fremstå som en sterk leder.

Det er utbredt oppfatning i den tidligere nederlandske kolonien at andre nasjoner ikke bør blande seg inn i indonesiske affærer. På sosiale medier er det mange som mener at andres «fremmede» verdier ikke skal påtvinges Indonesia. Når Jokowi avfeier utenlandske statsoverhoder, FNs menneskerettighetsorganisasjoner og andre internasjonale organisasjoner som Amnesty International sine fordømmelser av henrettelsene resonnerer dette med nasjonalfølelsen og stoltheten til folk, og Jokowi fremstår som en nasjonalist med integritet.

Populistisk og virkningsløs politikk

Ved å gjennomføre henrettelser virker det på overflaten som om myndighetene tar narkotikaproblemet på alvor og viser handlekraft. Smuglere blir lettvinte syndebukker. Men narkotikaproblemet vil neppe reduseres ved å henrette noen småfisk, så lenge syndikatene fortsetter å operere. De store fiskene snor seg lett unna så lenge politiet og rettssystemet er korrupt. Mer effektive virkemidler for å hindre at mennesker går til grunne på grunn av avhengighet ville være for eksempel bekjempelse av korrupsjon og arbeidsledighet.

Human Rights Watch mener at henrettelsene i Indonesia er en «fremvisning av hykleri når det gjelder retten til liv». Aktivister som jobber for rettigheter til indonesiske arbeidere i utlandet er frustrert over henrettelsene, og mener det kan være kontraproduktivt for arbeidet deres. Millioner av indonesiere jobber i nabolandene i Sørøst-Asia og i rike gulfstater som billig arbeidskraft, blant annet som hushjelper. Mange av disse lever i moderne slaveri. I desperasjon hender det at noen tar igjen når sjefene deres utnytter dem, og de ender selv opp med dødsdom. Indonesiske myndigheter hevder de ønsker å hjelpe disse menneskene, men når de selv henretter utenlandske statsborgere sender de samtidig signaler om at det er akseptabelt å henrette utenlandske statsborgere.

Så lenge verken lokale og internasjonale protester blir hørt er det vanskelig å avvikle dødsstraff i Indonesia. Motstandere av dødsstraff har en stor jobb å gjøre med å omvende sine medborgere slik at politikerne blir nødt til å respektere retten til liv. I det arbeidet er det viktig for menneskerettighetsaktivistene å få religiøse ledere på sin side. Før de lykkes med det ser det mørkt ut for Sukumuran og de andre som venter på å bli henrettet.

Artikkelforfatter Clea Johnsen er sosialantropolog og har lang fartstid i Indonesia.