For seksti år siden var ikke uvanlig å få klærne «sydd etter mål». Men det var også mange fordeler med å kjøpe konfeksjonstøy, fremstilt i fabrikker etter standardmål. Ferdigfabrikkert tøy var en sosial revolusjon som tillot folk fra alle samfunnslag å gå pent kledd. Levestandarden økte, men et sted på veien gikk det likevel galt avsted: Forbrukersamfunnets etterspørsel etter rimelig konfeksjon ble etter hvert så stor at industriproduksjonen ble flyttet fra Vesten til Østen, der arbeidsforholdene kunne være like dårlige som de europeiske – for hundre år siden. I dag er den lokale industrien i Bangladesh – juteproduksjon og jordbruk – helt utarmet av vårt umettelige behov for klær.

Men arbeidsforholdene i produksjonslandene er faktisk blitt bedre de siste årene. Det sier Carin Leffler, fagrådgiver i Framtiden i våre hender, når hun innleder kveldens onsdagsmøte på Litteraturhuset.

- I en ny rapport om arbeidsforholdene i India hadde nesten alle vi intervjuet arbeidskontrakter. Det var ikke tilfelle får ti år siden. I dag har de også en ok kantine å spise i, bedre lysforhold og bedre brannsikkerhet. De får også bedre betalt enn minstelønnssatsen i Dehli-området, som ligger på 7-800 kroner i måneden, sier Leffler.

Så langt høres det riktig bra ut, før Leffler kommer til de dårlige nyhetene:

- Lønningene er langt ifra høye nok til å «løfte folk ut av fattigdom». Det er jevnt over et problem at det er ulovlig å fagorganisere seg, og dermed umulig å forhandle lønnsvilkår og få sin stemme hørt.

Å ha muligheten til å fagorganisere seg er som kjent en menneskerett vi som forbrukere bør støtte opp under. Men hva kan vi egentlig gjøre? Selv har jeg for eksempel trodd at å kjøpe dyre klær er en slags forsikring om at arbeiderne er bedre stilt, men det er ikke tilfellet, opplyser Leffler.

- Det er ingen automatikk i at dyrere klær er mer etisk produsert. Knapt 5 prosent av kjøpesummen går til å dekke lønnskostnadene, så forskjellene er i beste fall marginale. Stoffets kvalitet kan selvfølgelig være bedre, selv om lønnsvilkårene er de samme.

- I et klimaperspektiv er det bedre å kjøpe en bukse til 3000 enn 300, helt enkelt fordi vi forbruker mindre.

Så kommer Trond Blindheim til orde. Han er rektor ved Markedshøyskolen BI, og som tidligere reklamemann gir han et innblikk i hvordan markedsføring skaper forskjeller mellom varer som ellers er like.

Forbrukerpress bedre enn boikott?

- Hvor mange har abonnement hos Telenor? spør Blindheim.

Om lag halvparten strekker hånden i været.

- Hvor etiske er vi egentlig da?

Nok et bevis på at bedriftens reklamesatsning, som intensiveres etter hver medieskandale, har vært en god investering.

Selv kunne Blindheim ønske seg at alle produkter, både innen teknologi- og klesindustrien, var like godt merket som varene på Vinmonopolet. Kunne ikke flere varer blitt merket med produksjonssted, opprinnelsesår, utmerkelser og tilvirkningsprosess?

Det er en fin idé, men som regel er det altfor mye å holde styr på for store bedrifter. Det bekrefter Bror Stende, direktør i Virke – en organisasjon med ansvar for kjedebutikkene som står bak den største delen av motehandelen i Norge.

At forbrukerne presser bedriftene i riktig retning, er som regel langt mer effektivt enn boikott. Så langt spiller Stende og Fremtiden i våre hender på samme lag.

- For 20 år siden var det ingen som snakket om å ta ansvar, verken i klesbransjen eller i andre bransjer. I dag har vi egne kontorer som jobber med disse problemstillingene, sier Stende.

Han mener at både produksjonen i utlandet og detaljhandelen i Norge bidrar positivt til samfunnet.

- Som den største bransjen i privat sektor er detaljhandelen en inngang til arbeidslivet for unge folk. Den bidrar til arbeidsplasser, og arbeidstakere som sliter fysisk eller psykisk blir beskyttet med gode IA-avtaler. Internasjonalt er motebransjen et viktig verktøy for fattigdomsbekjempelse. I Kina har klesindustrien løftet fire millioner ut av fattigdom, sier Stende, og viser til tall fra FN.

Motebransjen, forsikrer han, er en tilpasningsdyktig bransje. Men endringene i lavlønnsfabrikker, såkalte «sweatshops», kommer ikke av seg selv, mener Leffler.

- Kjedebutikkene må bli presset for å gjøre endringer. Det er ikke sånn at mindre aktører er mer etiske enn store kjeder, men i de store kjedene gjør små endringer langt større utslag. Alt tyder på at forbrukerstyrte aksjoner virker.

- Diskuter klesbransjen over lunsjbordet, skriv under på underskriftskampanjer, ta kontakt med bedriftene. Alle kan være en god hverdagsaktivist, oppfordrer Leffler.

Hverdagsaktivisme som virker

Leffler peker på at hverdagsaktivisme allerede har gitt store resultater:

- Noen få uker etter at klesfabrikken Rana Plaza raste sammen i Bangladesh, skrev 130 bedrifter under på en avtale om å sikre brannsikkerheten. Katastrofen ble et vendepunkt for klesbransjen i landet, som nå har lagt 80 prosent av fabrikkene under systematisk kontroll. Det samme gjelder åpne leverandørlister. Disse ville aldri blitt offentliggjort uten forbrukerpress.

Dessuten, mener Blindheim, kan sosialt ansvar også være en lønnsom forretningsmodell – men bare for et smalt segment av befolkningen.

- Øko-segmentet har høy utdannelse og tjener godt, og denne gruppen bruker mer penger på etiske produkter. Men samtidig øker forbruket av billige ting i tilsvarende tempo, så det ene vil ikke kunne erstatte det andre.

Arrangementet kvikner til når en ung kvinne blant publikum griper ordet for å spre edder og galle over klesindustrien. Hun håper Stende går konkurs og finner på noe annet å gjøre. Selv produserer hun økologiske t-skjorter med trykk av Christopher Hitchens, og salget går visstnok så det suser.

Stendes svar klinger urovekkende av resigasjon:

- Om du skulle forsynt hele det norske folk med klær, hadde du hatt store problemer med å være etisk.