– Jeg har satt meg i hodet at jeg skal legge ut en sak hver dag. Og da dreier det seg bare om livssynskampen. Det å skrive om koselige middager og solnedganger, det er ikke noe for meg, sier Levi Fragell, som fortsatt er det navnet flest forbinder med Human-Etisk Forbund.

Morgener er derimot noe annet. Og da snakker vi i otta, klokka er null seks når den tidligere lederen og generalsekretæren for Human-Etisk Forbund og stadig aktive humanisten starter dagen, på et av sine to arbeidsværelser. Her sitter han frem til ni, og lenger om det trengs. Først leser han dagens aviser, deretter gårdagens presseklipp på Retriever, i tillegg holder han kontakt med nettverket sitt i den internasjonale humanistbevegelsen.

– Det blir mye lokalt stillesittende liv for en mann i min alder, med dårlig rygg. Men det er viktig å kunne røre på seg, sier han.

I livssynskampens tjeneste

Det er derfor han halve året holder hus i Spania, for å kunne bevege seg og gå turer. Det blir det nemlig færre av på holkeføret, eller i sørpa som dekker veiene denne formiddagen Fri tanke besøker ham i leiligheten på Holmlia på Oslos sørlige ytre-østkant.

Her er veggene prydet med bøker. En hel vegg med litteratur- og religionshistorie på stua. Flere vegger med verk tilknyttet hans mangeårige virksomhet i livssynskampens tjeneste på de nevnte kontorrommene. I gangen henger en karikaturtegning gitt i gave av Vårt Land. Levi er tegnet som rasende ulv i fåreklær, glefsende mot gjeterne og deres hjord ute på marken.

Det var da Levi Fragell, den frafalne pinsepastoren, overtok som styreleder etter initiativtaker til forbundet, Kristian Horn, i 1976 at organisasjonen virkelig fikk markert seg i offentligheten. Godt hjulpet av tidsånden, kan man nok også si. På få år økte medlemstallet eksponentielt, fra omkring 1500 da han ble styreleder (1976-81) til over 40 000 da han trådte av som generalsekretær (1982-90). Som tidligere reklame- og pressemann visste han å profilere kampen for livssynslikestilling og mot religiøs undertrykking.

Kampen fortsetter

Men tilbake til dagen i dag og sosiale medier, som for Levi er en måte å kompensere for den rørelsen som ellers ikke blir. Og som altså både holder aktivismen og kontakten ved like, både med mennesker og det som skjer av betydning for humanistbevegelsen.

Bare i løpet av den siste uka før Fri tanke møter ham har han latt seg engasjere i saker om seksualitet som kommersielt virkemiddel for mediene, sekterisk kristendoms fremvoksende inntog, inkludert arrangementet Oslo Symposium som han er svært kritisk til, samt aktiv dødshjelp og ikke minst; kvinnesak. Det siste er til og med kanskje grunnlaget for det meste av hans engasjement de siste årene.

– Da Human-Etisk Forbund ble formet stilte vi oss spørsmålet: Hva skal vi kjempe for? For oss, den gang, ble svaret våre verdier. Vi ville kjempe mot religiøs undertrykkelse. Dette er et minst like relevant tema i dag, og det er noe vi må ta inn over oss, som en humanistisk kampsak, ikke minst i forbindelse med den islam.

– Da tenker du på?

– Kvinnespørsmålet!

– Det er nesten merkelig hvordan det har vært gjennomgående i religiøs begrunnelse og undertrykkelse at det er menn som har rettighetene, og kvinnene som må tilpasse seg. I vår egen religion har det vært et kulturfenomen basert på bestemte hellige tekster i bibelen.

De samme forestillingene mener han finnes i alle religioner. Han møtte dem i hinduismen i India, i katolske land og altså i islam.

Reisene han snakker om var for øvrig gjerne del av hans virke som aktiv leder i Humanists International, som det internasjonale forbundet for humanister heter nå. Han reiser seg midt i en setning, tusler inn på kontoret, og tilbake i stua slenger han en liten bunke hefter av ulik dato på bordet. Det har vært en viktig, og definerende, del av hans liv. Han har tross alt besøkt India 26 ganger.

Et av hans sterkeste øyeblikk var den gang han møtte tidligere «tempelprostituerte», kvinner som hadde levd som sex-slaver i religiøs sammen- heng og som var blitt frigitt til utdannelse og annet yrkesliv. Han omtaler det som et møte med humanisme i praksis.

– Det var i India jeg virkelig våknet, og fikk øynene opp for kvinneundertrykkelsen.

– Mener du at Human-Etisk Forbund ikke har hatt godt nok blikk for dette?

– Jeg har sett pragmatisk på at det i Norge har vært nødvendig å bygge en organisasjon som gjør det naturlig for ikke-troende å knytte seg til, som et alternativ til det religiøse. Vi trenger verdige alternativer til tusenårige tradisjoner. Jeg har aldri bebreidet Human-Etisk Forbund for å ha satset på det. Men skulle jeg tenke strategisk for fremtiden, ville jeg nok foreslått å etablere en tankesmie.

Behov for kunnskap

Tenketanken han har i tankene kunne rommet mye, men målet mener han må være å finne ut hvilke saker det er nødvendig for en organisasjon som Human-Etisk Forbund - og for humanister generelt - å engasjere seg i og bidra med ut i storsamfunnet.

– Jeg beklager å si det, men det kan være at vi må rette blikket delvis mot det kristne sektvesenet som fortsatt har denne kvinnediskriminerende teologien, og så jobbe aktivt mot denne. Jeg tenker da både på den karismatiske bevegelsen og den gammeldagse bedehuskulturen som er aktiv motstander av at kvinner kan ha selvbestemmelse over sin reproduksjon. I tillegg er den katolske kirke undertrykkende i sin konstruksjon, sier han.

Og i tillegg kommer utfordringen han ser med islam. Fragell mener kvinner som er modige nok til å kaste sløret må applauderes, og støttes på ulikt vis. Han er også åpen på at kritikk av hva som kan skje i lukkede muslimske miljøer bør bli tydeligere.

– Det har vær vanskelig for forbundet å konfrontere islam fordi det har blitt sett på som en kritikk av annerledeshet og innvandrere. Men humanister må tenke på hvordan de kan bidra til å løse problemer som dreier seg om tusenvis av kvinner. Verdenshumanismen har gått løs på denne typen av problemer. Og det er bare humanismen som kan ta tak i dette, for disse andre er bundet opp av religion. Humanismen kan fremheve det etiske, det menneskerettslige og selvstendighetsprinsippet.

En slik aktivisme mener han trenger kunnskap, derav også behovet for tenketank. Han mener altfor mange bare hakker løs uten innsikt i hva de kritiserer, i ren refleks og av fremmedfrykt. Og en slik situasjon, der kritikken er kunnskapsløs, det er noe han frykter.

– En ting er å hamre løs på karismatiske kristne og pinsebevegelsen. Det krever ikke store anstrengelser, selv om det slett ikke er alle som vet hva de snakker om. Man må derfor alliere seg med mennesker som har kunnskap og strategier som ikke innebærer menneskeforakt når man kritiserer religioner.

– Det er en utfordring, men jeg mener det er nødvendig, og vi kommer ikke utenom å ta den.

Retten til en verdig død

Noe han derimot ikke er redd for, er at hans mangeårige kamp for retten til en verdig død, i form av avkriminalisering av dødshjelp, skal krones med annet enn hell. Engasjementet ble for øvrig også sådd i internasjonal tjeneste. Han var i Nederland da landet som det første i Europa innførte sin lovgiving.

– Det Nederlandske humanistforbundet gikk da også inn for selvbestemmelse når det kommer til livsavslutning. For meg ble det også åpenbart en humanistsak jeg ville fremme. Før jeg kom dit hadde det egentlig ikke vært en problemstilling. Jeg hadde ikke fått eksempler eller vært nær nok tematikken til at jeg kunne være sikker på at dette mener jeg.

– Hva gjør denne saken personlig viktig for deg?

– Jeg mener at empatien, barmhjertigheten, med et menneske som lider og har som eneste ønske i verden å slippe lidelsen, er nødvendig. Det utfordrer sentrale sider av all moral å hjelpe mot nøden. Og ingen nød er nok større enn hva et menneske kan ha i den siste fase av livet.

Han forstår at det både har vært, og er, motstand mot aktiv dødshjelp, men fra hans ståsted finnes det ingen gode alternativ innenfor et humanistisk paradigme.

– Livet har høy status, ikke minst for meg som pasifist, så jeg forstår argumentene mot. Men menneskets rett til selvbestemmelse er et helt sentralt element i humanismen.

– Verdensbevegelsen har allerede gått inn for legalisering av aktiv dødshjelp. Og tenk deg om du har fått diagnosen kreft med spredning, med beskjeden om at du har seks måneder igjen å leve, der du vil gå fra den ene lidelsen til den andre. Det ville gjøre livet så mye lettere for dem som får en slik diagnose å vite at når det blir for jævlig, så ligger det en pille klar i skuffen. Det ville være en veldig lettelse, og må jo nesten være umulig å ikke ha en forståelse for.

Fremoverlent i lenestolen han bruker for ryggen, fremfor den gule sofaen Fri tankes utsendte sitter i, utbryter han at den dagen Human- Etisk Forbund går inn for, i det minste den såkalte Oregon-model- len, og dødshjelp blir en kampsak for organisasjonen, da skal han sprette champagnen. Eller cavaen, siden han nok vil være i Spania da. Men, understreker han, glasset skal også heves i respekt for dem som har tapt kampen mot legalisert legeassistert livsavslutningshjelp.

– Det er bare et tidsspørsmål. Aktiv dødshjelp vil bli en del av vår medisin. Og i min alder treffer jeg jo folk hele tiden som sier: «Kunne jeg fått den pillen!»

– Har du blitt sikrere med alderen?

– Ja, man kan vel si det. Men det har vel egentlig bare blitt bekreftet. Jeg har hele tiden vært sikker på at dette er en riktig konklusjon, men også med forståelse for motforestillingene.

Savner miljøet

På spørsmål om hvordan han opprettholder sitt sterke engasjement, vet han ikke helt hva han skal si, utover at det kanskje bare er sånn han er: Engasjert, og strukturert.

– Jeg savner litt stimulansen fra sosiale nettverk. Jeg ser jo så få folk, og det miljøet jeg var en del av, det er for så vidt borte. Rett nok drar jeg inn på Litteraturhuset for å få påfyll fra folk jeg deler syn med, men det er jo ikke noe jeg kan gjøre så ofte.

Han har heller ikke det samme forholdet til Human-Etisk Forbunds hovedkontor i Brugata, som han hadde den gang Humanismens hus lå i St. Olavsgate. Da gikk han ofte innom, slo av en prat og tok en kaffe. Nå opplever han at det knapt er kjentfolk igjen. Fotografen skyter inn at sofagruppe nå på plass i lokalene, og Levi øyner igjen muligheten for i hvert fall å henge rundt for litt sosialt samvær og meningsbrytning.

Lærehungeren har ikke svunnet hen. De egenskapen som en gang førte ham fra generalsekretærstilling og ut i verden for å tilegne seg mer kunnskap, er fortsatt der. Det samme er strukturertheten han humrende omtaler som en evig irritasjon for omgivelser han selv var med å bygge opp. Fra en svært liten organisasjon til hva den er i dag.

– Miljøet i Human-Etisk Forbund ble etter hvert spennende. Det var ikke noen slapp forsamling. Utover 80- og 90-tallet kom det nye krefter. Terje Emberland ble kanskje den viktigste for meg. Han tok saker ut i samfunnet, gikk løs på diskriminering, og gjorde en kjempejobb. Etter hvert kom Kari Vigeland også inn. Jeg fikk masse inspirasjon av å jobbe med så dyktige folk.

Beskrivelsen av perioden fra han ble styreleder og det kun var to andre tilknyttet kontoret i Pilestredet, og organisasjonen han har etterlatt seg, henter han fra botanikken. Det var tilfredsheten i se en plante vokse. En plante gjødslet av seremonibyggingen. Han kaller dette arbeidet det viktigste for Human-Etisk Forbund.

– Vi hadde jo Borgerlig konfirmasjon allerede før forbundet ble startet. Det var hva som gjorde det mulig å etablere en humanistorganisasjon i Norge. Kristian Horn bygget videre på det, og så tok jeg over.

Ut av statskirken

Det var jo heller ikke i Human-Etisk Forbunds hans aktivisme begynte. Det var i kampen mot statskirken, og i form av en aksjon for utmelding han startet som lærerstudent i Trondheim.

– Det ble en kjempesuksess. Halve det intellektuelle Norge støttet oss, og det ble store annonser i Dagbladet. Dette var jo i 1970. Det var kjempegøy, selv om det nok bare var en 7-8000 som faktisk meldte seg ut.

Men det var i Oslo noe senere på 70-tallet at han ble med i forbundet som etter hvert skulle favne omtrent hele hans sosiale liv. I god tid etter at han endret livsveien fra omreisende predikant i pinsebevegelsen til HEF. Han er åpen for at hans frikirkelige bakgrunn kanskje gjorde det lettere for ham å se utmeldelse fra statskirken som en mulighet.

– Jeg var grunnleggende rasjonalist. Jeg baserte troen min mye på det jeg trodde var fakta. Jeg søkte fakta, og trodde jeg hadde funnet bekreftelser. Det var aldri nok for meg å bare tro. Og så skjedde det to ting. Jeg så at profetisk tale bare var tull, og helbredelsene fant ikke sted. Da raknet det mye på faktaene.

– Troen slapp da jeg begynte studere religionsvitenskap. Jeg fikk en oppdatering på realiteter i den store religionsverdenen, og sammenliknet det ene med det andre. Da var det over og ut.

I en bisetning kommer det frem at han var på kino for første gang som 21-åring, mens han hadde siviltjeneste i Hustad leir. Leirsjefen introdusert ham for Bergman, som første film. Fragell som fortsatt var predikant, gikk hjem og gråt over den kulturen og den kunsten han hadde gått glipp av.

– Det var helt forferdelig. Jeg trodde på et annet grunnlag, jeg trodde at det var feil. Men jeg trodde helt til det sprakk da jeg var 22 år.

– Da begynte jeg å gå på kino for å si det sånn. Så ja, det var befriende. Det er klart det var veldig befriende.

Ikke brudd med familien

– Har du noen gang savnet noe av fra den tiden?

– Ja, jeg har savnet noe. Jeg har savnet det sosiale. Det var veldig mange varme mennesker. Du var sammen med dem jevnlig. Det er noe der som vi ikke noen gang har hatt i humanistbevegelsen. Det var til dels et godt sosialt liv.

– Jeg kan forstå de som brøt med troen for lenge siden, som laget sine egne kirkeliknende steder, som Ethical Socity i England, og enkelte unitarmenigheter i USA.

Fotografen skyter inn at flere av de sistnevnte er helt humanistiske, og at dette handler om det amerikanske samfunnets sentrering rundt menighetslivet. Og derfor også må forstås i en annen kontekst enn den norske.

Spørsmålet om det noen gang var aktuelt for Human-Etisk Forbund å forme liknende former for menighetsfellesskap rekker ikke å fullføres før Levi avbryter med et kontant «Nei, aldri!».

– Vi var jo allerede et sekulært samfunn her da vi kom i gang. Folk gikk i Kirken for å døpe ungene sine. Det var seremoniene og høytidene som holdt liv i kirken. Det ville være et sært behov for en humanist i dag, tror du ikke, sier Levi henvendt til fotografen, som svarer at det nok finnes folk som ønsker fellesskapet, men at det ikke finnes bygg for dette.

Selv minnes Levi brått på de såkalte onsdagsmøtene i forbundet - som ble holdt i øverste etasje i Humanismens hus i St. Olavs gate. Det kunne være krangling, men det var også en samling, et møtepunkt og en slags høytid.

– Du traff folk du var glad i.

Når det gjelder familien, forklarer han med varme i stemmen, er årsakene til at han beholdt en god tone med dem at det ikke var skikkelsen Jesus han tok et oppgjør med, men importert amerikansk karismatisk kristendom, og alt annet han kaller tull og fanteri. De var enige om at mye av dette er til skade for mennesker.

– Det var derfor ikke så problematisk å endre livssyn. Det er jo klart at det sosiale familielivet ble noe smalere, men jeg var hos min mor på søndagsmiddag de siste årene hun levde. Så det var ikke noe brudd på den måten. Jeg tror du kunne se vi elsket hverandre.

Fortsetteles under bildet.

FEM OM LEVI FRAGELLS BETYDNING