Det måtte vel gå som det gjerne gjør når en debatt starter med anklager om hvem som er parasitt.

Religionsprofessor Torkel Brekke hadde vekket til live nye defensive reflekser hos human-etikere ved å påstå at de var parasitter. Dette var utgangspunkt for debatten på Litteraturhuset 17. juni. Så ble debatten med få unntak preget av snakk om historien, om ritualer, om forskning kontra tru, og om urimelig behandling av ikke-religiøse i forhold de som trur på en gud, særlig Gud i statskirken.

Ingen reiste spørsmål om hva som er den (eller de) største utfordringen(e) for menneskelig liv og moral, nå og framover, ingen reflekterte over særtrekk ved tida vi lever i bortsett fra noen flyktige klisjeer om postmodernisme o.l.

Bente Sandvig fra Human-etisk forbund nevnte noe om at human-etikere fokuserte på det som var her og nå. I en bisetning besøkte hun Kirken som etter hennes mening var havnet i indre strid i sin tilslutning til klimakampen (en sannhet med modifikasjoner). Underforstått var Human-etisk forbund klokere ved å stå utenfor den saka.

Det var slående at en organisasjon som påberoper seg forskning og kunnskap som grunnlag for sitt livssyn på denne måten forsøkte å framstå «balansert» ved ikke å mene noe. En mer klar og omfattende forskningsbasert dokumentasjon av hva som truer menneskelig liv i dag og i de neste generasjonene, en større trussel mot biologisk mangfold, en klarere utfordring for menneskelig moral, og en større utfordring for solidaritet med den fattige del av verden og med våre etterkommere, er neppe mulig å peke på enn denne trusselen som klimaendringene representerer.

Her tar Human-etisk forbund i stedet betrakterrollen. Det er viktigere for forbundet å kjempe på gamle fronter mot andre trosretninger og samfunnskrefter.

Det atskillig mindre og yngre Humanistforbundet har valgt en mer aktiv rolle som passer mitt livssyn bedre.