Professor i religionshistorie Torkel Brekke fyrer av en bredside mot Human-Etisk Forbund (HEF) i gårsdagens Vårt Land, der han kaller forbundet en parasittisk organisasjon som lever av å være i skyttergravskrig mot kirken, mangler en trygg verdiplattform, er smålig og mangler ydmyket og forståelse for religion, prøver å fremstille seg som en nøytral organisasjon og ligner på en religiøs sekt.

Les også: – Ikke riktig å kalle HEF en sekt

Biskop Atle Sommerfeldt kaster seg på og er hjertens enig: HEF framstår som religionsbekjempende og uten selvinnsikt. I livssynet ligger dypest sett en tro på at vitenskapen kan løse alle menneskets utfordringer noe som gjør at humanetikken fungerer dårlig som kritisk instans i møte med samfunnsutviklingen og med bruken av vitenskap, mener biskopen. Samtidig har Vårt Lands kulturredaktør Olav Egil Aune overvært et par humanistiske konfirmasjoner. Han opplevde seremonien som nedsettende overfor religiøse og HEF som tørre moralister. Etter Aunes mening har ikke forbundet lenger noen funksjon.

At teologer har agg mot Human-Etisk Forbund og forbundets gjøren og laden, er ikke nytt. Mer overraskende er utspillet fra religionshistorikeren Torkel Brekke. Foranledningen er at Brekke innledet på et møte om religion og politikk, og ifølge intervjuet i Vårt Land møtte «sinne» og «smålighet mot kristendom» fra publikum og fra HEFs innledere.

Les også fagsjef i Human-Etisk Forbund Bente Sandvigs svar i Vårt Land/Verdidebatt.no:
Vi driver ikke skyttergravskrig

I sosiale medier går diskusjonen. Mange av de som var på møtet, kjenner seg ikke igjen i Brekkes fremstilling. Dømmer Brekke en bevegelse bestående av over 80 000 medlemmer og omkring 1500 aktive ut fra deltagelsen på et litt godt besøkt møte på Litteraturhuset? Slik Sommerfeldt tydeligvis dømmer forbundet ut fra sin opphetede twitter-debatt med pressesjef Jens Brun-Pedersen. Eller er dette kanskje et agg Brekke har opparbeidet gjennom flere år, mens han tilsynelatende har vært en fornøyd bidragsyter til forbundets seminarer og frittstående blader og forlag?

Det er uansett litt av en salve Brekke kommer med, men la oss nå holde hodet kaldt og se på det han skriver. Kanskje han har noen poeng?

Påstand: «Mye av aktiviteten til HEF er regelrett reaktiv (…) når de kommer på banen er det stort sett som rene reaksjoner mot kirken og kristen kultur generelt»

Jeg kan gi Brekke rett i at en del humanetikere/humanister er litt for opptatt av å gi kristendommen ansvaret for alt som er fælt opp gjennom historien og ingenting av æren for det som har vært godt. Noen ganger kan dette bli vel parodisk, men jeg vil likevel hevde at det har vært – og fortsatt er – viktig å vise hvordan motstand mot kristne dogmer og kirkemakt har vært med på å utvikle samfunnet. Særlig siden de som hevder den kristne kulturarv er et entydig positivt begrep er vel så synlige i debatten. Likestilling i betydning kvinners rettigheter har plutselig blitt en kristen tradisjon, uavhengig av det faktum at kirkens menn helt fram til stemmeretten ble vedtatt (om ikke lenger) arbeidet mot dette.

Det er også sant at når Human-Etisk Forbund er synlig i mediene, er det ofte som følge av – ikke kristendomskritiske eller kirkekritiske synspunkter – men utspill som er kritiske mot statskirkeordningen og kirkelige privilegier. Særlig i de siste fem til ti årene har dette vært aktuelt, på grunn av ulike regjeringsoppnevnte livssynsspolitiske utvalg som har foreslått endringer på området. Men dette handler ikke bare om at forbundet har hatt et stort fokus på livssynslikestilling. Det handler også om medienes logikk. Konflikt er medienes logikk. Det har jo religionsprofessoren vist at han har skjønt.

Påstand: «HEF mangler en trygg verdiplattform som setter dem i stand til å levere egne konstruktive bidrag til samfunnet»

Verdiplattformen til Human-Etisk Forbund er nedfelt i prinsipprogram og i Humanistmanifestet – begge deler feilbarlige tekster som revideres med jevne mellomrom. Det kan hende at noen av forbundets verdistandpunkt nå trenger revisjon – de er ikke hamret i stein. Hvis det er det Brekke mener med at forbundet mangler en «trygg verdiplattform», så stemmer det.

Men hvert år gjennomgår 10 000 norske ungdommer Humanistisk konfirmasjon, et kurs og en avsluttende seremoni som fikk sin spede start i 1951 og er blitt videreutviklet gjennom 60 år, og som i dag er forbundets mest omfattende virksomhet. Det er et stort løft for en organisasjon først og fremst tuftet på frivillighet. Kurset inneholder blant annet en innføring i etikk, menneskerettigheter, kritisk tenkning, med vekt på ungdommenes egen refleksjon rundt temaene. Mange konfirmanter har opplevd det som et svært konstruktivt bidrag. Så er det selvsagt noen kurs og noen talere som er mindre gode, men alt i alt er tilbakemeldingene fra konfirmanter, foreldre og seremonigjester positive. I tillegg kommer de andre seremoniene. Og selv om biskop Sommerfeldt mener HEF på lokalnivå framstår som særlig aggressivt, foregår det mye dialog og samarbeid med lokale organisasjoner – religiøse som ikke-religiøse.

Påstand: «HEF har et overflatisk skille mellom religion og ikke-religion, og en parasittisk måte å drive livssyn på.»

For medlemmer i Human-Etisk Forbund er ikke troen på den kristne guddommens eksistens eller ikke et overflatisk skille, det er et grunnleggende skille. Det er likevel ikke det som er det viktigste i livssynet, men det er det som gjør livssynet grunnleggende forskjellig fra teistiske og andre religiøse livssyn. Det betyr ikke at folk i Human-Etisk Forbund ikke forstår at religion er mer en det å tro på Gud eller guder. Men det er kanskje lov til å være litt kritisk til et altomfattende religionsbegrep der skillet mellom religion og kultur forsvinner?

Brekke kaller altså Human-Etisk Forbund en «parasittisk» organisasjon. Som kjent er parasitter «en organisme (snylter) som lever på eller i en annen organisme (vert) og som får sin næring uten å nødvendigvis hindre vertens normale liv, i stor grad, selv om døden ofte er sluttresultatet». Det er blitt meg fortalt at dette er normal kategorisering innen religionsvitenskapen, men i en avisartikkel framstår det mer som et skjellsord. Virkelig? Mener Brekke at Human-Etisk Forbund er en parasittisk organisasjon fordi forbundet har videreført tradisjonsbærende kristne seremonier – som i utgangspunktet har en slørete overgang mellom religiøs og kulturell betydning og igjen vel har vært inspirert av andre og tidligere livssynsformer – i sin egen, sekulariserte drakt? I omkring 1000 år var kristendommen eneleverandør av overgangsritualer i Norge. Selvsagt er Human-Etisk Forbund inspirert av disse. So what? Har kirken copyright på livsfaseseremonier?

De fleste samfunn har seremonier knyttet til fødsel og død og ekteskapsinngåelse, og veldig mange har overgangsriter for ungdom. Er det rart at Human-Etisk Forbund i erkjennelsen av menneskers behov har valgt å lage seremonier knyttet til disse livsfasene?

Jeg synes ikke Human-Etisk Forbunds seremonier i dag ligner så veldig på kirkens, og om så var? Om det var slik at Human-Etisk Forbund – i en anerkjennelse av menneskets behov for høytid, fellesskap og overgangsmarkeringer – hadde tatt religiøse seremonier og sekularisert dem og fylt dem med et innhold som stod i samsvar med deltagernes livssyn, hadde det gjort seremoniene mindre verdt? Ville det være å stjele? Og kan det ikke også tenkes at Human-Etisk Forbunds seremonier har påvirket kirkens? Jeg mener å se at for eksempel kirkelig gravferd i seinere tid har åpnet for mer fokus på avdøde enn det var tidligere. Det har skjedd etter at Human-Etisk Forbund begynte med sine gravferdsseremonier, der livet til avdøde – og ikke den eventuelle frelsen i det hinsidige – står i sentrum.

Påstand: «De prøver å fremstille seg som et nøytralt alternativ»

Det er kanskje en tendens blant en del i Human-Etisk Forbund og noen ateister generelt til å mene at deres (vårt) livssyn er det sanne – i likhet med de aller fleste religiøse, vil jeg tro. Human-Etisk Forbund fremstiller ikke sitt livssyn som det nøytrale og naturlige, men tvert i mot vært veldig klar på at humanetikk/humanisme er ett av flere livssyn.

Påstand: «selvrefleksjonen mangler hos HEF»

Det er etter min erfaring feil å si at Human-Etisk Forbund ikke reflekterer over seg selv. Bare det at det er stadig pågående debatter og diskusjoner, der medlemmer er uenige med andre medlemmer, ansatte er uenige med andre ansatte, tillitsvalgte er uenige med andre tillitsvalgte, innebærer for at det er en viss grad av selvkritikk i organisasjonen. Det betyr ikke at ikke forbundet burde bedrevet det i enda større grad, slik alle mennesker, organisasjoner og livssyn bør være det.

Påstand: «de tar ingen tydelige posisjoner når det gjelder presserende moralske spørsmål i samfunnet.»

Det er mange som skulle ønske at forbundet kunne være en tydelig aktør på det etiske – om ikke moralske – feltet i samfunnet. Men Human-Etisk Forbund er en medlemsstyrt organisasjon med over 80 000 medlemmer, og selv om bare en mindre andel av dem er aktive, er det medlemsdemokratiet som legger føringer for hva forbundet som forbund skal engasjere seg i. Et humanistisk livssyn gir ikke entydige fasitsvar i forhold til vanskelige etiske spørsmål som eutanasi (selv om noen mener det), tidlig ultralyd og fostervannsdiagnostikk, for eller mot tigge-forbud, oljeboring i Lofoten osv. Derfor er det også ofte diskusjon omkring de standpunkt Human-Etisk Forbund inntar.

Forbundet har begrenset med «dogmer», og flertallet i nåværende hovedstyre har vært restriktive til i hvilken grad HEF skal engasjere seg og ta stilling i etiske debatter. Det er på samme tid både godt og dårlig. Det er godt fordi det er mange saker der HEFs verdigrunnlag altså åpner for både det ene og det andre synspunktet. Men det er dårlig fordi det gjør at HEF i mindre grad enn forbundet kunne ha gjort, bidrar i den etiske debatten. Og det handler ikke om å «ta opp kampen mot kristendommen i moralske spørsmål», men om å være en bidragsyter til etisk tenkning for folk som ikke lenger har kirken som moralsk rettesnor. Og det er ganske mange av oss. Humanistisk konfirmasjon er et bidrag – om enn lite – i så måte. Så er det en utfordring for HEF å bli en mer tydelig bidragsyter i den videre samtalen og utviklingen om en human-etikk å bygge på framover.

Stort mangfold

I Human-Etisk Forbund har jeg møtt et utrolig mangfold av mennesker, fra de mest flagrende til de mest inntørkede, fra de mest iherdige konvertitter til ateismen til halvåndelige agnostikere, fra de mest religionskritiske til de veldig tolerante og dialogvennlige – men stort sett hele tiden er det en veldig stor forståelse for at det er plass til alle i organisasjonen, selv om ikke alle er like glade for at de ulike meningene frontes.

Sommerfeldt kaller det humanetiske livssynet for «fattigslig» og «reduksjonistisk», men det er ikke slik de jeg møter rundt omkring i landet opplever det. Mange har kanskje ikke dype filosofiske begrunnelser for sitt syn på livet, men baserer seg på grunnleggende postulater som at alle mennesker har det samme menneskeverd rett og slett fordi vi alle er mennesker. Vi skal derfor gjøre mot hverandre som vi vil andre skal gjøre mot oss, og respektere andre menneskers valg og arbeide for det felles beste. De ser ikke at det finnes en forutbestemt mening i tilværelsen – utover at vi biologisk sett er disponert for å reprodusere oss og å overleve. Men det betyr ikke at ikke tilværelsen kan tillegges en mening. Siden ingenting i tilværelsen tilsier at det finnes noen guddommelig makt, er vi mennesker overlatt til oss selv og må ta ansvaret for meningen med livet og klodens overlevelse helt selv. Det er da også noe mange medlemmer i Human-Etisk Forbund gjør – i andre og mer spesifikke organisasjoner.

Og ja, livssynet er vitenskapspositivt – i den forstand at humanister tror vitenskapens idealer og metoder er det som er best egnet til å innhente ny kunnskap om verden på. Men som Sommerfeldt å slutte fra det til at forbundet – og humanetikere – tror vitenskap skal kunne løse alle menneskelige utfordringer, er uredelig. Det handler om å foretrekke vaksine framfor bønn. Det handler om å velge kirurgi framfor håndspåleggelse. Men aldri har jeg hørt noen påstå at vi må bruke vitenskapen i kjærlighetslivet eller i kunstopplevelser. Det å feire vitenskapens bidrag til menneskets framgang er ikke det samme som å mene at vitenskapen er ufeilbarlig eller har svaret på alle livsområder. Jeg vil heller være vitenskapsoptimist enn -pessimist. Uten de vitenskapelige framskritt som ble gjort innen medisin i forrige århundre ville min egen livskvalitet i dag vært sterkt forringet.

På fredag møtes Human-Etisk Forbund til landsmøte og utdeling av årets Humanistpris. Det kommer nok til å bli kritisk diskusjon og debatt om både overordnede prinsipper, etiske problemstillinger, organisering av konfirmasjon og plassering av komma, slik det alltid blir når denne «sekten» samles.