DEBATT: Fri Tanke har hatt en tredelt serie om genmodifiserte (GMO) planter. I del 1 intervjuet de Arne Holst Jensen, seniorforsker ved Veterinærinstituttet. I del 2 intervjuet de Aina Bartmann, leder av Nettverket for GMO-fri mat og fôr, og i del 3 intervjuet de forsker ved Genøk, Odd-Gunnar Wikmark.

Problemet er at de to sistnevnte intervjuobjektene har ganske avvikende meninger om teknologiene og plantene som ligger bak forkortelsen GMO. Det blir som å, i balansens navn, først intervjue Bjørn Samset fra Cicero og deretter Carl I. Hagen og Klimarealistene om vitenskapen rundt menneskeskapt global oppvarming.

Men om ikke annet gir Fri Tankes intervjuobjekter et godt innsyn i hvor polarisert debatten er og hvor institusjonalisert motstanden mot GMO har blitt i Norge.

Kritiserer egentlig moderne landbruk

GMO-debatten har blitt et monster av en debatt der det er nesten umulig å komme til bunns i hva som egentlig diskuteres. Mange argumentene til både Bartmann og Wikmark handler for eksempel ikke om avlsteknologiene i sekkebenevnelsen GMO. I all hovedsak fremfører de argumenter mot moderne landbruk.

«Vi har vært kategorisk imot de gamle GMO-ene, men det er jo fordi vi mener de representerer en utvikling mot monokulturer og mer avhengighet av kjemiske sprøytemidler i maten», sier Bartmann til Fri tanke.

Monokulturer og kjemiske plantevernmidler er to av kjennetegnene til moderne landbruk (også kalt konvensjonelt landbruk) og er den favoriserte metoden for å drive matproduksjon i alle vestlige land, de fleste land i Asia og enkelte utviklede land i Afrika. Moderne landbruk kjennetegnes også av innsatsfaktorer som kunstgjødsel, kapital, maskiner og høy mekaniseringsgrad, lave arbeidskostnader og høye avlinger. Det er det samme om du driver med produksjon av bygg på Verdal, hvete i Tønsberg, raps i Tyskland, solsikker i Frankrike, soya i Brasil, mais i USA eller hvete i Australia. Det drives det grovt sett på samme vis.

Såfrø med opphavsrettigheter kjøpes inn fra profesjonelle såfrø-avlere fordi du vil ha såfrø med fordelaktige egenskaper som stor resistens mot sopp, høy stråstyrke og rett veksttid, som gir årssikker avling. Såfrøene sås med traktor og såmaskin sammen med mineralgjødsel i monokulturer fordi det gir lave etableringskostnader og det letter arbeidet gjennom sesongen. Men om det er monokultur innenfor hvert enkelt år, er det best agronomisk praksis å ha et vekstskifte. I USA bytter de gjerne på mais og soya annenhvert år. I Canada, Tyskland og delvis i Norge byttes det mellom raps, bygg, hvete og erter.

Monokulturer gjør det enkelt å kontrollere miljøfaktorer som kan gjøre livet kjipt for kulturplantene vi ønsker å høste og spise. Vi sprøyter mot ugras både før såfrøene er i bakken, underveis i vekstsesongen og etter vekstsesongen. I tillegg sprøytes det mot insekter og sopp underveis i vekstsesongen. Målet er å sitte igjen med så mye som mulig penger per arealenhet, noe som ofte betyr at vi forsøker å maksimere kilo produsert vare per arealenhet, men det må balanseres mot innsatsfaktorene som er satt inn. Høye avlinger gir lave maskinkostnader per produsert enhet for bonden og det gjør at mindre natur må pløyes ned for å produsere samme mengde mat. Etter innhøsting, og før neste vår foregår som regel en eller annen form for jordbearbeiding, delvis for å få halm og planterester ned i jorda slik at de ikke pakker igjen såmaskina og delvis også for å kontrollere ugras.

Så når Bartmann og Wikmark kritiserer plantevernmidler, opphavsrettigheter på såfrø og monokulturer i Fri tanke, er det ikke GMO de kritiserer, det er moderne landbruk.

Nå er det selvsagt helt legitimt å kritisere moderne landbruk, men da må nesten organisasjonen til Bartmann skifte navn til Nettverket mot Moderne Landbruk. Og det hadde vært litt rart all den tid de aller fleste bønder som er med i organisasjonene i nettverket hun leder driver med moderne landbrukspraksiser. Kan hende det hadde vært lurt av Bartmann å spare kritikken av det moderne landbruket til når hun er på jobb for Oikos i stedet.

Genøk har forøvrig aldri forsket på problemene med moderne landbruk, de har drevet med en slags forskning på genmodifiserte planter.

Gamle GMOer vs Nye GMOer

Både Bartmann og Wikmark gjør et stort nummer ut av det de kaller for gamle og nye GMOer.

«Jeg synes det er en viktig forskjell mellom de «gamle» GMO-ene, som for eksempel de glyfosat-resistente matvekstene til Monsanto som skal sprøytes med Monsantos glyfosat-holdige sprøytemidler, og de nye mulighetene Crispr-teknikken åpner for» sier Bartmann.

De «gamle GMOene» definerer de som ugressmiddel og insektresistent mais og soya eid av Monsanto, mens nye GMOer da er planter fremstilt med Crispr-metoden.

La oss først ta «eid av Monsanto»-argumentet. Ja, det er patenter og opphavsrettigheter på nye varianter av såfrø. I USA har de hatt det siden 20-tallet, og lovgivningen er der for å beskytte investeringen som er gjort av utvikleren av det nye såfrøet. Det tar mellom 10 og 20 år å utvikle en ny variant såfrø, og selskapet som utvikler såfrøet vil gjerne hente inn igjen investeringen.

Det er et grunnleggende prinsipp i rettsstaten at den som har brukt sin tid og sine krefter på å skape noe nytt, også er den som skal få inntektene av oppfinnelsen sin. Opphavsrettigheter har vi i andre deler av samfunnet også som for eksempel på programvare til datamaskiner, filmer, og på musikk. I Norge har vi et svakt regelverk på opphavsrettigheter på såfrø, noe som igjen gjør at det ikke er spesielt mye økonomiske insentiver for å få utviklet nye såfrø for det norske markedet.

Det er også på plass et strengt regelverk for hvem som får lov til å produsere såvarer for andre. Dette er av hensyn til matvaresikkerheten, og innebærer at den som kjøper frøene skal være sikker på det er sykdomsfritt og fritt for ugras-frø. Dette er et regelverk som eksisterte lenge før avlsteknikker som puttes i GMO-sekken ble introdusert, og som også gjelder for såfrø som ikke er genmodifisert. Hvis planteprodusenter ikke vil betale for nyutviklede såfrøvarianter, er det også i USA mulig å bruke såfrø patentene har gått ut, men da får de ikke tilgang på de siste og beste variantene.

«At teknologien er så billig og enkel å ta i bruk kan bli et tveegget sverd. Vi risikerer å sette ut mutanter i økosystemene i et hittil ukjent tempo og omfang, og eventuelle konsekvenser blir umulig å overvåke», sier Bartmann til Fri tanke.

Dette er nok et argument mot moderne landbruk. For mutanter i åkeren er nettopp det vi ønsker å sette ut, og det er nettopp mutanter vi har lett etter i de 10 000 årene vi mennesker har drevet planteforedning. Vi vil ha mutanter med abnormt kort strå, med unaturlig store frø, som smaker søtt, som ikke setter frø. Det siste vi vil ha er «naturlige» planter med lange strå og små frø som smaker bittert.

Praktisk talt alle planter vi dyrker i dag er mutanter som er så forskjellige fra sine ville slektninger at det knapt er mulig å finne ut av slektskapet uten DNA-teknologi. Noe som var tilfellet med mais, dens nærmeste ville slektning ble ikke identifisert før nå i moderne tid gjennom DNA-analyse.

Så sugne er vi på mutanter at vi har bestrålt og badet såfrø i kjemikalier for å stokke om på milliarder av basepar i plantenes genom bare for et fromt håp om å få en fordelaktig egenskap. Og dess mer kunstige plantene blir, dess mindre blir deres evner de å overleve i beinhard konkurranse med sine ville slektninger i naturen.

Roundup – en stor suksess

Det var Monsanto som utviklet de første genmodifiserte variantene av mais og soya i USA. Plantene er modifisert for forbedrede agronomiske egenskaper, slik at det letter jobben for planteprodusenter.

Disse egenskapene er visst ikke så enkelt for Wikmark og Bartmann å forstå seg på, men i størrelse og omfang er det lett å argumentere for at disse to egenskapene, ugressmiddelresistens og insektsresistens, har vært noen av de største fremskrittene som har vært i global planteproduksjon de siste 30 årene.

Ugressmiddelresistens er selve arvesynden til genmodifiserte planter. Monsanto utviklet allerede på 70-tallet ugressmiddelet Roundup med virkestoffet glyfosat. Virkestoffet blokkerer produksjon av en type enzymer i fotosyntesen og er derfor veldig lite giftig for insekter og pattedyr, i tillegg til at det binder seg til jordpartikler og brytes raskt ned i jorda.

Roundup kan vi kalle et bredspektret ugrasmiddel da det tar livet av alt som er grønt i åkeren. Det finnes også smalspektrede ugrasmidler som kun tar livet av spesifikke plantearter, for eksempel ALS-hemmere, som er mye brukt for å kontrollere tofrøblada ugras i kornproduksjon i Norge. Problemet med ALS-hemmere er at de ikke kontrollerer ugras som er genetisk veldig like kornplantene.

Det gjør igjen at kveke, et gras-ugras, klarer å vokse fritt og uhemmet sammen med kornet. For å kontrollere kveke må vi enten sprøyte med Roundup på høsten når kornet er gulmodent og kveka enda er grønn, for da er fotosyntesen fortsatt i full sving i kveka, men ikke i kornet. Eller vi kan sprøyte etter vi har tresket på høsten, men da er det så lite aktivitet i kveke-plantene at det ikke nødvendigvis er så effektivt. Før vi fikk Roundup på 70-tallet var det vanlig å harve en gang hver fjortende dag ut over høsten helt til du forhåpentligvis klarer å ta livet av kveka. Med på kjøpet får du en ødelagt jordstruktur, du tar livet av meitemarken, økt oksygentilgang fører til mindre karbonbinding i jorda, og den legges åpen for vind- og vannerosjon.

De samme problemene hadde de i USA i mais og soya-produksjon. Ugras ble kontrollert med smalspektra ugrasmiddel med virkestoffer som pendimethalin og atrazine som ble brukt både før, etter og i vekstsesongen, i tillegg til intensiv jordbearbeiding. Det bredspektrede ugrasmidlet Roundup kunne erstatte dem alle. Mer eller mindre.

Resultatet har vært at i alle land der ugrasmiddel-resistente planter er innført så har det også vært en dreining mot mindre jordbearbeiding. I USA i 2006 dreiv nesten 90 prosent av GM-soyaprodusentene med liten eller ingen jordbearbeiding. Samme tall for konvensjonelle produsenter var under 40 prosent. Og i GMO-frie Europa drives under én prosent av jorda uten jordbearbeiding.

Ifølge en stor årlig rapport utført av PG Economics har endret jordbearbeiding som følge av GM-planter redusert drivstofforbruket med nesten 10 milliarder liter diesel, redusert utslippene av CO2 med 26 millioner tonn og bundet karbon i jorda tilsvarende 227 millioner tonn. I Sør Amerika alene bindes det karbon i jorda tilsvarende CO2-utslippet fra 10,6 millioner biler.

Og selv om bruken av glyfosat selvsagt har gått opp noe voldsomt de siste 25 årene, en villet utvikling på bekostning av eldre og verre midler, utgjør glyfosat fortsatt bare fire prosent av den kroniske giftigheten av ugrasmidler brukt i mais og bomull, og mindre enn 1 prosent i soya.

Wikmark bekymrer seg i Fri tankes artikkel for at ugress blir resistent i mot glyfosat, noe som gjør at det ikke lenger virker.

– Når det sprøytes så mye med glyfosat som det gjør mange steder, skapes et selektivt trykk som gjør at andre planter også utvikler resistens. Da er man like langt. Sprøytemiddelet virker ikke lenger, sier han.

Dette er ikke et enestående problem for GM-planter, det er et problem vi har i moderne landbruk. Vi har akkurat samme problem med ugras som blir resistent mot ALS-hemmere i Norge.

Det er kjent fra alle land der plantevernmidler brukes for å kontrollere ugras. For å unngå dette problemet lærer man på Bondelagets Plantevernkurs hvordan man skal bytte på virkestoffer eller blande virkestoffer for å unngå problemet.

EU har langt flere tilfeller av resistente ugras enn USA har, selv om det knapt dyrkes genmodifiserte planter i EU i det hele tatt. Og utviklingen av nye ugras resistente mot glyfosat har faktisk blitt redusert i USA siden 2006.

Insektresistens – svært samfunnsnyttig

En annen egenskap disse «gamle GMOene» har fått, og som i klartekst viser hvor lite redelige Bartmann og Wikmark er i sin argumentasjon, er insektresistente planter.

Dette er nærmest definisjonen på bærekraftige planter som gir både miljø og samfunnsnytte. Plantene er modifisert til å inneholde et protein (Bt) som gjør dem giftige for spesifikke arter sommerfugllarver som spiser de aktuelle nytteplantene. Som en tommelfingerregel er insektmidler de giftigste plantevernmidlene vi bruker, med soppmidler på andreplass og ugrasmidler på tredjeplass. Skal man først bekymre seg for bruk av plantevernmidler er midlene som brukes mot insekter det beste stedet å starte.

En studie på 238 små gårder i Nord-Kina viser at innførselen av Bt-bomull reduserte antallet ganger de må sprøyte mot insekter fra 30 ganger per år ned til tre ganger, en reduksjon på 71 prosent målt i mengde virkestoff. Samme tall for India viser en reduksjon på 41 prosent insektmidler. Det ironiske er at både Wikmark og Bartmann mest sannsynlig sitter i klær laget av GMO-bomull, da dette fritt kan importeres til Norge.

Siden Bt-mais ble introdusert i 1996 har den ført til en reduksjon på 87 millioner kilo insektmiddel noe som tilsvarer en reduksjon på 53 prosent. Globalt sett i 2015 alene reduserte Bt-mais bruken av insektmiddel med 84 prosent (det dyrkes bare mer og mer Bt-mais)

En utilsiktet sideeffekt av insektresistente mais-planter er at de er mindre utsatt for soppangrep. For at soppsporer skal trenge seg inn i en plante trenger de en mekanisk skade på plantevevet, gjerne forårsaket av larver som spiser på planten. Men når larver ikke lenger spiser på plantene er det heller ikke noe vei inn for soppsporene.

Resultatet viste seg i en stor metastudie av 21 år med feltdata publisert i Nature fra en gruppe italienske forskere som viste at genmodifisert mais har 28 til 36 prosent lavere innhold av soppgifter og opptil 25 prosent høyere avling. Avlingsøkningen kommer av at maisplanten slipper å bli syke av sopp og slipper å forsvare seg mot insekter.

Samtidig ble det publisert en studie fra USA, der forskerne så på hvordan insektresistent mais førte til lavere total populasjon av skadeinsektet Maispyralide. På grunn av at maisåkrene i New Jersey ikke lenger er oppformeringsgrunn for disse skade-insektene kunne grønnsaksprodusenter i regionen redusere bruken av insektmidler med opp til 85 prosent fra 1992 til 2016.

Så dette er da de fryktelige «gamle-GMOene» som både Wikmark og Bartmann synes det er viktig å signalisere at de er motstandere mot. At de og deres meningsfeller har klart å holde Norge GMO-fritt er en av de mest underrapporterte miljøskandalene de siste 20 årene.

Meningsløst å sette Torvald opp mot GMO

«Jeg er nok mer tilhenger av for eksempel roboten Thorvald enn av GMO», sier Bartmann til Fri tanke, og viser til en robot utviklet ved NMBU på Ås som kan kjøre rundt på åkrene og gjøre mye av den samme jobben som en traktor, bare mer presist og uten å komprimere matjorda så mye.

Å sette opp redskapsbærer-roboten Torvald, som nå utvikles ved NMBU, opp mot planteforedlingteknologiene i GMO-sekken, viser i grunn hvor lite hun kan og bryr seg om praktisk landbruk. Det er som å si at vi ikke trenger båter i transportsektoren lenger fordi det er utviklet raketter, eller at bolter ikke lenger trengs fordi vi kan sveise sammen ting. Det er helt uavhengige teknologiske utviklinger som det ikke er noen motsetning mellom. Og Bartmann er ikke leder i Nettverket for Torvald-roboten. Hun er leder i Nettverket for GMO-fri mat og fôr.

Enig i at GMO bør merkes

Både Bartmann og Wikmark uttaler til Fri tanke at GMO-mat bør merkes. Her er jeg for en gangs skyld helt enig med dem.

Jeg er for eksempel veldig glad økologisk mat merkes slik at jeg kan unngå å kjøpe det. Jeg vil helst ha mat som er produsert på mest mulig moderne måter, mest effektivt på minst mulig areal så vi kan sette av mer rom for natur, og da er jeg nødt til å unngå øko-mat.

På samme viset ville jeg gjerne ha kjøpt GMO-mais som ikke var sprøytet mot insekter eller potet som ikke var sprøytet mot tørråte. Om noe burde vi hatt flere merker på maten, blant annet CO2-merking slik at forbrukere kunne gjort et bevisst valg og unngått CO2-intensive matvarer som grass-fed beef og saktevoksende kylling.

Utviklingen av Golden Rice

Ved det Internasjonale Risforskningsinstituttet (IRRI) på Filippinene foregår det et stort utviklingsprosjekt på en ny type genmodifisert ris som har økt innhold av vitamin A. Risen Kalles for Golden Rice og målet er at den skal kunne forebygge blindhet hos barn som får for lite vitamin A i kosten. Utviklingen har foregått snart i 20 år, og risen er nå godkjent for kommersiell dyrking og import i en rekke land.

At denne utviklingen har tatt 20 år synes Bartmann er fryktelig lenge. Hun sier til Fri tanke at Golden Rice, til tross for omfattende forskning i snart tjue år, ennå ikke har resultert i en ris som er bedre enn de lokale sortene, hverken i næringsinnhold eller avlinger.

Dette er en litt overraskende mening, all den tid hun alltid krever vi skal være føre var og at GM-mat ikke er testet nok. Men i all hovedsak viser det hvor lite det er hun kan om planteforedling. 10 - 15 - 20 år er helt vanlige horisonter i planteforedling. Det er en ekstremt langsom og arbeidskrevende prosess og det inkluderer mange år med storskala feltforsøk, seleksjon for egenskaper som ytelse, sykdomsresistens og veksttid, krysninger, oppformering av såvarer og testing i felt. 20 år på å utvikle en såpass radikal forbedring som Golde Rice er om noe ekstremt raskt.

Den mest kjente planteavleren i verden, Norman Borlaug brukte også 20 år på å krysse fram hvetevariantene som til slutt tredoblet Mexicos avlinger og avverget sultkatastrofer på 60-tallet. Og Borlaug slapp å få forsøksfeltene sine rasert av aktivister fra Greenpeace, noe som har vært tilfellet med Golden Rice.

Å kalle Golden Rice for en «quick-fix», som Bartmann gjør i Fri tanke, går i grunn litt imot hele påstanden hennes om at utviklingen av risen har gått for seint. Og nok en gang klarer hun å sette opp GM-teknologier som en slags motsats mot annen fornuftig utvikling som eksempelvis et allsidig kosthold, utdeling av vitaminer og styrking av kvinners situasjon.

Og Golden Rice konkurrerer på ingen måte med lokale ris-sorter, Golden Rice konkurrerer med annen ris fremavlet ved IRRI på Filippinene. Helt siden IRRI kopierte Borlaugs suksess på hvete Mexico på 60-tallet har asiatiske bønders foretrukne risvarianter vært høytytende sykdomsresistente sorter på bekostning av lavtytende lokale sorter.

På fisketur etter resultater

I del tre av Fri Tankes GMO-serie intervjuer de Odd Gunnar Wikmark, forsker ved Statens senter for Biosikkerhet Genøk i Tromsø.

Sånn intuitivt skulle man tro at Statens senter for biosikkerhet var et norsk motstykke til USAs Center for Disease Control (CDC), men nei. Genøks variant av biosikkerhet handler bare om genmodifiserte planter.

Genøk har helt siden oppstarten på slutten av 90-tallet hatt et veldig alternativt syn på hvor trygg teknologien og plantene den har resultert i er. Det virker litt som de snart i 20 år har forsøkt å bevise at grunnleggeren deres Terje Traavik hadde rett da han til en rekke aviser på siste halvdel av 90-tallet fortalte at genmodifiserte planter er den nye kugalskapen.

Den mest kjente forskningen til Genøk har vært noen små forsøk med vannlopper som er blitt fôra med genmodifisert mais og soya. Basert på disse små forsøkene, der det mest av alt virker som de har vært på fisketur etter statistikk som underbygger deres forutbestemte meninger, har de fylt spaltemeter etter spaltemeter med påstander som det knapt finnes grunnlag for.

En annen hobby de har hatt ved Genøk er å støtte annen totalt diskreditert GMO-forskning i utlandet, noe Wikmark fortsetter med i intervjuet med Fri Tanke når han sier følgende;

«Se for eksempel på den omdiskuterte Seralini-studien som tydet på alvorlige helseskader, samtidig som det var problemer med hvordan den undersøkelsen ble tolket. Så dette er et vanskelig område og ikke mitt spesialfelt»

Studien Wikmark refererer til er et fôringsforsøk på rotter som ble publisert i 2012 utført av den franske forskeren Gilles-Éric Séralini. På en velregissert pressekonferanse ble utvalgte journalister, som måtte signere på omfattende avtaler der de forpliktet seg til ikke å diskutere «funnene» med andre forskere før publisering, presentert for bilder av hvite rotter med groteske og gigantiske kreftsvulster. Séralini hadde kjørt et fôringsforsøk over to år der rottene fikk spise genmodifisert mais som hadde blitt sprøytet med plantevernmidlet glyfosat.

Studien førte til overskrifter verden over, men det avisene ikke fortalte var at rottene i kontrollgruppen, de som spiste ikke-genmodifisert mat, også fikk svulster i samme grad som rottene som spiste genmodifisert mat. Det var alt for få dyr til at det var mulig å gjøre statistiske analyser av resultatene. Og i tillegg var rottene som ble brukt en spesiell innavlet lab-variant som spontant utvikler svulster. Å la slike rotter leve videre med så store svulster så lenge var et klart brudd på forskningsetiske retningslinjer, og kunne ikke ha vært gjort av andre årsaker enn den sjokk-effekten bildene ville gi. Kritikken førte til at forskningen ble trukket fra det fagfellevurderte tidsskriftet.

Det hittil siste kapittelet i Séralini-affæren kom nå i vår. Den 29. april ble resultatene fra tre svære fôringsforsøk presentert på en konferanse i Bratislava. EU hadde lagt 15 millioner Euro på bordet for å få gjennomført studier for å finne ut om det var mulig å få samme resultater som Séralini.

Resultatene var at de ikke finner noen andre effekter av å fôre rotter med genmodifisert mais behandlet med glyfosat, enn å fôre med annen rottemat. Ikke på 90 dager. Ikke over to år. Akkurat som all annen forskning på temaet har vist gjennom mer enn 20 år.

Men sånn forskning underbygger ikke Genøks kugalskapstese, så da gidder de vel ikke å lese den? Det er igrunn ganske illustrerende hvordan både Wikmark og Bartmann hele tiden mener det trengs mer forskning, all den tid de åpenbart ikke kjenner til den forskning allerede foretatt på området.

Ingen konsensus?

Avslutningsvis påstår Bartmann «Det finnes ingen vitenskapelig konsensus på GMO-området» og viser til en spørreundersøkelse som nettverket har fått utført, der folk med høy utdanning etter sigende er kritiske til GMO i Norge.

Vitenskapelig konsensus bestemmes ikke av å ringe rundt til et randomisert utvalg mennesker å spørre dem om hva de synes om global oppvarming, vaksiner, platetektonikk eller GMO. Vitenskapelig konsensus er langsom prosess der det over tid dannes en slags enighet (eller konsensus) på fagfelt eller ett tema. Enigheten kommer som følge av en rekke fagfellevurderte studier som angriper problemet fra samme og fra ulike vinkler kommer til mer eller mindre samme konklusjon. Når nok studier og nok forskere langt på vei er enige er det dannet en konsensus.

Det trenger ikke å bety at absolutt alle studier viser det samme, det kan fortsatt være hull i enkelte deler av kunnskapsbasen og det kan fortsatt være enkelte forskere som er uenig.

Det kan også være masse folk utafor fagfeltet som er uenige, og de kan godt ha høy utdannelse. Spør du meg hvordan blockchain-teknologien fungerer ville det mest nærliggende svaret vært «svart magi». Spør du en psykolog hvorfor agronomer foretrekker å sprøyte åkeren mot ugras er det heller ikke sikkert du får et vettugt svar. Heldigvis er ikke samfunnet vårt innrettet sånn at agronomer skal utvikle blockchain-teknologi, eller behandle folks depresjoner. Vi tvinger heller ikke psykologer til å luke ugress i hveteåkeren.

Blant forskerne er det derimot konsensus om at planter fremavlet med moderne bioteknologi er like trygge som planter fremavlet gjennom andre avlsteknologier.

Hva er egentlig forskerne enig om når det gjelder GMO?

For å sitere overskriften på Fri Tankes GMO-serie del 3 «Hva er egentlig forskerne enig om når det gjelder GMO?»

Her er svaret:

The National Academies of Sciences (2016):
«The research that has been conducted in studies with animals and on chemical composition of GE foods reveals no differences that would implicate a higher risk to human health from eating GE foods than from eating their non-GE counterparts. . . . The committee could not find persuasive evidence of adverse health effects directly attributable to consumption of GE foods.»

(Committee on Genetically Engineered Crops: Past Experience and Future Prospects. National Academies of Sciences, Engineering, and Medicine. 2016. Genetically Engineered Crops: Experiences and Prospects. Washington, DC: National Academies Press.)

World Health Organization (2014):
«GM foods currently available on the international market have passed safety assessments and are not likely to present risks for human health. In addition, no effects on human health have been shown as a result of the consumption of such foods by the general population in the countries where they have been approved.»

(Frequently Asked Questions on Genetically Modified Foods, World Health Organization, May 2014 [« prepared by WHO in response to questions and concerns from WHO Member State Governments»].)

American Association for the Advancement of Science (2012):
«The science is quite clear: crop improvement by the modern molecular techniques of biotechnology is safe.»

(Statement by the AAAS Board of Directors on Labeling of Genetically Modified Foods, 20 Oct 2012.) American Medical Association (2012)

«Bioengineered foods have been consumed for close to 20 years, and during that time, no overt consequences on human health have been reported and/ or substantiated in the peer-reviewed literature. However, a small potential for adverse events exists, due mainly to horizontal gene transfer, allergenicity, and toxicity. . . . [But] thorough pre-market safety assessment and the FDA’s requirement that any material difference between bioengineered foods and their traditional counterparts be disclosed in labeling, are effective in ensuring the safety of bioengineered food.»

(Report 2 of the Council on Science and Public Health [A-12]; Labeling of Bioengineered Foods [Resolutions 508 and 509-A-11], 2012.)

European Union (2010):
«The main conclusion to be drawn from the efforts of more than 130 research projects, covering a period of more than 25 years of research, and involving more than 500 independent research groups, is that biotechnology, and in particular, GMOs, are no more risky than e.g., conventional plant breeding technologies.»

(Directorate-General for Research and Innovation. European Commission. 2010. A Decade of EU-Funded GMO Research [2001-2010]). Brussels: European Union.)

American Society for Cell Biology (2009):
«Far from presenting a threat to the public health, GM crops in many cases improve it.»

(American Society for Cell Biology. 2009. ASCB Statement in Support of Research on Genetically Modified Organisms. Press release, 30 Jan.)

Researchers from the Department of Cellular and Molecular Medicine, St. George’s University of London (2008):
«Foods derived from GM crops have been consumed by hundreds of millions of people across the world for more than 15 years, with no reported ill effects (or legal cases related to human health), despite many of the consumers coming from that most litigious of countries, the USA. There is little documented evidence that GM crops are potentially toxic. . . . The presence of foreign DNA sequences in food per se poses no intrinsic risk to human health.»

(S. Key, et al. 2008. «Genetically Modified Plants and Human Health.» Journal of the Royal Society of Medicine 101: 290– 98.)

Union of German Academies of Sciences and Humanities:(2006)
«Because of the rigour with which they must be tested and the controls to which they are subject, it is extremely unlikely that GMO products approved for market in the European Union and other countries present a greater health risk than the corresponding products from conventional sources.»

(InterAcademy Panel Initiative on Genetically Modified Organisms. Union of the German Academies of Science and Humanities. 2006. «Are There Health Hazards for the Consumer from Eating Genetically Modified Food?» Statement, International Workshop, Berlin, 2006.)

French Academy of Science (2002):
«All [health] criticisms against GMOs can be largely rejected on strictly scientific criteria.»

(R. Douce, ed. 2002. Les Plantes Génétiquement Modifiées. Paris: Tec & Doc Lavoisier [Rapports de l’Académie des Sciences sur la Science et la Technologie 13].)

(sammenstillingen er hentet fra boka The Wizard and the Prophet av Charles C. Mann)