For å finne ut hva vitenskapen kan si med noenlunde stor grad av sikkerhet når det gjelder GMO (genmodifiserte organismer), tok vi i september kontakt med forskningssenteret Genøk i Tromsø og forskningsleder og biolog Odd-Gunnar Wikmark.

Genøk har status som nasjonalt kompetansesenter for biosikkerhet.

Etter at intervjuet med Wikmark var publisert som del 3 i vår serie om GMO, fikk vi kritikk for å ha brukt Genøk som kilde for å finne «forskningsstatus for GMO». Snarere enn å være en slags nøytral statlig aktør på bioteknologifeltet, ble Genøk nærmest framstilt som anti-GMO aktivister.

I kritikken ble det blant annet vist til en debattartikkel av agronom Øystein Heggdal i Dagbladet der han kommer med sterk kritikk av Genøk og konkluderer med at staten bør flytte alt som har med biosikkerhet og forskning på GMO «ned til de voksne på NMBU på Ås».

Den samme Heggdal reagerte også på GMO-påstandene som Odd-Gunnar Wikmark samt Aina Bartmann i «Nettverk for GMO-fri mat og fôr» (i del 2) hadde kommet med i Fri tanke, og leverte en kritisk artikkel som vi publiserte den 10. oktober.

Verken Wikmark eller Bartmann har ønsket å svare på dette. Den eneste responsen vi fikk var at Nettverk for GMO-fri mat og fôr, som Bartmann leder, skrev på Facebook at de ikke kjenner seg igjen i argumentene og holdningene Heggdal tillegger dem, og at de derfor ikke så noe behov å svare på kritikken.

– De beste studiene viser at GMO er trygt

Men hvem kan gi oss noenlunde objektiv informasjon om hva forskningen sier om GMO, hvis ikke «nasjonalt kompetansesenter for biosikkerhet» kan gjøre det?

Vi tok kontakt med en annen stor og viktig premissleverandør i debatten rundt bioteknologi i Norge, nemlig Bioteknologirådet. Dette er et frittstående, regjeringsoppnevnt råd som er høringsinstans for norske myndigheter i spørsmål om moderne bioteknologi og genteknologi (inkludert GMO).

Sigrid Bratlie er seniorrådgiver i Bioteknologirådet. Hun er molekylærbiolog og tok doktorgraden på mekanismer som kontrollerer celledeling ved Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet i Oslo – et arbeid som ga henne Kongens gullmedalje for fremragende yngre forskere i 2015.

Bratlie mener det er svært viktig å fremstille forskning på en balansert måte.

–Det finnes mange dårlig gjennomførte enkeltstudier som kan brukes til å vise nærmest hva som helst. Da er det viktig å se på store forskningsgjennomganger, metastudier, som vekter enkeltstudiene etter kvaliteten på forskningen og trekker konklusjoner ut fra hva de grundigste studiene tyder på, sier hun.

Og hvis man løfter blikket og ser på disse metastudiene, som baserer seg på et stort antall studier fra både produsenter og uavhengige forskere, tegner det seg et ganske klart bilde når det gjelder GMO, sier Bratlie.

– Samlet sett, når det gjelder de konkrete GMO-ene vi har sett så langt, også de Monsanto står bak, er det ingenting som tyder på at det er noen helserisiko forbundet med dem. Miljørisikoen ser også ut til å være begrenset, konstaterer hun.

Bratlie legger til at man har sett noe resistensutvikling mot sprøytemidler i noen planter, men uten at det er argumentert for at dette får nevneverdige negative konsekvenser for natur og miljø.

– Det er også vist at en genetisk egenskap kan overføres til ville slektninger, men det er også uklart hvilke konsekvenser dette har hatt, sier hun.

Bratlie baserer blant annet uttalelsen sin på den store forskningsgjennomgangen om GMO som ble publisert i 2016 av amerikanske The National Academies of Sciences. Konklusjonene om at de eksisterende GMO-ene er trygge støttes også av en rekke store vitenskapelige organisasjoner, inkludert Verdens Helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon for næring og landbruk (FAO), sier hun.

Bratlie viser til denne listen over metastudier for å underbygge at konsensus blant forskere i dag er at GMO-planter ikke innebærer større risiko for mennesker og miljø enn tradisjonelle planter.

Hun legger til at det er viktig å huske på at alle GMO-er som finnes på markedet har gjennomgått en streng vurdering av myndighetene, og at de ikke tillates med mindre de anses som trygge, hverken i Norge, EU, USA eller andre steder som har slike godkjenningsordninger.

Reagerer på Wikmarks bruk av Seralini

Bratlie reagerer på at Odd-Gunnar Wikmark fra Genøk i Fri tankes artikkel trekker inn en studie av franske Gilles-Éric Séralini for å underbygge sin skepsis mot GMO.

– Den studien har ingen verdi. Jeg har gått gjennom den i detalj selv. Den er rett og slett metodisk veldig svak, og ble opprinnelig trukket tilbake med god grunn. Tidligere i år ble det publisert tre EU-finansierte studier som alle tilbakeviste funnene. Seralini-studien har ingen plass i en faglig diskusjon om GMO, sier hun.

– Hva synes du om svarinnlegget til Øystein Heggdal i Fri Tanke?

– Han bruker kanskje litt sterke ord, men fra et risikoperspektiv har han i hovedsak rett. De GMO-ene som har vært laget til nå er vurdert som trygge for både mennesker og miljø. Hovedtyngden av forskningen tyder på at de omdiskuterte sprøytemiddel- og insektresistente GMO-plantene har ført til at totalbelastningen fra sprøytemiddelbruken har gått ned, blant annet fordi man kan bruke sprøytemidler som er mindre giftige, noe som er en miljøfordel, sier hun.

Bratlie synes imidlertid Heggdal kunne ha lagt mer vekt på usikkerhetsfaktorer.

– Det Heggdal ikke legger vekt på, er at man ikke kategorisk kan konstatere at all GMO er trygg. Man kan selvsagt bruke genteknologi til å lage produkter som kan ha negative effekter på helse og miljø. Det kan også være utfordringer knyttet til samfunnsnytte, bærekraft og etikk, særlig når GMO-er blir en del av komplekse økosystemer og påvirker landbrukspraksis og forvaltning av naturressurser over tid. Derfor skal en vurdering alltid skje fra sak til sak, sier hun.

– Synes du det er mye finplukking av forskning for å underbygge egen agenda, eller såkalt «cherry picking», i diskusjonen rundt GMO?

– Det er selvsagt mye av dette, på begge sider av debatten. Vi må alltid se på totalen, som nevnt, og feste lit til det hovedtyngden av troverdig forskning tyder på. Forskning som utfordrer konsensus er selvsagt velkommen, men kravet til forskningens kvalitet må ikke vike. Og på GMO-feltet er det mange studier som har skapt forvirring fordi de ikke har vært gode nok, noe Seralini-studien kanskje er det mest kjente eksempelet på, sier hun.

Ikke mulig å leve 100% risikofritt

Forskningen er altså ganske klar, skal vi tro Bratlie. Men samtidig kan man jo aldri være 100 prosent sikker på noe, heller ikke dette. Vi vet ikke hva som vil skje i framtiden, og det å vite hvilke langtidseffekter GMO har, en vanlig innvending fra kritikerne, er jo vanskelig å vite før det har gått nettopp... lang tid.

Bratlie framhever at mye av uenighetene rundt GMO handler om hvordan man skal forholde seg til usikkerhet av denne typen. Generelt er det ikke mulig å unngå risiko helt, verken med eller uten bruk av GMO, men at det er viktig at den holdes så lav som mulig, mener hun.

– Vi lever jo ikke livene våre på den måten. Det går ikke an å si nei til absolutt all risiko. Nesten uansett hva vi gjør, oppstår det en risiko for at det kan skje noe galt. De som er restriktive til GMO mener vi ikke har kommet langt nok til å ta sjansen. Andre mener at vi ikke kommer videre hvis vi ikke tør å ta det første skrittet, og at man da risikerer at nyttige GMO-er for mennesker, miljø og natur aldri blir tatt i bruk. Samtidig har vi en forpliktelse til å beskytte både oss og naturen fra skade. Denne avveiningen mellom nytte og risiko er alltid vanskelig, sier hun.

Et annet poeng hun trekker fram er at risikoen ved enkelte konvensjonelle avlsmetoder, som vi jo har drevet med i lang tid, kan være større enn risikoen ved moderne former for genredigering.

– Tradisjonelt bruker man kjemikalier eller bestråling av planter i håp om at det skal oppstå mutasjoner, og at en av disse mutasjonene tilfeldigvis vil ha en eller annen fordel som man kan avle videre på. Samtidig får man hundre- eller tusenvis av andre mutasjoner på kjøpet, som vi ikke har kontroll på, forteller hun.

Men med moderne genredigeringsteknikker kan man gjøre endringen svært målrettet.

– Forskerne lager den planten vi vil ha, med vesentlig færre uønskede sideeffekter og overflødige mutasjoner. Det er også mulig å hindre slike planter å spre seg i naturen, ved å legge inn en slags «kill switch» hvis de krysser seg med ville slektninger, sier hun.

Bratlie legger til at GMO-teknologien selvsagt kan misbrukes, som all teknologi. Det er også mulig å gjøre feil.

– Men hvis man gjør det riktig, bruker de beste metodene og har gode kontrollsystemer, så er det svært liten feilprosent med det vi vet i dag, sier hun.

Vi har en mye bedre prosess nå

Det blir ofte hevdet at motstanden mot GMO bunner i en instinktiv motstand mot å tukle med det folk oppfatter som «naturlig». Bratlie tror det kan være noe i dette.

– Men ofte glemmer vi at mye av maten vi spiser og det vi har rundt oss ikke nødvendigvis er naturlig. Få vet for eksempel at åtte prosent av menneskets DNA kommer fra virus, eller at 25 prosent av arvestoffet til norsk storfe kommer fra slanger. Vi er i et tett samspill med naturen hele tiden. Det meste av maten vi spiser er dessuten avlet frem over mange år og ligner lite på de viltlevende «naturlige» slektningene, sier hun.

Sigrid Bratlie mener GMO-debatten sporet av da alt begynte å handle om Monsanto, storkapital og markedsmakt.

– Det har jo lite med selve teknologien å gjøre, men påvirker fortsatt holdningene til GMO. Jeg tror årsaken er at prosessen var mye mer lukket før. Mye handlet om «patent på liv» og hvordan produsenten kunne tjene penger. Vi har en mye bedre samfunnsdialog rundt utviklingen av de nye genredigeringsteknikkene nå. Det er en stor forbedring, og det bygger tillit, sier hun.

Hun mener GMO-debatten er på rett vei, spesielt etter at det nye og presise genredigeringsverktøyet Crispr ble kjent.

– Vi ser også flere nyanser hos oss i Bioteknologirådet. Flertallet har åpnet opp for at genteknologiloven bør mykes opp, slik at det kan bli noe lettere å få godkjent et nytt produkt, forteller hun.

Bratlie forteller at Crispr er en teknikk som er mye mer tilgjengelig enn tidligere genteknologier. Den er billigere, enklere og gir et mye større mulighetsrom. Dette gjør at utviklingen i hovedsak drives av akademiske miljøer. Crispr brukes av tusenvis av forskere over hele verden som prøver å løse ulike samfunnsproblemer, fra sykdomsbehandling og industri til matproduksjon og naturbevaring.

– I en innspillsrunde til rådets arbeid fikk vi kommentarer på at utfordringen med dagens lov er at det er så dyrt og tidkrevende å få godkjent en GMO at det bare er de mest pengesterke som har råd. Da vil de selvsagt ha igjen investeringen og krever patenter, og vi er tilbake på det gamle sporet. Senker vi terskelen vil trolig flere slippe til, småbedrifter og universiteter for eksempel. Kunsten er å åpne opp, men samtidig ha så mange kontrollpunkter i systemet at man kan si stopp hvis det kommer noe man ikke ønsker. Det tror jeg vi kan greie, sier hun.

Hun ser klare tegn til en mer nyansert holdning også blant landbruks- og havbruksorganisasjonene.

– Folk er med så lenge de føler de kan være med å ta beslutninger, og at dette er en utvikling de selv kan bidra til. Flere ser hvilke fordeler genredigering kan ha. Havforskningsinstituttet jobber for eksempel med å utvikle en steril laks som vil eliminere en av farene ved rømming av oppdrettslaks, mens andre jobber med å utvikle en potet som er resistent mot sykdommen tørråte – det største problemet til norske potetbønder i dag. Det ligger et betydelig potensial her, sier hun.

Bratlie legger til at det ikke er noe poeng å utvikle produktene dersom ikke forbrukerne vil ha dem.

– Vi trenger derfor tett samfunnsdialog hele veien, slår hun fast.

Problemer i EU

Det er imidlertid mye krangel om hvilke regler som skal gjelde for Crispr-teknologien. EU-domstolen bestemte nylig at genmodifiserte organismer framstilt ved hjelp av Crispr skal underlegges samme strenge regelverk som alle andre former for GMO.

Sigrid Bratlie forteller at det er protester mot dette, spesielt blant forskere. Hun viser for eksempel til et innlegg av biologiprofessor Nils Chr. Stenseth om dette i Aftenposten i september, samt at årets Kavli-prisvinnere går hardt ut mot dommen.

– Men Crispr er jo strengt tatt en genmodifiseringsteknikk?

– Ja, men det flere trekker frem er at også konvensjonell avl med kjemikaliebehandling og bestråling endrer DNA-et på lignende måter. EU definerer dette som genmodifisering, men har unntatt det fra regelverket fordi man anser at det er trygt. Forskerne protesterer fordi de mener det ikke er noen tvil om at Crispr er tryggere enn dette, og at det derfor blir ulogisk at det skal reguleres strengere, sier hun.

Bratlie påpeker at mange av forskerne reagerer fordi en veldig restriktiv føre-var holdning i denne saken kan ha uante negative konsekvenser i en tid med store klimaendringer og andre miljøutfordringer. Dette ble blant annet trukket frem i et brev til EU-kommisjonen signert av forskere fra over 85 forskningsinstitusjoner i Europa.

Også EUs egne vitenskapelige rådgivere har protestert på dommen, får vi høre.

– Crispr kan være ett av flere verktøy for å løse store utfordringer knyttet til bærekraftig matproduksjon, sier Bratlie.

Hun legger til at føre-var-prinsippet samtidig er viktig for å unngå at vi påfører uopprettelig skade på mennesker og natur.

– Det er ikke alltid vi kan overskue konsekvensene av det vi gjør. I dag er blant annet havet fullt av plast og biodiversiteten er på et historisk lavpunkt. Hvordan vi tar i bruk teknologi, både genteknologi og andre teknologier, og hvordan de reguleres, er avgjørende for fremtidig bærekraft, sier hun.

EU-regelverket kan bli endret

Det er fortsatt mulig at GMO-regelverket i EU kan endres. Beslutningen i EU-domstolen var bare en juridisk fortolkning gjort på basis av gjeldende regelverk. Hvorvidt regelverket skal bestå uendret eller ikke, er nå en beslutning som må avgjøres av politikerne i EU. Og da kan jo utfallet bli et annet.

– Det Bioteknologirådet håper er at man også i EU kan gå bort fra den sort/hvite diskusjonen, og heller legge til rette for nytenkning om regulering av GMO. Det trengs også en mye mer inkluderende og konstruktiv samfunnsdialog i prosessen, slik vi har fått til i Norge den siste tiden, sier hun.

Hør Sigrid Bratlie forklare hva Crispr er på NRK.