Hva er kjønn? Hva er mann, hva er kvinne? Hvor er kjønnet plassert? I hodet? I skrittet? I hele kroppen? Dette er spørsmål som har opptatt Veronica K. Berglyd Olsen (36) de siste ti åra. Hun har lest hyllemeter med faglitteratur, fulgt med på debatter, pratet med eksperter og sittet timesvis og diskutert på nett. Framfor alt har hun kjent etter i sin egen kropp. Konklusjon? Kjønn er kompliserte greier. Men en ting er Veronica sikker på: Det holder ikke med to kategorier.

– Det må være plass for de som oppfatter seg som noe mellom mann og kvinne også, sier hun.

– Det må være plass for de som oppfatter seg som noe mellom mann og kvinne også.

– Se på land som Thailand og India, der er det et helt annet mangfold. Dette handler om strukturer, og hvordan vi er opplært til å tenke. I vesten er tokjønnsmodellen dypt fundamentert i vår kristne kultur, og den utelukker mange mennesker.

Blikket er fast og mykt på en gang, akkurat som stemmen. Sørlandsdialekten blander seg med lydene fra kaféen på Blindern, hvor Veronica er i gang med en doktorgrad i høyenergifysikk. Hun skjenker juice i lette, feminine bevegelser. Bortsett fra høyden skiller hun seg ikke nevneverdig fra de andre kvinnene i lokalet. Neglene er lakkert i en dyp lilla farger, ellers er hun sminket og kledd i duse, akademiske jordtoner. Det er rart å forestille seg at den 36 årige vitenskapskvinnen vokste opp som gutt, og fristende å spørre når hun kom ut av skapet som dame.

– Godt spørsmål, begynner Veronica, og smiler medgjørlig.

– Men det fungerer ikke helt sånn. Jeg har problemer med den binære enten-eller definisjonen. Både fordi jeg ikke liker kategoriene, og fordi jeg vil være fristilt fra en slik tenkning.

Hun utdyper:

– Jeg har alltid plassert meg selv et sted i landskapet mellom mann og kvinne. I alle fall siden jeg fikk en bevissthet rundt dette med kjønnsidentitet. Da jeg var liten, tenkte jeg ikke så mye over det, bortsett fra at jeg visste at det var flaut å være «jentete». At jeg ikke passet inn i noen av kategoriene, har jeg forstått siden 15-årsalderen, sier hun.

– Men jeg liker ikke klisjeen om å være født i feil kropp. Man er kroppen sin. For meg er det å si at noen er født i feil kropp med på å underbygge den binære tenkningen. Det er systemet det er noe feil med.

Kjønn er biologi

Trenger vi flere kjønn? Ikke nødvendigvis, sier Veronica, men vi må tenke annerledes. Ta innover oss at kjønn er flytende og relativt. Veronica er klar over at dette er radikalt tankegods, også blant humanister. Hun har diskutert med enkelte i skeptikermiljøet som avfeier transseksualitet som noe naturstridig.

– Humanister er stort sett åpne mennesker, men noen realister og skeptikere er vel påståelige. Problemet er at argumentene deres ikke holder. De gir seg ut for å være naturvitenskapelige, men henviser egentlig bare til etablerte sannheter. Mens religiøse viser til skapelsesberetningen når det blir snakk om kjønn og seksualitet, har jeg hørt realister definere hva som er naturlig ut ifra evnen til reproduksjon. Det blir for snevert.

Gener, kromosomer og hormonsammensetning – mange komponenter spiller inn under dannelsen av kroppslig kjønn. Langt fra alle individer utvikler seg til mann eller kvinne med to streker under.

– Det finnes en del menn som for eksempel har XXY kromosomsammensetning. Det finnes også kvinner som er XY, men helt immune mot testosteron. Noen er også delvis immune, og da blir resultatet et sted i mellom.

– Det er ikke usannsynlig at jeg også har noen genetiske eller hormonelle variasjonene. Jeg merket det godt i puberteten, som ikke forløp helt som hos andre gutter.

Kjønn er roller

Sånn er naturen, konkluderer Veronica. Alt er variasjon og kontinuitet. Også innenfor kjønn. Det er fundamentet vi må bygge kjønnsforståelsen på. Hun har lite til overs for de nyreligiøse transteoriene om at man er født med mannlig eller kvinnelig sjel, i feil kropp. Veronica baserer det hun vet på forskning og kunnskap. Sånn har det ikke alltid vært. Hun vokste opp i et strengt og konservativt kristent miljø på Sør-Vestlandet Mesteparten av ungdomstida tilbrakte hun i Pinsemenigheten. Der, i tjukkeste Bibelbeltet, ble Veronica oppdratt i rollen som gutt. For det var nettopp dét det var, forteller hun, en rolle. Som gutt måtte Veronica konstant korrigere seg selv. Bevegelsene, måten hun gikk, hvordan hun snakket, hilste på folk – alt føltes som et slags skuespill.

– Det var slitsomt, nikker hun.

– Men så lenge man har den religiøse definisjonen av hva som er korrekt og ikke-korrekt, forholder man seg til det.

– Så lenge man har den religiøse definisjonen av hva som er korrekt og ikke-korrekt, forholder man seg til det.

Hun skulle bli 27 år før hun brøt med menigheten. Etter to år på Bibelskole i Australia, ga hun opp forsøket på å rasjonalisere Gud og Bibelen. Da hun kom hjem, flyttet hun for seg selv.

– Jeg hadde forkastet kristendommen, og måtte re-evaluere alt. Jeg leste mye, også om transseksualitet. Selv om jeg fant masse ressurser på nett, var det meste stoff fra USA. Hvordan skulle jeg gå fram her hjemme?

Hun fortsatte å spille rollen som ung mann. Sommeren 2007 flyttet Veronica til Oslo, og meldte seg samtidig inn i Human-Etisk forbund. Da startet en ny evalueringsrunde. Hvem var hun egentlig? For de fleste er kjønnsidentitet noe vi tar for gitt. Vi går ikke rundt og kjenner på hvilket kjønn vi har, så hvordan merker man at det er noe som ikke stemmer? Veronica beskriver det som å ha vondt i en kroppsdel. Du tenker ikke så mye på at du har skuldre før en av dem gjør vondt. Veronica hadde vondt i kjønnsidentiteten. Følelsen gikk i bølger, forklarer hun, og tegner en svingende graf i lufta.

– Ikke før i 2011 ble jeg kjent med mennesker som hjalp meg å finne ut av ting. Siden jeg hadde noen medisinske spørsmål, sendte jeg en mail til Esben Esther Pirelli Benestad.

Den 9. desember 2011 satt en nervøs og litt forsagt Veronica på kontoret til den kjente translegen.

– Hen var i fullt kvinneuttrykk, så det var uvant, husker Veronica.

– Mitt første møte med denne gruppen face-to-face, og Esben Esther var ganske pågående. «Hva vil du?» spurte hen. Selv om hen definitivt var rette personen å prate med, føltes situasjonen beklemt. Dette var noe jeg hadde holdt fryktelig hemmelig i mange år, sperrene hang igjen. Til slutt turde jeg å si hva jeg ville.

Benestad hjalp Veronica å bli godkjent for hormonbehandling. Mai 2012 fikk hun den første dosen med testosteronblokkere. Hele «komme ut»- forløpet har hun tatt gradvis, og på nyåret 2013 byttet hun navn. Da var det offentlig.

Kjønn er politikk

Mens homofili ble de-klassifisert som psykiatrisk lidelse i 1973, var det først i 2012 at American Psychiatric Association fjernet stempelet fra transseksuelle. Andelen transpersoner med psykiske problemer er større enn i befolkningen ellers. Mange sliter med depresjoner, og selvmordsraten er høy. Men hva skyldes at de er trans, og hva skyldes samfunnets reaksjoner?

– Vi har et lovverk hvor transpersoner blir sett på som en komplikasjon, sier hun.

– Vi har et lovverk hvor transpersoner blir sett på som en komplikasjon.

For Veronica var møtet med systemet det verste med hele prosessen. Å forandre navn gikk lett, men hva hjelper det når personnummeret fortsatt indikerer at hun er mann? Så mange timer hun har brukt på å forklare situasjonen for ansatte i telefonselskap, på posten, i banken og på reisebyrået. Å falle utenfor systemet kan få alvorlige konsekvenser. Veronica blir for eksempel ikke rutinemessig innkalt til mammografiundersøkelse, selv om hun er i faresonen for brystkreft.

Den omdiskuterte GID-klinikken (Gender Identity Disorder) ved Rikshospitalet er det eneste stedet i Norge som behandler transpersoner. Over 80 prosent av søkerne blir avvist (se side 59 i rapporten «Alskens folk». De som slipper igjennom nåløyet, får den ettertraktede diagnosen transseksualisme, F64.0. Kriteriet for videre behandling, er at de tar «hele pakka», inklusive kjønnskorrigerende operasjon. I praksis kan det bety kastrering.

– Særlig når en person går til mann, er operasjonen unødvendig omfattende. De fjerner eggstokkene. Problemet med det, rent bortsett fra at du blir steril, er at eggstokkene produserer hormoner kroppen trenger – også testosteron.

Veronica mener praksisen det norske behandlingssystemet i stor grad er styrt av gammeldags ideologi, og er glad behandlingstilbudet endelig blir utredet av et offentlig utvalg.

– For noen dager siden fikk jeg lese gjennom skjemaet du må fylle ut når du blir vurdert av GID. Det er gjennomsyret av stereotypiske holdninger som vil få enhver feminist til å rase. Skal du passe GIDs definisjon av trans, må du være polær opposit, altså stikk motsatt. De som velges ut til behandling, er altså de som manifesterer gammeldagse kjønnsforskjeller. Men er de den typen, eller blir de den typen? Spør hun ettertenksomt. Hun kan fortelle at det har sirkulert tips om hvordan du skal få innvilget kjønnskorrigerende operasjon, for eksempel være så og så feminin og omtrent komme til undersøkelse i høye hæler.

– Jeg har snakket med mennesker som har blitt avvist som transkvinne fordi de møter opp i vanlige «manneklær». Som om ikke de fleste kvinner kan gå i bukse, sier hun oppgitt.

– Transpersoner har lært seg å spille rollen. Sånn er diagnosekriteriene blitt selvbekreftende.

– Noen transkvinner er nesten mer kvinnelige i uttrykket enn «vanlige» cis-kvinner, og underbygger på et vis stereotypiske forestillinger rundt kjønn. Dessuten markerer de at kjønn er viktig, altså motsatt av hva feminister har hevdet i kampen for kvinners rettigheter?

– Jeg ser den, sier Veronica.

– Men å kritisere trans for å underbygge tokjønnssystemet, er å begynne i feil ende. Det binære kjønnssystemet har dyttet transpersoner inn i en ekstrem situasjon. Presset på å oppfylle visse stereotypiske kriterier er så stort at transpersoner blir låst. Selvfølgelig finnes det også transpersoner som har oppdemmet behov for å gi uttrykk for kjønnsidentiteten sin, med klær og sminke. Da kan resultatet bli litt «over the top». Det er de som blir lagt merke til. Vi andre synes ikke så godt, smiler hun.

– Som feminist mener du at kjønnsforskjeller blir tillagt for stor vekt i samfunnet, at det skaper strukturer som er undertrykkende. Som transseksuell har du opplevd hvor viktig kjønn kan være for identiteten og livskvaliteten. Med denne doble opplevelsen av kjønn, hvordan skulle du ønske samfunnet forholdt seg til transseksuelle?

– Først og fremst at vi lot være å definere menneskers kjønnsidentitet for dem allerede fra de er barn. La barn og unge få utfolde seg og finne ut av det på egen hånd, uten å bli stigmatisert. Da blir ting mye enklere, og man slipper å måtte gå gjennom alt dette som voksen.

Så lenge tanken om to kjønn dominerer i samfunnet, vil aktivisten i Veronica helst plassere seg på utsiden.

– Jeg innser allikevel at jeg har nærmet meg stadig mer den kvinnelige siden, men for å være ærlig, driter jeg i hvor mange prosent kvinne eller mann jeg er. På samme måte som jeg vil slippe å definere seksualiteten min. Jeg orker ikke sånne båser.

Les også: Radikale feminister til angrep på transkvinner i USA

Denne artikkelen står også på trykk i Fri tanke nr. 1-2014