På sensommeren var jeg på en havefest. Der traff jeg, som man gjerne gjør på fest, flere venner. Noen av dem folk jeg har omgått nærmest daglig de siste par årene. Og flere av dem har jeg aldri møtt før. Flere av de samme menneskene, altså. Et par ble jeg til om med en smule overrasket over hvordan så ut.

Teknologien endrer våre liv og vår verden raskere enn mange klarer å følge med på. Og den endrer dem på uforutsigbare og uoverskuelige måter. Noen av dem aldeles strålende, andre dypt problematiske.

Mine venner på havefesten er folk jeg omgås på Facebook – en arena jeg først ble aktiv på da jeg satt hjemme i pappaperm med en ung dame som nå nærmer seg fire.

Nettet generelt og sosiale medier spesielt bekymrer mange. De kritiseres for å være en overfladisk omgangsform, uforpliktende og falsk. Jeg er uenig.

Facebook er ikke mindre virkelig enn andre omgangsformer. Den er ikke mindre genuin eller autentisk. Den er ikke mindre menneskelig. Den er bare annerledes. Den har andre muligheter og andre utfordringer, men det er fortsatt mennesker som møter mennesker, med alle sine styrker og svakheter.

Facebook er ikke mindre virkelig enn andre omgangsformer.

Senest for noen dager siden hadde jeg en lang privat samtale om noen av livets store spørsmål med en engelskmann jeg aldri har møtt og når sant skal sies er litt usikker på hvordan ser ut.

Facebook er ulike ting for ulike mennesker. Hvis du som meg er et diskuterende menneske, er det en fantastisk arena for diskusjon – diskusjoner som blir så gode som deltagerne gjør dem til. Hvis du foretrekker bilder av søte katter, er sjansen også stor for at du blir tilfreds.

Det hevdes gjerne at folk bare fremstiller solsiden av sitt liv på Facebook. De finnes. Men det gjør de sannelig på andre sosiale arenaer også. Ja, lykkelige begivenheter feires. Men hvorfor skulle de ikke det? Forstiller noen seg? Sikkert. Men det gjør da mennesker i «virkeligheten» også.

Kan man overdrive bruken? Absolutt. Som med det meste annet her i livet. Å sitte på pub er en på mange måter udmerket «virkelig» aktivitet – som i høyeste grad kan overdrives. Og selvsagt er det forskjell på å treffe mennesker på pub og i et kommentarfelt. Men det er også forskjell på å møte dem på pub og i et møte. Muligens større forskjell.

En av de største feilene vi gjør når vi sammenligner nett og «virkelighet» er å forveksle mediet med innholdet. Vi gjør den samme feilen som myndighetene gjør når de lager kunstige skiller mellom papirbøker og ebøker. Det er ikke mediet som er det viktige. Det er innholdet. Hadde det ikke vært det, burde papirbøker og notatbøker behandles likt. Begge deler er jo bunker med papir bundet sammen i ryggen.

Et medium legger utvilsomt føringer på innholdet. Her om dagen bumpet det ned en bok i postkassen min med bilder som ser mistenkelig ut som de er tatt på 1800-tallet. Det er de ikke. Men de er tatt ved hjelp av 1800-tallets fotografiske teknikker – hvilket blant annet innebærer at modellen må sitte helt stille i opptil et minutt. Og de minner derfor mye om 1800-tallets portrettkunst.

Innholdet er med andre ord et produkt av teknologien – men bare delvis. Modellene på bildene ville vært de samme med en annen teknologi. Det samme ville omgivelsene.

Å avfeie digitale omgangsformer som mindre ekte eller mindre viktige er litt som å mene at Hamsuns Sult er en mindre viktig bok når den er ebok enn den er når den er trykt på papir. Ja, nettets natur muliggjør former for sosial omgang som kan være både overfladiske og falske. Men det betyr ikke at de nødvendigvis er det. En god samtale er en god samtale, uavhengig av om det foregår på nett eller på pub.

«Det er bare et nettfenomen», er for mange et argument for å ta det som skjer på nettet mindre alvorlig enn det som skjer i «virkeligheten». Men unge mennesker tar livet av seg på grunn av mobbing på nett. Politiske revolusjoner er gjennomført med god hjelp av sosiale medier. Begge deler høyst virkelige fenomener. Begge deler viktige og alvorlige.

Nettet gir mulighet til mobilisering for viktige politiske saker. Men det er også en arena der mennesker radikaliseres i møte med tanker og forestillinger så ekstreme at de ikke får gjennomslag i den «vanlige» offentligheten. Det er en politisk arena. På godt. Og på så altfor vondt.

Vi må ta nettets utfordringer på alvor.

Vi må ta nettets utfordringer på alvor. Krigen raser rundt i kommentarfeltene. Tonen og retorikken er ofte selvgod, full av forakt for meningsmotstandere og ikke sjelden hatsk. Vi ser ikke dem vi diskuterer med. Vi kjenner dem ikke. Vi vet ofte ikke hvordan de ser ut eller for den saks skyld hva de heter.

En av nettets muligheter er å kunne diskutere med mennesker som befinner seg på helt andre steder enn oss selv. En av nettets utfordringer er å ta inn over seg at menneskene man møter der er virkelige.

For nettet er ikke noe annet enn virkeligheten. Og det eksisterer ikke separat fra virkeligheten ellers. Vi burde vite det nå. Så altfor godt.

21/7 var Anders Behring Breivik fortsatt et «nettfenomen». Tilsynelatende kun en kriger i kommentarfeltene, en mann som hevdet meninger langt utenfor det anstendige. Og sånt er jo ikke så farlig. Det er jo bare på nett.

Veien fra tastatur til terror trenger ikke være lenger enn ut døren.

Men på gården hadde han sprengstoff og våpen som var høyst virkelige. På harddisken hadde han et manifest, bestående av mer eller mindre sammenhengende tanker han hadde klippet og limt eller lånt fra ulike aktører på nettet. Og på bakgrunn av disse tankene, skapte han 22/7 et høyst virkelig helvete.

Hvorvidt man velger å bruke sin tid på nettet eller ikke er opp til den enkelte. Og hvordan man velger å bruke det er opp til den enkelte. For mange er det primært en arena for uforpliktende tidsfordriv. Det er selvsagt helt greit. Det er nettopp en av nettets mange positive muligheter.

Men man kan ikke lenger tillate seg den luksus å overse det. Hvis vi ønsker å unngå et nytt 22/7, må vi ta innover oss at nettet er virkelig. Vår omgang med andre der er virkelig. Ekstremismen der er virkelighetens ekstremisme. Slik menneskeligheten der er virkelighetens menneskelighet.

Og veien fra tastatur til terror trenger ikke være lenger enn ut døren.