Om redaksjonene bare ga deg det de vet du vil ha, ville du slutte å lese avisen fordi den ikke har noe av det du tror du vil ha.

Det er ikke noe nytt at vi mennesker liker useriøs mediekonsum. Kjendiser, kjoler, sminke, raske biler, grove vitser, bilder av babyer og dyreunger, spill og gåter.. Alle disse tingene kan du finne igjen i tradisjonell papirpresse. Selv de store og ærverdige mediehusene har hatt seriestriper, vitsesider og sjakkgåter eller kryssord i store deler av sine over hundre år lange levetid. Forklaringen er enkel: Slikt innhold drar inn flere lesere. Og når det gjelder lesere er det som regel kvantitet over kvalitet som gjelder.

Når det gjelder lesere er det som regel kvantitet over kvalitet som gjelder.

Nettavisene vet hva folk egentlig vil ha

En stor andel av dere vil antagelig tro dere er bedre enn som så. Det er så mye greiere å tro best om seg selv. I samfunnsvitenskapen er dette anerkjent som en feilkilde i spørreundersøkelser. Folk vil ha en tendens til å svare det «riktige» svaret, ikke det riktige. Kvinner vil si at de i snitt har hatt sex med færre partnere enn menn for eksempel. Noe som observante lesere vil se noen små problemer med. Folk underrapporterer alkoholbruk og overrapporterer hvor mange bøker de har lest. Og vi snobber. Den amerikanske journalisten Malcolm Gladwell bruker kaffe som et eksempel: Om man spør et utvalg amerikanere, vil de fleste si de foretrekker en «rich dark roast» – altså mørkbrent – kaffe. Men i smakstester foretrekker de aller fleste en svak, lettbrent kaffe. (Hans TED-talk om demokratiseringen av smak grunnet produkt-testing og statistikk er vel verdt en titt.)

Saken er at når du leser nettavisen og er irritert over alle «drittsakene» om kjendiser, flått og sex, samt videoer om kattunger som reddes, er dette på grunn av at nettavisene sitter med detaljert kunnskap om hva folk generelt trykker på. Og klikk og sidevisninger har tatt over for antall lesere som mål på suksess. På den annen side må avisene fortsette å gi deg seriøse artikler. Om redaksjonene bare ga deg det de vet du vil ha, ville du slutte å lese avisen fordi den ikke har noe av det du tror du vil ha.

Om redaksjonene bare ga deg det de vet du vil ha, ville du slutte å lese avisen fordi den ikke har noe av det du tror du vil ha.

Det rene «klikkhoreri»

Så har du nettstedene som driver med det som i mediebransjen nedsettende (og lett kjærlig) kalles «klikkhoreri». Nettstedet Buzzfeed ble etablert i 2006. Om du har vært på Facebook eller Twitter har du sett, klikket på, og antagelig delt linker til, Buzzfeed. Buzzfeeds holdning til innhold er at det aller viktigste er hvor stort potensial det har for å gå «viralt», et begrep brukt om plutselig enorm spredning i sosiale medier. Buzzfeed og lignende nettsider bryr seg ikke om at de ses på som tåpelige. De har ikke problemer med å være kjent som nettsteder som kun legger ut lister som «Alpakkaer med post-punk hårfrisyrer» eller en av de mest leste postene på sida noensinne: «25 katter med rare sovestillinger». Det er ikke poenget. Poenget er å ha innholdet som er populært. Akkurat nå.

Vitsenettsida Cracked startet derimot som et humorblad av den grove sorten. Cracked Magazine ble etablert i 1958 og var i utgangspunktet et slags plagiat av det ikoniske humormagasinet MAD Magazine. På høyden kom den i utenlandske versjoner og et opplag på en tredjedel av MAD, men etter internetts inntog gikk bladet til slutt inn. En nettversjon har derimot gjort suksess etter 2005. Cracked.com drives av en gjeng komikere, som beskriver jobben sin som «to write dick jokes for a living». På cracked.com har de lagt lista på et mer akademisk nivå enn buzzfeeds kattebilder. Her finner du lister som «De 5 mest perverse vitenskapelige studiene noensinne» og «De fem mest sinnsyke herskerne i historien».

Cracked.com drives av en gjeng komikere, som beskriver jobben sin som «to write dick jokes for a living».

Når tullenettsteder begynner å gå i dybden

Du går rett og slett ikke til Cracked.com eller Buzzfeed for å få nyheter eller samfunnskommentarer. Så hva i alle dager er dette?:

«5 Måter å unngå å gjenta dine foreldres forferdelige feil» er en cracked.com-artikkel om å være foreldre. Man kunne kanskje forvente at dette var en pop-psykologisk «ikke la barna dine gråte seg i søvn»-liste. Men den gang ei.

«De fleste av de som oppdrar barn bruker sine egne foreldre som mal. Men for noen av oss er det ikke så lett.», innleder skribenten John Cheese. «Jeg vokste opp i to overgrephjem/misbrukerhjem, i det ene med en mor som brukte tiden på å sove ut rusen på sofaen, og i det andre med en far som var full, voldelig, og med alvorlige psykiske vansker som han behandlet med øl.» Cheese ble introdusert for blomster og bier som seksåring ved at faren satte på hardpornovideo.

Artikkelen er moro å lese. Det er mørk, mørk humor. Og alle Cheeses artikler om å slutte å drikke, leve som fattig, og å overkomme en vanskelig bakgrunn er populære. De er blitt mye delt. Folk er faktisk interessert i sånt. Man skulle tro at en artikkel som ber deg ta foreldrekurs og spørre folk uten en vanskelig bakgrunn om råd ikke ville bli delt så mye. Men det blir de.

Cracked har også en journalist som tar imot uvanlige historier fra folk med uvanlige liv man ikke får hørt mye fra. I det helt velkjente listeformatet. «5 ting jeg lærte av å vokse opp i scientologenes rom-marine» er historien om en ung gutt som ble overført fra foreldrene sine til scientologer. Helt bokstavelig, de ga vekk foreldreretten. Cracked har for øvrig intervjuet mange tidligere sektmedlemmer. Andre grupper er også representert. «5 myter om prostituerte jeg trodde på (før jeg ble en)» gir innblikk i livet i et lovlig bordell i USA.

Morosida driver altså relativt bitende sosial kritikk og journalistikk på områder som ikke ofte belyses på en så ærlig måte.

Morosida driver altså relativt bitende sosial kritikk og journalistikk på områder som ikke ofte belyses på en så ærlig måte.

Buzzfeed som seriøs nyhetaktør

Noe nytt har også skjedd på Buzzfeed. I 2012 ansatte Buzzfeed Ben Smith som sjefsredaktør. Smith jobbet tidligere for Politico, en tung nyhetsside for politikk. Nyrekruttert er også Mark Schoofs, en Pulitzer-vinner som har jobbet for magasinene Village Voice og Wall Street Journal. Buzzfeed har over 150 journalister ansatt, og en egen grave-avdeling. I februar hadde de reportere på gata i Ukraina da krisen blusset opp.

«Vi prøver ikke å slippe unna kattene, dyrene og listene», forsikret Liza Tossi, en annen profilert journalist fra tyngre papiraviser overfor The Independent.

Men hvordan kan Buzzfeed klare å ha et image både som seriøs nyhetsleverandør og som tullenettside? Identiteten deres er jo så sterkt knyttet opp mot morsomme kattevideoer at de til og med har gitt møterommene i hovedkvarteret navn etter internett-berømte katter. Forklaringen ligger delvis i hvordan trafikken deres kommer inn. 75 prosent av trafikken er fra nett-deling og direkte linker. Folk går rett og slett ikke inn på Buzzfeeds forside. Dessuten er tunge nyhetssaker også populært og delbart. Denne listen over de aller mest siterte (i andre nyhetsmedier) og de aller mest trafikk-genererende postene illustrerer hvordan seriøst og useriøst kan leve side om side. Folk klikker på kattevideoer, men andre aviser sprer nyhetssaker. Og i en tid der nyhetssaker eksploderer på Twitter før de er å finne i medienes nyhetsbilde, er det kanskje naturlig at et selskap så fokusert på delbarhet i sosiale medier gikk den veien?

Folk går rett og slett ikke inn på Buzzfeeds forside.

Faren for å blande sammen satire og ekte nyheter

Det er selvfølgelig noen problemer med det at tullenettsider begynner å få seriøst innhold. Et av dem er problemet med avsender. Når vi leser en nettside setter vi innholdet i den konteksten den presenteres i. Satirenettsida The Onion vil aldri kunne utvikle seg i denne retningen. Mange nok folk tar feil av satire og ekte nyhetssaker allerede (en slags naturlov på internett er «Poe’s lov»: «Dersom en ikke kjenner forfatterens intensjoner er det vanskelig eller umulig å skille mellom ekstremistiske meninger og en parodi på ekstremisme.»).

Hvor seriøst tar du artikler fra Buzzfeed om du kun assosierer nettstedet med lett moro? Og hva om de legger ut en sak om, for eksempel noe seriøst i amerikansk politikk, men som er skrevet av tulleredaktørene deres? Hvordan skal du da vite at det ikke kommer fra de tunge journalistene? Det er grunn til å tro at de ulike deskene har ulike standarder for faktasjekking.

Problemet til Cracked er tonen deres.

Problemet til Cracked er tonen deres. Selv intervjuer med tidligere heroinister eller spaltisters fortelling om psykiske vansker skrives i en tone dryppende med mørk humor. Det gjør kanskje sakene mye mer «spredbare», men undergraver gode poenger og gjør at noen av de unike historiene ikke plukkes opp av tradisjonell media til tross for god spredning. Noe mange av dem burde blitt, som denne om å vokse opp i et kristenfundamentalistisk hjem eller denne om å være vakt i amerikanske fengsler.

Kommer dette til Norge? Får vi snart politisk analyse på pondus.no? Med dagens mediebransje, neppe. Vi har rett og slett ikke store nok moronettsider til at de kan begynne med sånt. Men utviklingen der ute er interessant å følge med på. Er det i lengden mulig å gjøre det motsatte av det tradisjonelle nyhetsmedier har gjort i årevis, nemlig å krydre seriøse publikasjoner med en vitseside, og heller krydre vitsesiden med journalistikk? Vi får se.