Når Oslo fylkeslag av Human-Etisk forbund inviterer til vårens første åpene møte en regntung onsdag i januar, er det knapt en ledig stol i salen. Kveldens tema er brennhett: Er den norske velferdsmodellen, bygget opp etter andre verdenskrig, i ferd med å bryte sammen under asylstrømmen? Er det moralsk galt bare å øke hjelpen til nærområdene, når FN har anslått at syrere med behov for beskyttelse på humanitært grunnlag vil stige til så mange som 13,5 millioner i 2016? Og hvor stort problem er det egentlig, at bare et mindretall av asylsøkerne til Europa er syrere?

Norges første innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, pryder onsdagens VG-forside med overskriften «Derfor ble det asylkaos». Her på Litteraturhuset skal det også spørres om prinsippene for debatten er riktige: Er «krise» og «kaos» i det hele tatt riktige begreper for å beskrive dagens situasjon? Få spørsmål genererer så mange, og vidt forskjellige, svar.

– Er krise riktig ord?

– Vi tok imot 30 000 asylsøkere i 2015. Det utgjør en halv prosent av vår befolkning. Vi er et av verdens rikeste land. Er krise et riktig ord? spør kveldens ordstyrer fra Oslo fylkeslag av Human-Etisk Forbund, Liss Schancke, som selv foretrekker mindre alarmerende vendinger.

– Når omfanget av asylsøkere er så stort, vekker det bekymring og frykt. Det er naturlig at mennesker ikke ønsker for raske omveltninger i samfunnet, og det utgjør en problemstilling. Kan vi håndtere flyktningkrisen uten å oppgi våre humanistiske verdier? spør Sylo Taraku, som ikke har tatt på seg silkehanskene.

Som tidligere generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), i dag generalsekretær i organisasjonen LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), er det tross alt ingen som kan beskylde ham for ikke å ha humanistiske verdier på stell.

– Mye tyder på at det vil utfordre velferdsmodellen på sikt, sier Taraku uten omsvøp.

– Menneskerettighetene kan ikke legges til side

Men Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, deler ikke Tarakus bekymring:

– For oss er det viktig å minne om prinsippene i menneskerettighetserklæringen og i flyktningkonvensjonen, som gjør menneskerettigheter til jus. Vi er enige om at menneskerettigheter er universelle og individuelle. Nå bygges det nye murer, og vi legger til side hensyn om beskyttelse fordi «det ble for mange», sier Nesse, og advarer om at det blir «internasjonalt lagt merke til» at Norge sier at det blir for mye om det kommer 5000 på en uke.

For kan vi med overbevisning si til en borgermester i Libanon at det norske asylsystemet er sprengt? Det blir for dumt, mener Nesse. Taraku er ikke enig. Det er naturlig at naboland blir berørt av en krise, mener han: Vi kan ikke være naboland til alle verdens land.

Gir humanistiske impulshandlinger best resultat?

– Det er ikke nok med et varmt hjerte, man trenger også et kaldt hode, sier Morten Fastvold, Human-Etisk forbunds egen «husfilosof», og bringer oss tilbake til Opplysningstiden.

– Vi er alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet og etnisitet. Men vi må også ha et blikk for de institusjonene som gjør solidaritet mulig. Rettsstatens hovedoppgave var ifølge opplysningstenkerne å holde menneskets mindre flatterende sider i sjakk. Disse [rettsintitusjonene] må vi sørge for at ikke forvitrer, sier Fastvold, og bruker Sverige og Tyskland som eksempler der gode intensjoner og humanistiske impulser («hjelp, her, nå») har ført til en «blåmandag». For er det egentlig slik at humanistisk impuls er en forutsetning for humanistisk integrering?

– Det er et dilemma, istemmer Taraku.

– Sverige har tatt imot 160 000 på et år, og kan ikke garantere tak over hodet. Det handler ikke bare om økonomi, men om kapasitet. Det finnes ikke nok tolker, nok advokater. Det betyr at man må bryte med de samme menneskerettighetene som man opprinnelig ville verne om.

Nærsynt humanisme?

Hvis viljen til å ta imot er større enn evnen til å integrere – noe panelet strides om – kan det da være passende å beskrive situasjonen med et annet nyord i mediene: «godhetstyranni»? Det begrepet er det imidlertid ingen som har sansen for.

– Jeg har ikke sansen for latterliggjøring av humanitært sinnelag. Jeg vil heller kalle det nærsynt humanisme, sier Taraku, og trekker paralleller til asylsøkerne på Storskog som vurderes tilbakeført til Russland.

– Pengene må hentes fra et sted, og ressursene kan ikke brukes flere ganger. Hvis vi sier ja til unge, forholdsvis ressurssterke menn som har klart å komme seg hit, sier vi samtidig nei til kvinner og barn. Humanisme er å tenke langsiktig og bruke ressursene rasjonelt, mener Taraku.

– Det vi i dag kaller en krise er ikke en krise. På 90-tallet kom det 800 000 ut av Kosovo på tre dager, og det var ingen som snakket sånn vi gjør i dag, at «dette er uhåndterlig», påpeker Nesse.

– Mange feminister setter antirasisme høyere enn kvinners rettigheter

– Jeg håper virkelig Pål har rett, sier Fastvold, og peker på de sprikende premissene for diskusjonen.

Når publikum kommer til orde, er det flere som etterlyser et klart og prinsipielt standpunkt fra Human-Etisk forbund. Står vi trygt i verdiene humanisme, mangfold og likestilling? En dame som tar ordet beklager seg over den norske debatten i kjølvannet av masseovergrepene i Köln og i Sverige:

– NRK får en innvandrer til å stå fram og si «dette er skikkelig ille». Ingen nordmenn synes å tørre å si det samme. Hvor er de gamle feministene? Hvor er Berit Aas? spør kvinnen.

– Mange feminister er veldig opptatt av kvinnerettigheter og kvinners sak, men de setter antirasisme høyere. Vanligvis vil de reagere veldig kraftig på sånne episoder, men fordi det handler om innvandrere reagerer de og sier: «vi har også dårligere holdninger mot kvinner» osv. Så de setter antirasisme høyere, og det mener jeg er uheldig, sier Taraku.

Oppgjør med offertenkningen

Har deler av befolkningen låst seg i tanken om at kvinner ikke kan være ofre for en annen offergruppe – flyktninger? Alle i panelet ser i alle fall ut til å være enige om at et samfunn med overskudd av menn skaper ubalanse, og derfor blir det feil, mener Nesse, med regjeringens innstramming i familiegjenforeningspolitikken.

– Vi trenger også et oppgjør med offertenkningen, foreslår Fastvold.

– I det norske språket har vi ord som eks-alkoholiker og eks-kriminell, men ikke et ord for eks-offer. Men man kan altså ha vært et offer på et tidspunkt, og ikke i et annet.

Human-Etisk Forbunds rolle, foreslår Taraku, er å diskutere reelle problemstillinger uten å la pendelen svinge for langt:

– Man kommer ikke langt med sinnelagsetikk alene. Vi har reelle problemstillinger med radikalisering og likestilling som bør diskuteres på en anstendig måte. Samtidig må vi sørge for at pendelen ikke svinger for langt, over på demonisering og dehumanisering av flyktninger.

Møtet var årets første temamøte i regi av Oslo fylkeslag. Se oversikten over vårens møter her.