Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Er pressens kritiske oppmerksomhet mobbing av prinsesse Märtha-Louise og hennes kjærlighets- og forretningspartner sjaman Durek? Foto: NTB-Scanpix

Sannheten er ikke en smakssak

I prinsesse Märtha-Louises bransje er anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Stadig flere stiller seg bak en påstand om at prinsessen og hennes sjaman blir utsatt for mobbing. For en som har fulgt alternativbransjen noen år, er det et velkjent refreng.

All kritikk av prinsessens aktiviteter er for all del ikke like rimelig. Kravet om at hun skal frasi seg prinsessetittelen for eksempel, er meningsløst. Hun har frasagt seg sin formelle tittel, «Hennes Kongelige Høyhet». Prinsesse er noe hun er, i kraft av å være født inn i kongefamilien. Det er hennes skjebne, og vår, på godt og vondt.

Å holde seg med et kongehus er en risikosport. Vil man unngå risikoen for prinsesser med aparte meninger, får man heller avvikle kongehuset.

Men anklagene om mobbing er for det meste urimelige, om enn høyst forutsigbare. I prinsessens bransje er nemlig anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk.

Slike mobbepåstander er delvis strategi, men jeg tror først og fremst det henger sammen med at bransjen er full av det filosofen Harry G. Frankfurt i klassikeren On Bullshit kaller bullshittere.

For bullshitteren er sant og usant irrelevante kategorier. Bullshittere lyver ikke. De bryr seg ikke nok om sannheten til å kunne lyve. De sier det de sier fordi det passer til den saken de ønsker å fremme. (Oftest seg selv.)

Bullshitterns tilnærming til verden innebærer en grunnleggende relativisering: Alle har rett på sin sannhet. Og den enkeltes sannhet er sann for dem.

Et av mange problemer med en slik tilnærming, er at all kritikk blir personangrep. Kritiserer du min sannhet, kritiserer du den jeg er. Skillet mellom sak og person opphører. Dialog og kritisk refleksjon blir umulig.

Blant annet derfor er denne tenkningen dypt problematisk. Og som utenforstående må man være veldig presis når man snakker om mobbing i slike sammenhenger. Et minimum er at man er konkret om nøyaktig hva mobbingen består av i det enkelte tilfelle.

Det er riktig og viktig å diskutere hvor grensene for kritisk journalistikk går, men da bør man ha i bakhodet at i den mer outrerte delen av New Age-miljøet, som prinsessen inngår i, er påstander om mobbing, heksejakt og forfølgelse av pressen en integrert del av markedsstrategien. At man er forfulgt av mainstream, viser hvor sant og viktig ens budskap er.

Prinsessen har levd hele sitt voksne liv i rampelyset. Det er ikke helt utenkelig at hun har lært seg noe om hvordan offentligheten generelt og pressen spesielt virker.

Pressen og andre bør passe seg vel for ikke å bli nyttig idiot i et markedsføringsspill for galleriet. Og prinsessen og hennes meningsfeller bør legge seg på minnet den gamle visdommen om at roper man ulv i utide ofte nok, er det ikke lett å bli trodd den dagen ulven faktisk kommer.