Tirsdag 10. januar skjedde det noe viktig i kongeriket: Stortingets menneskerettighetsutvalg la fram sine forslag om hvordan menneskerettighetene kunne innarbeides i vår snart 200 år gamle grunnlov.

Tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith skrev samme dag høytidsstemt i Dagbladet:

«I dag starter den store debatten om menneskerettighetenes framtid i Norge. Stortingets menneskerettighetsutvalg framlegger sin utredning. Den gjelder revisjon av Grunnloven ’med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling’. Det kan bli truffet et vedtak til 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014. For mange er dette en glad dag med store forventninger. Det sies så ofte at menneskerettighetene er et av våre viktigste verdigrunnlag. Stortinget kan ved et vedtak om slik styrking gi kraft til disse ordene og løfte vår rettsstat til en ekte menneskerettsstat.»

Aftenposten og Klassekampen slo dagen derpå på lederplass fast at forslagene fra Lønning-utvalget kan bidra til å gi oss en bedre grunnlov og gi den enkelte borgers grunnleggende rettigheter et sterkere vern. Og at med dette grepet, kan Norge ta et større ansvar for håndteringen av menneskerettighetene selv.

Heikki Holmås fra SV vil gjøre opp med fortidens synder ved å skrive første setning fra den franske erklæringen om menneskets rettigheter inn: «Mennesker fødes og forblir frie og like i rettigheter.»

Human-Etisk Forbund sendte ut en begeistret pressemelding jeg ikke har sett referert noe sted og et par politiske kommentatorer kommenterte. Lønning oppklarte en sammenblanding med grunnlovs- formuleringene som stammer fra stat-kirke-forliket, og Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Martin Kolberg tok det hele ned: «Nei, jeg tror ikke utvalgets innstilling blir vedtatt av Stortinget i sin nåværende form.»

Så ble det i grunnen stille.

Saken fortjener bedre: Ikke minst i kjølvannet av 22. juli hvor løftet var mer demokrati, mer åpenhet, gir forslagene fra Lønning-utvalget oss en god anledning til å drøfte hva slags stat vi vil at den norske skal være.

Hva betyr mer demokrati?

Flertallet i den siste maktutredningen skriver:

«Demokrati bygger ikke bare på makt gjennom folkevalgte organer. Det bygger også på rettigheter og rettsgarantier for individer og grupper.»

Rettigheter kan også forstås som en kompensasjon for avmakt, og nødvendig for å sikre reelt demokrati og ikke minst adgang til å få satt sine anliggender på dagsordenen. Demokrati er lettest å praktisere der utgangspunktet er likhet. Utfordringen er hvordan man kompenserer for ulikhet for å utvikle et inkluderende og mangfoldig demokrati. På livssynsområdet ser vi særlig utfordringen der man har en langvarig tradisjon med tette bånd mellom verdslig og religiøs makt og der det å være borger ble oppfattet som sammenfallende med å tilhøre statens offentlige religion.

Demokrati er lettest å praktisere der utgangspunktet er likhet. Utfordringen er hvordan man kompenserer for ulikhet for å utvikle et inkluderende og mangfoldig demokrati.

Slik sett kan det å ta sentrale menneskerettslige normer inn i konstitusjonen snarere ses som en utvidelse av demokratiet, enn en begrensning.

Det ene mindretallet i maktutredningen (professor Hege Skjeie) formulerte det slik:

«Folkestyret er, som valg- og flertallsbasert beslutningsform, langt fra å være en dilemmafri demokratiformel. Også fra den norske nærhistorien vet vi mye om hvordan kompakte majoritetsformasjoner har forvaltet triste ensrettingstradisjoner og krenkende former for flertallstyranni.

(…)

Slike tilstander lar seg ikke enkelt historisk tilbakelegge, og dette er et kjernepunkt i så vel rettsstatsgarantier som i de prinsipielt statsløse menneskerettighetsdoktriner. Individ og grupper trenger rettighetsvern utover de som følger av flertallsvoteringer. Stater trenger å binde tvangsmonopoler. Og majoriteter trenger å kjenne sine egne demokratiske begrensninger.»

Vi burde begjærlig gripe anledningen til å følge opp diskusjonen: Hva slags stat vil vi at Norge skal være? Hva er mer demokrati – hvis ikke nettopp det å sikre alle borgere like rettigheter og lik adgang til deltakelse?

Enn så lenge er vår konstitusjon en merkelig konstruksjon, dels bygget på sentrale verdier fra den franske revolusjon og dels et ekskluderende nasjonsbyggingsprosjekt – et lappeteppe, tråklet sammen med merkelige politiske kompromisser i nostalgisk tilbakeskuende ånd.

Enn så lenge er vår konstitusjon en merkelig konstruksjon, dels bygget på sentrale verdier fra den franske revolusjon og dels et ekskluderende nasjonsbyggingsprosjekt

For å ta livssynsområdet:

Ett er å leve med en anakronistisk paragraf fra 1814 om statens offentlige religion. Noe helt annet og ganske så menneskerettslig utfordrende er i 2012 å skrive statskirkeordningen inn i konstitusjonen på denne måten:

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten.» Norskhet, nasjon og folkekirke i en og samme paragraf. Et kraftig signal om hva det innebærer å være norsk.

Dette, koblet med formuleringer som «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske religion» og «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv», er ikke akkurat innholdsdeklarasjon på en framtidsrettet og inkluderende konstitusjon.

Formuleringen av verdigrunnlaget på et ekskluderende religiøst og livssynsmessig grunnlag, står sågar som første ledd i en nyskrevet § 2:

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

Jeg velger å se resultatet av stat-kirke-forliket som et rent arbeidsuhell utmyntet i sene nattetimer i et lukket rom.

Jeg var selv en av undertegnerne på en vennlig oppfordring til stortingsrepresentantene om i det minste å snu rekkefølgen på de to leddene og endre kristne til religiøse for å gjøre det beste ut av situasjonen. Selv ikke dette fikk gjennomslag. Jeg velger å se resultatet av stat-kirke-forliket som et rent arbeidsuhell utmyntet i sene nattetimer i et lukket rom.

Lønning-utvalget gir oss anledning til en helt annen åpen og inkluderende debatt.