Seniorrådgiver i Kirkedepartementet, Johannes Ulltveit-Moe, foreslår å nevne Gud i Grunnloven etter mønster fra Polen. Kristin Mile i Human-Etisk Forbund er ikke helt avvisende til forslaget.

Tekst: Kirsti Bergh
Publisert: 29.5.2007

I siste nummer av tidsskriftet Kirke & Kultur, kommer seniorrådgiver i Kultur- og kirkedepartementet, Johannes Ulltveit-Moe, med et forslag til hvordan Gud skal nevnes i Grunnloven på en måte han mener er inkluderende både for de som tror og de som ikke tror.

Ulltveit-Moe viser i artikkelen hvordan et stort antall land har henvisninger til Gud i sine grunnlover, enten i innledningen/preamblet eller i en eller flere paragrafer.

Ulltveit Moe nevner Hellas, Irland, Polen, Romania, Georgia, Sveits og Tyskland som europeiske land med direkte referanse til Gud.

Her har for eksempel Hellas og Irland svært indelig-religiøse henvisninger til den hellige treenighet mens Romania og Georgia nevner Gud i forbindelse med statsoverhodets edsavleggelse (jfr "så hjelp meg Gud").

I tillegg har en del europeiske land indirekte referanser, som Danmark med sin statsstøttede folkekirke.

Videre er refererer han hvordan Gud blir nevnt i konstitusjonene til land som Canada, Australia, diverse latin-amerikanske, afrikanske og asiatiske land.

Ulltveit-Moe trekker fram at det for mange har en identifikasjons- og signalverdi at det finnes en referanse til Gud i Grunnloven. "Noe som er viktig for dem blir borte hvis referansen til Gud blir fjernet i §9 og §44", skriver han.

Han argumenterer for at en referanse til Gud kan gjøres på andre måter enn å koble det til monarkens edsavleggelse, og trekker fram den polske konstitusjonen. Ifølge Ulltveit-Moe er innledningen til den polske konstitusjonen utformet på en måte som inkluderer både troende og ikke-troende.

Der heter det "Vi den polske nasjon - alle innbyggere av republikken, både de som tror på Gud som kilden for sannhet, rettferdighet, godhet og skjønnhet og de som ikke deler en slik tro, men respekterer disse universelle verdier som noe som stammer fra andre kilder, (...)".

Han ser for seg at noe tilsvarende kan tenkes ved endringer i den norske Grunnloven og nevner eksempler på hvordan det kan gjøres (tilføyelser er satt i kursiv, mens det som varierer i ulike forslag er satt i parantes):

"Alle Indvaanere av Riget, baade de som tror paa Gud og de som ikke deler denne tro, have (paa lige Betingelser) Frihed til udøvelse af Religion (og Livsanskuelse)."

Selv om forslaget saklig sett er overflødig, siden "Alle Indvaanere av Riget" omfatter alle uansett tro, skriver Ulltveit-Moe at referansen til Gud har en symbolside som for mange er vesentlig og kanskje blir bedre ivaretatt gjennom en slik tilføyelse sammenlignet med å ha henvisning til Gud i edsparagrafene 9 og 44.

Generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund stiller seg kritisk til Ulltveit-Moes konkrete forslag, hvor formuleringen "Alle Indvaanere av Riget, baade de som tror paa Gud og de som ikke deler denne tro" er plassert i sammenheng med religionsfriheten.

- Det blir feil, da religionsfriheten i seg selv er friheten til å tro hva man vil. Min umiddelbare reaksjon er derfor at disse formuleringene er helt unødvendige.

Hun stiller seg likevel ikke helt avvisende til å arbeide fram en formulering i en framtidig verdiparagraf inspirert av den polske konstitusjonens formuleringer, så lenge henvisningene til Gud og statsreligion fjernes fra dagens paragrafer.

- I utgangspunktet mener jeg at grunnloven bør være uten henvisninger til Gud eller en bestemt religion. Men hvis man kan formulere en verdiparagraf på denne måten, hvor man setter navn på både de som tror og de som ikke deler denne tro, åpner det opp for en kompromissløsning som er innebærer en bedring i forhold til dagens formuleringer, sier Mile.