Da Utdanningsdirektoratet i fjor høst gikk ut og anbefalte alle skoler å ha aktiv påmelding til skolegudstjenester, var det virkelig en seier for Human-Etisk Forbunds kamp mot forkynnelse i skolen. Likeledes var det en seier da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen gikk ut og sa han ville holde fast på anbefalingen om aktiv påmelding, til tross for at Kirkerådet protesterte og mente «anbefalingen bryter med den etablerte forståelsen om at skolegudstjenesten er en del av det generelle kulturelle arbeidet ved skolen begrunnet i læreplanen».

Men kunnskapsministeren presiserte i samme slengen at han ønsker tradisjonen videreført:

«Skolegudstjenester har lang tradisjon og stor oppslutning i den norske skolen. Jeg er glad for at mange skoler tilbyr elevene å besøke kirken og være med på en gudstjeneste. Ved å tilby elevene å være med på en gudstjeneste og andre religiøse aktiviteter får elevene erfaring og kunnskap om viktige deler av den kulturen og det samfunnet vi lever i. Det legger grunnlaget for forståelse og respekt for ulike livssyn.»

Selvsagt er det viktig at elevene får «erfaring og kunnskap om viktige deler av den kulturen og det samfunnet vi lever i», og dette får de da påfyll av daglig i fag som norsk, samfunnsfag, historie og KRLE. Hva er det så ved gudstjeneste og andre religiøse aktiviteter som gir slik kunnskap – og som «legger grunnlaget for forståelse og respekt for ulike livssyn»?

Det ville jeg finne ut ved å gjennomføre et lite feltstudium.

Bare kirken har landsdekkende muskler

Som kjent skal ikke forkynnelse forekomme i skolen, og derfor er det ikke tillatt med gudstjenester eller andre religiøse aktiviteter i det faget som har religion og livssyns som tema, bare i skolens øvrige virksomhet.

Vi vet at det stort sett bare er Den norske kirke som er tilstede med bygninger og ansatte i alle kommuner, og at det er svært sjelden andre trossamfunn inviterer skoleelever til sin religionsutøvelse.

Kunnskapsministeren skriver at det å tilby elevene å være med på en gudstjeneste gir elevene erfaring og kunnskap, men det er sjelden at dette er en engangsforeteelse. Svært mange steder deltar elevene i gudstjenester før jul hvert år i løpet av skoletiden, og «andre religiøse aktiviteter» – i den grad de skjer – handler ofte om påskevandring eller lignende i regi av det samme trossamfunnet. I tillegg vet vi at det også brukes mye av skoletiden i forkant til å øve på ulike innslag.

Gudstjeneste som samfunnsfag

«Gudstjenesten er det viktigste møtestedet for de kristne. Det er stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud og Jesu Kristi oppstandelse. Det er et sted der mennesker møter hverandre og sammen trer frem for Gud.» Slik beskriver Den norske kirke selv gudstjenesten, på sin hjemmeside, kirken.no

Vi vet at ca. 10 prosent av landets befolkning, det vil si ca. 12 prosent av Den norske kirkes medlemmer, deltar i en eller annen form for gudstjeneste i forbindelse med jul, som er kirkens mest populære høytid.

Mange nordmenn ser dermed ut til å klare seg rimelig godt uten «å få (denne) erfaring og kunnskap om viktige deler av den kulturen og det samfunnet vi lever i». I tillegg vet vi at rundt halvdelen av KRLE-faget – det vil si minimum én uketime pr år gjennom hele grunnskolen, skal brukes til undervisning om kristendommen. Så kunnskap om hva kristendommen står for og kirkens praksis, skulle være rimelig godt dekket.

Oppdrag Gjøre til disipler

Jeg satte meg også inn i Den norske kirkes strategi for dåpsopplæringen:

«Kirkens grunnleggende oppdrag er å gjøre til disipler ved å døpe og lære alt Jesu har befalt.»

«Kirken er bærer av tradisjoner og kulturarv. Forvaltningen av denne arven i møte med stadig nye tider og mennesker er en sentral oppgave i trosopplæringen. Trosopplæringen kan formidle tradisjoner og kulturarv som uttrykk for og som innbydelse til tro.»

Alt dette er vel og bra så sant denne tilnærmingen brukes overfor de som selv søker til kirkens dåpsopplæring, men hvis trosopplæringsopplegg eller samme holdning brukes i møte med skolen, er det grunn til å være bekymret. Da ivaretas ikke krav om at undervisningen skal være objektiv, pluralistisk og kritisk. Dette kravet kan ikke bare gjelde (K)RLE-faget, men må også gjelde for skolens tradisjons- og kulturformidling.

For feltarbeidet har jeg valgt ut et vakkert kirkehus, lagelig plassert i forhold til hytta mi i Vestfold, Tjølling kirke. Den ligger på historisk grunn, Tjodalyng, rett ved Huseby gård og ikke langt fra Kaupang. Man antar at den første kirken her ble bygget av Sigurd Jorsalfar i 1150. Senere er kirken bygget opp igjen etter henholdsvis brann og jordskjelv(!).

Jeg har sågar også slått opp denne søndagens prekentekst på forhånd, takket være lånt bibel:

«1 Pet 1, 3 – 9

3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,

4 til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere,

5 dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende.

6 Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser.

7 Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.

8 Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord,

9 for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.»

Et rimelig sentralt tema i kristendommen. Jeg er spent på hva den stedlige kirkes prest gjør ut av det, og hvordan hans utlegning kan bidra til å øke min kunnskap om kulturen og samfunnet jeg lever i, og gjøre meg i stand til å møte andre med forståelse og respekt.

Jeg og rundt tretti andre sjeler

Så jeg skrider til verket søndag 3. april. I Tjølling kirke blir jeg møtt av vennlig hilsende mennesker, og jeg setter meg godt til rette på kirkebenken, litt redd for å ha tatt noens plass. Og jeg kan aldri helt fri meg fra tanken om å være kikker.

Det er omkring tretti personer som har møtt opp til høymesse med nattverd i den grå aprildagen. (Nattverden er gluten- og alkoholfri.)

Første tekstlesning slår fast at det er Gud og Gud alene som styrer med godt og vondt. Og dagens preken understreker det sentrale i det kristne budskap: Ved at Gud ofret sin enbårne sønn, er alle de som tror sikret evig liv. Verre med de ikke-troende.

Etter inngangsord, bønn om tilgivelse, syndsbekjennelse, bønnerop, lovsang og altså tekstlesing og dagens første salme, kommer presten slentrende ned midtgangen, påmontert mikrofon. Han slår an en jovial tone; fordi han ikke har noen teaterkikkert, kommer han ned fra alteret for å være blant oss.

Humanister får passet påskrevet

Prekenen tar sikte på å styrke det kristne fellesskapet i glede og takknemlighet over å tilhøre den flokk som har evig liv og frelse i vente. Men det synes ikke å være nok, det må også antydes noen fiender og trusler. Det skjer blant annet ved å vise til at også i dag, ja kanskje mer i dag enn noen gang tidligere, er kristne utsatt for forfølgelse og hat. Her forventet jeg kanskje å høre om situasjonen i verden, og det nevnes ganske riktig at det nærmest ikke finnes kristne igjen i Midtøsten. Presten siterer så fra en leder i Vårt Land om en økende grad av registrert hatkriminalitet mot kristne i Sverige. Dessverre foreligger ikke tilsvarende registrering i Norge, men det antydes i hvert fall at det nok skjer også her.

Og så får vi humanister vårt pass påskrevet: Presten trekker fram Wyller, tidligere human-etiker, som på sine eldre dager kom til tro og kvitterte: «Heller en slett prest enn slett ingen prest.» Jeg synes å registrere en viss skadefryd der – og i oppfatningen om at kristendommen jo har så mye mer å tilby.

Ok; det er andre søndag etter påske, og mye handler om fortapelse og frelse. Det er mye død og oppstandelse, eller «Jesu comeback» som presten sier, uten at jeg helt opplever at det treffer den godt voksne forsamlingen. Det er lite om hvordan kristne bør virke i samfunnet, bortsett fra at det oppfordres til å stå åpent fram som troende.

Fair enough; presten taler til sine egne. Han kan ikke vite at det sitter en svært ikke-troende, kritisk person i kirkebenken denne søndagen. En julegudstjeneste for skoleelever er sikkert mer tilpasset et bredt publikum, og mer åpen overfor annerledes tenkende. Men hva lærer da elevene egentlig om kirkens aktiviteter?

Så etterpå, ved kirkekaffen som inntas i kirkerommet, går jeg bort til ham, presenterer meg og sier hva jeg gjør i kirken denne dagen. Han er hyggelig og imøtekommende og gratulerer straks med Human-Etisk Forbunds 60-års jubileum, og legger til at vi jo har mye til felles.

Lærdommen fra en gudstjeneste

Han gir ikke noe klart svar når jeg stiller ham spørsmålet om hva elever kan forventes å lære om kultur og samfunn ved å delta i en gudstjeneste. De første svarene hans – om hvor sentralt påskebudskapet står i kristendommen, blir vi raskt enige om at nok er godt ivaretatt i KRLE-undervisningen. Vi er også enige om at en julegudstjeneste, hvor elevene jo nettopp ikke møter en «ekte menighet», men selv for en stakket stund utgjør den, er en litt kunstig situasjon. Prestens beste bud på at deltakelse i en slik aktivitet likevel har noe for seg, er nettopp deltakelsen i seg selv – det at elevene har øvd inn skuespill og tekster, tenner lys og så videre. Det kan være nyttig kunnskap, å føle på kroppen, så å si. Men det skal også sies at han antyder at dette kanskje best ivaretas når barn er med foreldrene sine på en «ekte gudstjeneste» og deltar i aktiviteter som å være med i barnekor på en jule-/familiegudstjeneste.

For å konkludere: Kirkens egen beskrivelse av hva en gudstjeneste er, stemmer godt. Jeg ble minnet om hvorfor jeg ikke tror og hva jeg tar avstand fra. Jeg opplevde denne styrkingen av det kristne «vi» som fremmedgjørende og lite egnet til å utvikle forståelse for ulike livssyn. Med min beste vilje ser jeg ikke hva det å være til stede her i dag skal kunne gi av kunnskap og innsikt utover det skolen fint kan klare å formidle på en mer pedagogisk måte i sin undervisning.

Igjen ok; det var andre søndag etter påske, og død og oppstandelse sto sentralt i forkynnelsen, derfor var det lite om livet her og nå, samfunnet rundt og hvordan leve sammen med andre – for eksempel de annerledes eller ikke-troende.

Adgangen til å stille kritiske spørsmål

Jeg husker en episode av «Frustrerte fruer» der den ene blir med venninnen på en gudstjeneste – og gjør venninnen pinlig berørt ved at hun stadig rekker opp hånden og stiller presten spørsmål om det han nettopp har sagt.

Nettopp adgangen til å stille spørsmål, kritisk utprøve påstander, læresetninger og praksis må være en viktig del av (K)RLE-faget. Ta gjerne elevene med på et planlagt besøk til kirken. Lær dem om kirkebygget, det sentrale i troen, i utsmykningen – hva som skjer i kirken. Men la dem også stille spørsmål og få lov til å reflektere selv.

Jeg går ut av kirken og kjenner at jeg befinner meg på et spennende sted i norgeshistorien; der vikingene anla sin kaupang, der høvdingsetet var og der kristendommen etter hvert erobret landet. Herfra dro kanskje Sigurd Jorsalfar ut på sitt korstog for å befri Jerusalem.

Her er det mye å diskutere og grunnlag for å trekke paralleller til i dag.