Foto: Pixabay.

Den digitale gapestokken – en kritisk selvransakelse

Uthenging er blitt en folkesport i sosiale medier. Det er fristende å være etterforsker, dommer og bøddel. Men ikke alle er like medievante. Og ydmykelse er ikke den beste måten å få folk til å gå i seg selv.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Det begynner å nærme seg seks år siden jeg skrev boken KonspiraNorge. Når jeg blar i den i dag, er det med blandede følelser.

I det store og hele er jeg fornøyd. Noen ting ville jeg gjort annerledes om jeg hadde skrevet den i dag. For eksempel ville jeg nok ha fokusert litt mindre på det «helt elleville», som Nyhetsspeilet og demoner i Vatikanet, og mer på mer moderate – og derfor langt farligere – konspirasjonsteoretikere, som lyttes til også av «folk flest».

Samtidig gjør dette fokuset boken til et tidsdokument. For i 2013 var det fortsatt denne konspirasjonskulturen som dominerte. I dag derimot, har mange aktører – særlig utenfor Norge – lagt UFOer og chemtrails til side. I stedet har de relansert seg som hvite nasjonalister – rasister altså – og som propagandister for Putins Russland og for Assad-regimet i Syria.

Samtidig ligger det fortsatt et gjennomkonspiratorisk, og ofte antisemittisk, verdensbilde like under overflaten.

Unødvendige navn

Det jeg angrer på, er derfor noe annet; Var det virkelig nødvendig å navngi så mange som jeg gjorde?

Her sikter jeg selvsagt ikke til offentlige stemmer som Johan Galtung, Pål Steigan eller Hege Storhaug. Heller ikke til folk som har verv i organisasjoner. Og selvsagt ikke til utenlandske storheter som Alex Jones og Jeff Rense. De jeg først og fremst sikter til, er folk som var synlige i offentligheten under fullt navn, men som det samtidig var gode grunner til å tro var psykisk syke.

Juridisk hadde og har jeg mitt på det tørre. Bøker er ikke omfattet av samme etiske regelverk som aviser og TV. Tommelfingeren jeg landet på, var at om en person var å betrakte som offentlig, for eksempel som redaktør eller skribent på et nettsted eller som talsmann for en organisasjon – uansett hvor liten – var det også fritt frem å omtale vedkommende med fullt navn.

Også presseetisk var det fullstendig innenfor. Personene forsøkte etter beste evne å få oppslag i mainstreammediene under eget navn, noe de også hadde lyktes med ved minst én anledning. Og navnene var et tasteklikk unna.

Likevel må jeg innrømme at jeg i ettertid har en vemmelig smak i munnen. Var det egentlig nødvendig? Var ikke det interessante egentlig at noen hadde skrevet noe slikt, at slike ideer stod å lese på norske nettsteder? Var det egentlig så interessant hvem som hadde skrevet det?

Skjermdumpsyken

Disse tankene er ledd i en mer generell tvil rundt min egen måte å forholde meg til andre menneskers identitet i offentligheten på, både på nett og ellers.

Jeg har, som mange andre, mang en gang gjort meg skyldig i skjermdumping og spredning når folk har sagt stygge, grovt rasistiske eller bare usannsynlig dumme ting i sosiale medier. En metode som er blitt noe av en folkesykdom. Og som neppe har gjort debatten verken klokere, høfligere eller mer sivilisert.

For det har ikke bare vært offentlige personer som politikere, medie- eller organisasjonsfolk jeg, og andre, har skjermdumpet og delt med liv og lyst. Det har vært «vanlige» mennesker. Lærere, barnehageassistenter, sykepleiere og arbeidsledige. Jørgen og Elfrid, om du vil.

Og jeg skal ikke legge skjul på at motivene mine ofte har vært langt fra edle. I praksis har bygdedyret handlet gjennom meg. Gleden ved å henge ut, peke og le. I beste fall har jeg påtatt meg en rolle tilsvarende superhelten – eller skurken – Punisher. Han som både er etterforsker, dommer og bøddel i en og samme person, uten å måtte ta hensyn til modererende faktorer som forsvarer og jury.

Lett å forsvare

Det disse personene har skrevet har ofte vært ille. Ville konspirasjonsteorier og grove angrep på etniske og religiøse minoriteter – eller på folk jeg bryr meg om. Og særlig når det har dreid seg om rasistiske, antiislamske eller antisemittiske konspirasjonsteorier, har det vært lett å forsvare spredning av screenshots, både overfor andre og overfor meg selv. For det har jo vært kamp mot hatprat.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», heter det. Og de fortjener jo å bli holdt ansvarlig for det de har sagt?

Andre har applaudert og delt videre, både fra meg og fra andre – inkludert fra kjente politikere og egne facebooksider dedikert til å lete opp hatprat fra Jørgen og Elfrid.

Likevel har også dette gitt meg mer og mer vemmelig smak i munnen. Har jeg gjort noe som helst for å sette meg inn i situasjonen til disse personene før jeg skjermdumper og deler? Har jeg for eksempel sørget for å sjekke om de er psykisk friske? At de ikke har rusproblemer, er i sorg eller affekt?

Offentlig ydmykelse

Og har egentlig uthengingen bidratt til noe positivt? Har det ført til at de er gått i seg selv? Eller har tenkt seg om før de skriver noe slikt igjen?

Er det ikke vel så stor sjanse for at uthengingen, om den overhodet har hatt noen effekt, heller har skapt problemer for dem, da eller i fremtiden, i forhold til jobb, skole eller arbeidsplass? For noe som kanskje bare var en slengbemerkning, et forsøk på å provosere en irriterende motdebattant, en spøk som ikke fungerte eller en utprøving av egne posisjoner. Eller kanskje det var et raseriutbrudd de senere angret på.

Er ikke det jeg har vært med på faktisk å leke både dommer og bøddel, selv om straffen bare har vært gapestokk – en permanent stempling av folk som dårlige mennesker, eller bare som dumme?

Skjønt «bare». Offentlig ydmykelse er noe av det voldsomste mennesker kan utsettes for. Det fratar oss verdigheten, fortellingen om oss selv som rasjonelle og fornuftige. En nærliggende reaksjon på dette er sinne. Spesielt om selvbildet ikke var det beste fra før. Da er det naturlig at vi reagerer med enda sterkere utblåsninger – eller med å søke oss til nye miljøer der vi fortsatt nyter respekt.

Vi blir med andre ord mer radikale, kanskje til og med ekstreme, som resultat av uthengningen. En prosess jeg har sett utspille seg flere ganger, ofte i løpet av kort tid.

Dokumentere og bekjempe

Ja, da. Sosiale medier er også medier. Ytringer fremsatt der er like offentlige som om de var satt på trykk, kringkastet i radio eller TV, eller på en plakat i et demonstrasjonstog. Men likevel er ikke alle like medievante.

Uansett hva Jørgen eller Elfrid nå engang har skrevet et eller annet sted, er poenget at de bare er Jørgen og Elfrid. De er ikke politikere, spaltister i aviser eller andre typer offentlige personer. Hva de sier og skriver kan være viktig og interessant nok – men det er først og fremst symptomer på holdninger og oppfatninger som rører seg der ute. Og disse holdningene bør dokumenteres og bekjempes. Men det er ikke det samme som å bekjempe Jørgen og Elfrid.

Det er mange måter å gjøre dette på. En er å diskutere med Jørgen og Elfrid. Ikke nødvendigvis for å omvende dem, men av hensyn til dem som måtte være i tvil om det kan være noe i det de sier. Eller av hensyn til grupper eller personer som rammes av hatpratet deres, og som fortjener å se at de ikke står alene.

Man kan gjerne dokumentere uttalelsene til Jørgen og Elfrid som eksempler på hva som faktisk rører seg der ute. Men uten å sette personene bak i gapestokk.

«Selvtekt er veltekt», het det en gang i tegneserien om Ernie og Pirayaklubben.

Ikke for meg. Det er en aktivitet jeg er ferdig med.

Siste nytt i Kommentar Vis flere

Er det ein samanheng mellom drapa i Christchurch og spelkulturen?

Er det ein samanheng mellom drapa i Christchurch og spelkulturen?

Runeporno og verdensomspennende urslim – vitenskap på ville veier

Runeporno og verdensomspennende urslim – vitenskap på ville veier

Noen vitenskapelige ideer er bare veldig dårlige. Erik Tunstad ser nærmere på noen av de dårligste.

Kvifor tru at klimaforskarane lyg?

Kvifor tru at klimaforskarane lyg?

Øyvind Strømmen skriv om dei som trur klimaforskarane driv med juks og bedrag.

Siste med #KommentarVis flere

– Nei, Ropstad, ingen ønsker et livssynsnøytralt samfunn

– Nei, Ropstad, ingen ønsker et livssynsnøytralt samfunn

En ateist som faster

En ateist som faster

Runeporno og verdensomspennende urslim – vitenskap på ville veier

Runeporno og verdensomspennende urslim – vitenskap på ville veier

Noen vitenskapelige ideer er bare veldig dårlige. Erik Tunstad ser nærmere på noen av de dårligste.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...