Foto: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens ideer

Renessansehumanisten

Dikteren Petrark ivret for klassisk dannelse og satte for første gang mennesket i sentrum, gjennom å gjøre det til gjenstand for litteratur- og historiestudier.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 28.02.2017 kl 15:30

Påskesøndag 1341 ble dikteren Francisco Petrarca (1304-74) hyllet med stor festivitas i Roma. Til trompetfanfarer gikk han, kledt i en purpurkappe som kongen av Napoli hadde forært ham, sammen med representanter for byens fremste familier og politiske ledelse i en prosesjon fram til Kapitol-høyden. Der ble han tildelt «sangenes krone», en høythengende æresbevisning som ble utdelt for første gang siden antikken.

Gjenoppliving av gammel tradisjon

Det er fristende å si at renessansen startet med denne prisutdelingen på Kapitol, selv om det blir altfor enkelt å hevde at én bestemt hendelse eller person kan starte en hel epoke. Symboltungt nok markerte prisutdelingen en gjenoppliving av en antikk tradisjon, med et tilhørende fokus på antikkens diktning og tenkning. Og som vi har lært på skolen, innebar renessansen nettopp en gjenfødelse av antikkens åndsliv og menneskesyn etter tusen års mørketid, der filosofi og vitenskap angivelig stagnerte under kirkens lammende overherredømme. «Ad fontes!» – «Til kildene!» – var renessansehumanistenes slagord, som Petrarca var den første i rekken av.

Skylt ut med badevannet

Petrarca – eller Petrark, som han kalles på norsk – er i dag en glemt størrelse. Men på attenhundretallet og et stykke inn på nittenhundretallet, i latinskolens tid, var han velkjent og aktet, på linje med romerske storheter som Cicero og Vergil. Inntil forfattere med et kulturradikalt tilsnitt brakte latinskolen i vanry og sekstiåttergenerasjonen avlivet idealet om klassisk dannelse. Her til lands har setningen «Mensa rotunda, svarte lille Marius og døde» fra Alexander Kiellands roman Gift (1883) gått inn i vår kollektive bevissthet, til skrekk og advarsel.

Slik at «latinskole» helst assosieres med avfeldig kunnskap, meningsløst pugg og sadistiske lærere. Og dit ønsker ingen seg tilbake. Men det spørs om ikke noen barn ble skylt ut med badevannet da latinskolen, og latin som skolefag, havnet på historiens skraphaug. Særlig gjelder dette betoningen av klassisk dannelse, som Petrark var sin tids fremste talsmann for.

Dette innebar et fornyet studium av antikkens klassikere, og da først og fremst Cicero, som ifølge Petrark skrev den mest mønstergyldige latinske prosa. Petrark kalte sitt prosjekt for «Den nye læring» og gjorde det til sin livsopp - gave å utbre den. Av den grunn ble han i ettertid kalt «humanismens far», fordi han med sin nye læring ble døråpneren for fjorten- og femten - hundretallets renessansehumanisme.

Mennesket i sentrum

Når vi kaller Petrark, med adskillig flere, for renessansehumanister, må vi ha klart for oss at de kun var humanister i en filologisk forstand, og ikke i noen moderne betydning, der «humanisme» betegner et livssyn eller verdensanskuelse. Ordet humanist er avledet fra det italienske umanista, som var en uhøytidelig betegnelse på en språklærd.

Petrark var imidlertid noe langt mer enn en filolog. Han var en Bjørnstjerne Bjørnson-type, en dikter og åndshøvding som utrettelig reiste rundt på den italienske halvøy og i Frankrike, for å gjøre studiet av mennesket, i form av litteratur- og historiestudier, til noe helt sentralt.

Slik satte han mennesket i sentrum på en ny og frisk måte – vel å merke innenfor en kristen kontekst, siden han, som så å si alle på trettenhundretallet, var troende. Sekulære var knapt noen på denne tiden, så de som forestiller seg at renessansehumanistene opponerte mot kristendommen, tar grundig feil.

Som vår egen Bjørnson hadde Petrark en sjelden karisma og evne til å begeistre andre med sine store vyer. Sammen med sin boklige lærdom og dikteriske evner ga dette ham innpass i de høyeste kretser, både fyrstelige og pavelige. Der elsket og beundret de ham alle som én. Derfor kunne han gjøre en forskjell. Fram til da hadde diktere og lærde menn som kunne sin Cicero og skrev god latin, ikke evnet å endret verden i særlig grad. Men med Petrark fikk det humanistiske åndslivet sin ambassadør som klarte å vinne maktens menn for ideen om den lysende, klassiske kulturarven.

Ciceros tanker

Noen betydelig tenker var Petrark ikke. Han gjorde riktignok krav på tittelen filosof i tillegg til å være dikter, etter å ha skrevet et par moralfilosofiske verker. Men disse er hovedsakelig en formidling av Ciceros tanker, som er av klassisk, stoisistisk art.

Stoisismen var antikkens fremste filosofiske skole, som ble startet i Athen mer enn tre hundre år før vår tidsregning, og som romerne overtok og nærmest gjorde til sin statsfilosofi. Her vektlegges fornuft, universalisme og dannelse. Fornuft er noe alle mennesker har, uansett kjønn og sosial status og etnisitet. Derfor var alle, også kvinner og slaver og utlendinger, velkomne til de stoiske skoler.

Det kultiverte, selvtilstrekkelige mennesket

Moralfilosofisk står utviklingen av dyder sentralt i stoisismen, da bare dydene kan sikre den enkelte sjelefred og dermed et lykkelig liv, alskens ytre omstendigheter til tross. Idealet er det kultiverte, selvtilstrekkelige mennesket som tar både seire og nederlag med «stoisk ro» ved alltid å handle fornuftig og dydig, uten å la seg vippe av pinnen.

Dette innebærer at mennesket må dannes for å realisere sitt fulle menneskelige potensial. Mennesker er ikke noe vi uten videre er, det er i stedet noe vi blir, eller kan bli, alt ut fra hvilke valg vi foretar. I kraft av vår frie vilje kan vi velge å degenerere til rene driftsvesener på dyrenes nivå, eller vi kan velge å opphøye oss selv til å bli mennesker i ordets rette forstand, ved å utvikle dydene og bygge karakter. «Hva gjør et menneske til et menneske?» spør vi dagens humanistiske konfirmanter, og tenker langt på vei i disse baner.

Renessansehumanismen var kristen

Petrark så ingen motsetning mellom stoisismen og sin samtids kristendom, selv om stoisismen aldri så mye var hedensk, i og med at den kom før Kristus. Også hans kjære Cicero var hedensk ved å ha levd før Kristi fødsel. Petrark var nemlig overbevist om at den storhet mennesket hadde framvist i antikken, også var mulig i en kristen verden. For som han og senere renessansehumanister skulle betone: Det er Gud som har satt mennesket i sentrum, og da mellom det dyriske og det guddommelige.

At mennesket skulle ha satt seg selv i sentrum på bekostning av Gud, var for dem en fremmed tanke. Noe slikt begynte man ikke å ytre før i opplysningstiden på syttenhundretallet.

Noe som særpreger den epoken vi i ettertid kaller renessansen (denne betegnelsen ble først myntet på attenhundretallet), er at mennesket hevet hodet mer enn det som hadde vært gangbart i middelalderen.

Mens middelalderen fremmet en duknakket holdning fordi individet betød lite og Gud alt, var Petrark ikke det minste redd for å vise sin storhet. Med en nyvunnet bramfrihet ville han skinne for all verden, uten at han skulle anses som mindre troende og from av den grunn. Han syntes ikke han ble noen dårligere kristen av å være lærd, og tok til motmæle mot dem som mente at for mye lærdom gikk på bekostning av troen.

Slik var han blant de første i rekken av stolte, selvbevisste renessansemennesker som visste å fylle sin gudegitte plass i sentrum ved å gjøre full bruk av sine evner og anlegg, både innenfor tenkning, kunst og vitenskap.

«De lærdes republikk»

Først etter at Gutenberg hadde oppfunnet boktrykkerkunsten midt på fjortenhundretallet tok renessansehumanismen virkelig av som en tankemessig strømning. Da hadde Petrark alt lagt grunnlaget for det som senere skulle bli kalt «de lærdes republikk» – som ikke var noen faktisk eksisterende republikk, men et nettverk av lærde på tvers av italienske bystater og andre europeiske land.

Dette var vel å merke et nettverk utenfor universitetene, som ikke hadde fakulteter for det vi nå kaller humanistiske fag. Universitetenes lærde, skolastikerne, var i stedet opptatt av metafysikk, logikk og teologi – av de store spørsmål der Gud var i sentrum – samt naturfilosofi, medisin inkludert.

Språk og historie var dermed et forsømt område som renessansehumanistene gjorde til sitt. I stedet for å drøfte de største anliggender på et logisk, spissfindig vis, gjenreiste de retorikken som en aktet disiplin. Retorikken kunne jo, til forskjell fra metafysikk, bevege folk til å skape endring.

Kildekritisk metode

Videre førte deres filologiske virksomhet, som innebar å kartlegge språklige endringer og skrivemåter opp igjennom tidene, til en kildekritisk metode som skulle få stor betydning. For eksempel klarte humanisten Lorenzo Valla (1405-57) å påvise, ut fra rent språklige kriterier, at et gammelt og svært viktig juridisk dokument, der keiser Konstantin lover bort det vestromerske riket til paven, var et falsum. Dokumentet rommer nemlig ord og vendinger som kom til flere hundre år etter at det skulle være skrevet.

På et tilsvarende vis godtgjorde Valla at en passasje i Bibelen (om treenigheten) måtte ha vært tilføyd langt senere enn først antatt. Å gjøre noe så uhørt som å saumfare Den hellige skrift på en slikt kildekritisk vis ble en humanistisk spesialitet. Dette pekte framover mot de nye, korrigerende bibeloversettelser som kom i reformasjonens tid på femtenhundretallet, både fra humanisten Erasmus’ og Martin Luthers hånd.

Ellevilt tankegods

Til slutt noen advarende ord om å betrakte renessansehumanistene som én ensartet gruppe. Det var de på ingen måte. Utover på fjortenhundretallet delte de seg i flere ulike fløyer som så heller skjevt til hverandre. Særlig i Firenze fant noen av dem Petrarks filologisk orienterte linje litt vel traust, og åpnet for luftigere vyer der også teologiske spørsmål ble innlemmet.

Den i vår tid kanskje mest kjente renessansehumanist, Pico della Mirandola (1463-94) – han som skrev den mye siterte lovtalen til menneskets verdighet – var for eksempel svært luftig i så måte. Han utvidet Den nye læring til også å omfatte engler, magi, astrologi, kabbala og numerologi samt eldgammel, esoterisk egyptisk religiøsitet. Dette elleville tankegodset ville han i sitt ungdommelige overmot forene med kristen teologi i en mektig syntese. Men det syntes paven var en dårlig idé. Skuffet endte Pico opp som tilhenger av svovelpredikanten Savonarola, historiens mest notoriske mørkemann, som fikk Firenzes borgere til å angre sine synder og brenne all sin kunst og luksusmøbler og annet tant og fjas på et «forfengelighetens bål» midt på torget. Også dét ble for drøyt for paven, som fikk Savonarola brent som kjetter. Mens Pico ble tatt av dage med gift, trolig av sin sekretær, uten at vi riktig vet hvorfor.

Står seg godt

Pico var langt fra den eneste renessansehumanist som henga seg til bisarre, new ageaktige forestillinger som står vår tids livssynshumanisme fjernt. Noe som gir oss grunn til å spørre om renessansen egentlig var så opplyst i forhold til middelalderen som det vi vanligvis antar. Kanskje var det tvert om, siden skolastikerne verdsatte den klare, logiske tanke og avviste magi og esoteriske forestillinger. Mot sine vidløftige etterfølgere står Petrark seg godt med sin filologisk orienterte nøkternhet og uttalte skepsis til alskens mørkemenn. Også derfor – og ikke bare fordi han var den første i rekken av renessansehumanister – fremstår han som en verdig representant for denne mangslungne tankestrømningen, som utgjør en viktig del av livssynshumanismens intellektuelle arv.

**********

Videre lesetips

Det finnes kun sporadiske omtaler av Petrark på norsk, der han settes i en større sammenheng. En grei og opplysende lektyre her er Per Anders Aas: Humanisme. «Først og fremst et menneske», Pax forlag, 2011, og Dag Hareide: Hva er humanisme?, Universitetsforlaget, 2011.

På Amazon er Petrark-litteratur påfallende fraværende, men en mer enn hundre år gammel biografi som slett ikke er så verst, H.C. Hollway-Calthrop: Petrarch. His Life and Times, finnes i nye opptrykk på forlaget Forgotten Books.

De som vil fordype seg i renessansehumanismens esoteriske utskeielser (Petrark ikke medregnet), anbefales en annen klassiker, Frances Yates: Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos (norsk utgave, Pax 2001).

De som vil vite mer om forholdet mellom skolastikere og renessansehumanister, kan med stort utbytte lese James Hannam: God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundation of Modern Science, Icon Books, 2009.

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 4-2015.

Siste nytt i Bakgrunn Vis flere

«Nettverk for GMO-fri mat og fôr» er ikke prinsipielt imot GMO

GMO, del 2:

«Nettverk for GMO-fri mat og fôr» er ikke prinsipielt imot GMO

– Vår GMO-motstand skyldes usikkerhet knyttet til teknologien, og at ulempene så langt har vært større enn de eventuelle fordelene, sier daglig leder Aina Bartmann.

Jakten på det ekte selvet

Jakten på det ekte selvet

Om å jage i flokk etter et indre, unikt og ekte selv

Hvorfor er det greit å genredigere mennesker, men ikke planter?

GMO, del 1:

Hvorfor er det greit å genredigere mennesker, men ikke planter?

I dag starter vi vår nye miniserie om GMO. Først ut: Seniorforsker Arne Holst-Jensen. Han rister på hodet over inkonsekvente holdninger hos politikere. Blant mye annet.

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Humanismens moderne ideer:

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Henri Dunant ble øyenvitne til Slaget ved Solferino, der over 200 000 soldater braket sammen i et slag som etterlot nærmere 40 000 døde, døende og skadde.

Slik rettferdiggjør den kristne høyresida sin Trump-støtte

Slik rettferdiggjør den kristne høyresida sin Trump-støtte

Donald Trump har et synderegister lenger enn sju onde år, og er neppe særlig religiøs selv heller. De kristne vet dette, men støtter ham likevel. Unnskyldningen finner de i Bibelen.

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Humanismens moderne ideer:

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Filosofen John Stuart Mill synliggjorde at individets frihet også kan trues av et tyrannisk flertall. Og han var blant de første menn som propaganderte for kvinners likeverd og stemmerett på like vilkår som menn.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...