Syttenhundretallets opplysningsfilosofer er blitt kritisert for å sette Fornuften i høysetet, på et nærmest enøyd vis. Men som Voltaire og Diderot er gode eksempler på, verdsatte opplysningsfilosofer også diktning og estetikk, der følelser har sin sentrale plass.

Og det finnes en opplysningsfilosof som tok et generaloppgjør med fornuftens hegemoni i vestlig tenkning. Han var verken fransk eller encyklopedist, men en skotte som gikk sine egne veier, både i filosofien og i livet ellers. David Hume ga filosofien noen utfordringer den fortsatt strever med.

Empirisme og skeptisisme

Som sønn av en advokat vokste David Hume opp med forventninger om å gå i sin fars fotspor. Men han fikk så sterk avsmak for jusstudiene at han så seg nødt til å avslutte dem. I stedet var det lærdom i det store og hele han fant forlokkende. Særlig den britiske empirismen som nylig var blitt utformet av John Locke og George Berkeley, falt i smak. Denne avviser tanken om medfødte ideer og fremholder at all kunnskap om verden er basert på erfaring, og da til syvende og sist sanseerfaring.

Britisk empirisme syntes å passe godt med den nye naturvitenskap som Galileo med flere hadde utviklet hundre år tidligere. Unge Hume fikk derfor en djerv ambisjon om utforske den menneskelige natur, der den eksperimentelle, vitenskapelige måten å resonnere på skulle legges til grunn. Han antok at så vel vitenskap som etikk må baseres på måten vi mennesker tilegner oss kunnskap på – altså på det filosofer kaller erkjennelsesteori.

Unge Hume fikk derfor en djerv ambisjon om utforske den menneskelige natur

Alt dette var i den nye tids ånd. Og Hume trodde nok han ville finne fram til usvikelige sannheter på dette viset. Men i god humanistisk tradisjon leste Hume også antikkens klassikere, deriblant Cicero, som var spesielt opptatt av skeptisisme som filosofisk retning. Dette fikk Hume til også å gi skeptisismen en fremtredende plass i sine funderinger – med store og uante konsekvenser, både for hans egen tenkning og for filosofien for øvrig.

Langsom og grundig

Ganske tidlig skjønte Hume at han gikk sine egne veier, filosofisk sett. Han var den fødte grubler som ikke egnet seg til særlig annet enn det. I sosiale sammenhenger kunne han være litt klumsete, og han ga inntrykk av å tenke heller langsomt. Men han tenkte desto grundigere enn de aller fleste. Og var derfor mindre tilbøyelig til å ta ting for gitt enn det de med et kjapt hode gjerne er.

Han var den fødte grubler som ikke egnet seg til særlig annet enn det

Stille og målbevisst skrev Hume på sin avhandling om den menneskelige natur. Han unnet seg til og med noen år i Frankrike (som leieboer på et slott i La Flèche ved Loire-dalen) for å få den ferdig, selv om han ikke var noen holden mann. Mer og mer forsto han at det var stor sprengkraft i de tanker han satte ned på papiret, og så fram til de sterke reaksjoner avhandlingen ville forårsake. Som han da skulle gi gode og veltalende svar på.

Men vel tilbake i London fant han bare med nød og neppe noen som ville trykke avhandlingen. Og da boka forelå i 1739/40, med tittelen A Treatise on Human Nature, var det ingen som brød seg. «Boka falt dødfødt fra trykkpressen,» måtte den unge og håpefulle Hume konstatere.

Han skulle bare ha visst at denne «dødfødte» boka i ettertid ville bli anerkjent som et av filosofihistoriens viktigste verker. Og at den skulle regnes som hans fremste intellektuelle prestasjon. Av og til trenger verden litt tid på seg for å forstå hva den faktisk har fått mellom hendene.

En aversjon mot kraftkristen moralisme

Skuffet, men ikke knekt, dro Hume tilbake til sin fødeby Edinburgh og begynte å omarbeide sin avhandling for å gi den en mer lettfattelig form. Han forsøkte også, uten hell, å få et professorat i filosofi ved byens universitetet. Vel var han godt kvalifisert, men han var ikke kristen slik det sømmet seg for en slik stilling. Tvert imot gikk han for å være en vantro. Protestantisk puritanisme sto sterkt i hjembyen, der svovelprekener var vanlig kost og syndere ble satt i gapestokk. Men i stedet for å la seg presse inn i folden, hadde Hume gjennom oppveksten fått en sterk og varig avsmak for kraftkristen moralisme.

Gjennom oppveksten hadde Hume fått en sterk og varig avsmak for kraftkristen moralisme

Humes renommé som «den store vantro» ble ikke mindre da han ga seg historiefaget i vold og skrev et verk i flere bind om Englands historie. Dette gjorde han for å forstå sin samtid bedre. Og påviste uten omsvøp hvordan religiøs fanatisme hadde viklet kongehusene inn i dødelige intriger, og fått dem til å starte kriger med katastrofale utfall. Korstogene kalte han en av menneskehetens største dumheter. Hume skrev også noen religionshistoriske betraktninger, samt et skrift om «naturlig religion» som var så brennbart at hans venner rådet ham til ikke å utgi det før etter sin død.

Omsider anerkjent

Langsomt, men sikkert, etter at han også utga noen kortere skrifter om politiske temaer, fikk Humes verker en viss utbredelse. Hans reviderte avhandling, med tittelen Enquiries concerning Human Understanding and concerning the Principles of Morals, kom i to bind (i 1748 og 1751), og franske opplysningsfilosofer ble oppmerksomme på ham. Dermed ble flere av hans verker oversatt til fransk.

Hume satte sin uavhengighet svært høyt

Så ble han (i 1763) invitert til Paris, der han møtte Diderot og Rousseau og andre av tidens kjendistenkere. Men han fant seg ikke til rette i de fasjonable parisiske salonger, og selv om en adelsmann stilte en flott leilighet til hans disposisjon, dro han etter en tid tilbake til Edinburgh. Hume satte sin uavhengighet svært høyt, og det var i Skottland han følte seg hjemme. Da han omsider kunne leve av boksalget, pensjonerte han seg i hjembyen og gjorde kokekunst til sin hobby.

Sanseerfaring – og ikke logikk

Hva er det som har gitt Hume, til forskjell fra de franske opplysningsfilosofene, en selvsagt plass i filosofihistorien?

De som har tatt ex.phil., husker kanskje et intrikat resonnement om biljardkuler, der Hume påpeker at vi aldri observerer noe årsak og virkning-forhold. Når to biljardkuler støter sammen, observerer vi kun to begivenheter som følger etter hverandre. Og som ikke er forbundet med noen logisk nødvendighet, slik de lærde hadde antatt fram til da.

I stedet er det sanseerfaring – som det å gjentatte ganger se ei biljardkule treffe ei annen biljardkule, hvorpå denne andre biljardkula settes i bevegelse – som får oss til å anta at vi observerer et helt nødvendig årsak og virkning-forhold. Noe vi altså ikke gjør.

Dermed blir det illegitimt å innlemme årsak og virkning (kausalitet) i et deduktivt resonnement. Helt siden Aristoteles hadde filosofer basert seg på fremgangsmåten med å ta utgangspunkt i noen helt generelle og antatt selvinnlysende sannheter, og avlede logisk gyldige konsekvenser av disse. Samt logisk gyldige konsekvenser av disse igjen, og så videre. For hva kunne da gå galt? Var man ikke da garantert å utlede endegyldige sannheter på stadig mindre generelle nivåer?

Nei, var Humes oppsiktsvekkende svar. Og det er fordi langt mindre enn det filosofer har trodd, følger av logisk nødvendighet. Mens langt mer enn de har trodd, er basert på erfaring.

Ikke logisk nødvendig, men kun sannsynlig

Som Hume også påviser, har heller ikke induktive resonnementer, som var Den nye naturvitenskaps spesialitet, noen logisk gyldighet. Vel kan ny kunnskap fremskaffes ved å observere naturfenomener som stadig gjentar seg, ut fra regelen: Jo flere slike fenomener av samme slag vi observerer, uten at det oppstår unntak, desto sikrere kan vi være på at det her handler om en lovmessighet.

Men heller ikke da baserer vi oss på noen logisk nødvendighet. I stedet må vi nøye oss med en erfaringsbasert sannsynlighet. Selv om sola har stått opp hver bidige dag fram til nå, følger det ikke med logisk nødvendighet at den også vil gjøre det i morgen. Eller for all fremtid. Det er bare høyst sannsynlig.

Vår naturlige tiltro til verden

Hume er fullt klar over at vi spontant, og nærmest instinktivt, motsetter oss en slik undergraving av logikkens – og dermed fornuftens – rolle i det å forstå verden, inkludert oss selv. Og det er fordi vi i kraft av vår natur har en umiddelbar, for ikke å si instinktiv, tiltro til at sola vil stå opp også i morgen. Og til at ei biljardkule settes i bevegelse hvis den treffes av ei annen biljardkule (såfremt denne andre biljardkula ikke er skrudd eller limt fast til underlaget, noe som jo er fullt tenkelig).

Dermed prøver ikke Hume å underminere vår naturlige tiltro til verdens beskaffenhet

Dermed prøver ikke Hume å underminere vår naturlige tiltro til verdens beskaffenhet. Han vil tvert imot underbygge den. Samt påvise at det her handler om vår naturlige, vanemessige hang til å generalisere ut fra noen få observerte tilfeller – og ikke om noen fornuftsstyrt logikk som gjenspeiler en like logisk oppbygd verden som finnes uavhengig av vår menneskelige, naturgitte fatteevne.

Ved å gjøre vår menneskelige natur til det springende punkt, vektlegger Hume at vi er en dyreart som ikke er så forskjellig fra andre dyr som det vi liker å tro.

Noe slikt var nærmest uhørt i en tid da de aller fleste, deriblant Voltaire, mente at vi mennesker står i en særstilling og må ha vært skapt én gang for alle av en skapergud, sammen med alt annet levende. Humes naturalisme peker fremover mot den store tankemessige omveltningen som evolusjonsteorien innebar. Hundre år senere roste da også naturforskeren Thomas Huxley, som var Darwins fremste våpendrager, Hume for dette.

Fornuften er følelsenes slave

Ut fra sin filosofiske naturalisme detroniserer Hume fornuften også i etiske anliggender. Hume hevder nemlig at det er følelser og lidenskaper – noe dyr også har – som motiverer oss til handling. Mens rent fornuftsbaserte argumenter og innsikter ikke beveger oss til noe som helst, selv om vi helst vil tro nettopp det. Bare ved å alliere seg med en følelse eller lidenskap kan fornuften spille inn – og da ved å kalkulere hvilken fremgangsmåte som egner seg best for å nå et mål, samt hvilke konsekvenser de ulike fremgangsmåter vil ha.

Ut fra sin filosofiske naturalisme detroniserer Hume fornuften også i etiske anliggender

Dermed kommer fornuft og logisk nødvendighet langt mindre til anvendelse i etikken enn hva vi liker å tro. Det er, for å bruke Humes eksempel, ikke ulogisk å ønske at India går under fremfor at jeg får en rift i fingeren. Når de aller fleste av oss finner dette urimelig og rent ut monstrøst, er det ikke av logiske årsaker, men fordi vi ut fra vår natur er utstyrt med sympati for våre medmennesker. Det er denne vår sympati, eller fellow feeling, som motiverer oss til å gjøre gode gjerninger, og til å ville andre vel – og intet logisk, fornuftsbasert resonnement alene.

Som Hume formulerer det: Fornuften kan og bør være en følelsenes og lidenskapenes slave.

Det er en kraftig påstand som mange har hatt vansker med å svelge, og som filosofer fortsatt strever med å imøtegå. Både i etikken og i erkjennelsesteorien var Hume en filosofiens ugagnskråke som vekket Immanuel Kant og senere tenkere opp fra sin dogmatiske slummer.

Menneskesinnets irrasjonelle krefter

Humes oppvurdering av følelsenes rolle peker ikke bare fremover mot evolusjonslæren; den foregriper også psykoanalysen og dennes betoning av menneskesinnets irrasjonelle krefter. Den åndskampen kulturradikalere før og etter andre verdenskrig førte mot en undertrykkende seksualmoral og en tilhørende fortielse av dette livsområdet, handlet jo mye om å anerkjenne driftslivet og menneskesinnets irrasjonelle krefter.

Dette var unektelig et humanistisk anliggende, selv om det brøt med klokkertroen på Fornuftens og Logikkens altomfattende rolle. For som Sigmund Freuds og mange andres studium av mennesket har vist, så styres vi ikke av fornuft alene.

En religionskritisk sorti

For livssynshumanister er Humes posthume skrift Dialoger om naturlig religion av spesiell interesse. Her tilbakeviser Hume på sitt grundige og skeptiske vis de argumenter Voltaire og andre tilhengere av en «naturlig», fornuftsbasert religion (kalt deisme) brukte for å tro på en skapergud. Også andre gudsbeviser blir så grundig problematisert at hele diskusjonen ender i uvisshet.

For livssynshumanister er Humes posthume skrift Dialoger om naturlig religion av spesiell interesse

Det store spørsmålet om universet til syvende og sist er skapt av en form for intelligens, forblir ubesvart. Fordi det overskrider hva vi mennesker kan vite noe om. Denne posisjonen skulle Thomas Huxley gi betegnelsen agnostisisme – som er en slags ikke-dogmatisk ateisme light.

Hume kalte seg da heller ikke ateist, og lot folk få ha sin gudstro i fred, så fremt de ikke forsøkte å prakke den på andre. En slik toleranse følger av hans skeptisk grunnholdning – som også er et bolverk mot religiøs fanatisme. For er man villig til å undersøke de grunner man måtte ha for å tro på en gud, må man veie såpass mye for og imot at usikkerheten blir påtakelig. Og da blir det knapt mulig å opprettholde noen religiøs fanatisme.

Selv så Hume bort fra muligheten for at det finnes noen gud og noe etterliv. Da han ble kreftsyk midt i sekstiårene og lå på det siste, viste han ingen kvaler ved tanken på at livet snart var definitivt slutt. En slik holdning var den gang så uvanlig at det gjorde inntrykk på kristelige venner og kjente. Forundret, og til dels imponert, bivånte de hvordan Hume med humrende sinnsro leste en tekst av den hedenske satirikeren Lukian på dødsleiet. Slik var det altså mulig å leve og dø, selv i det herrens år 1776. Både i liv og lære ble David Hume en inspirasjonskilde for sekulær humanisme.

Tips til videre lesning

David Hume-litteraturen er rikholdig. Alle hans verker, også de historiske, finnes i flere engelske utgaver, og hans filosofiske hovedverker er oversatt til mange språk. I tillegg er det skrevet biografier og mye kommentarlitteratur.

På norsk finnes En avhandling om menneskets natur. Et forsøk på å anvende den eksperimentelle metode på moralske emner, utgitt på Pax kulturbibliotek i 2009, samt Etiske skrifter, utgitt på Pax filosofibibliotek i 1993. I tillegg finnes Om religion, utgitt på Humanist forlag i 2002, der både Dialogues concerning natural religion og The natural history of religion er oversatt.

En kortfattet fremstilling av Humes filosofi finnes i bokverker som Vestens tenkere og i filosofihistorier som brukes i ex.phil. og/eller er beregnet på allmennmarkedet. For de som vil våge seg på et (engelskspråklig) dypdykk i Humes filosofi, anbefales Barry Stroud: Hume, Routledge, 1977.

Av mer overkommelig sekundærlitteratur anbefales Annette C. Baiers lille, informative bok The Pursuits of Philosophy. An Introduction to the Life and Thought of David Hume, Harvard University Press, 2011.

Også James Buchans bok The Authentic Adam Smith. His Life and Ideas, Norton, 2006, rommer noen gode betraktninger om Hume, siden Adam Smith var Humes protesjé og ble en nær venn på Humes eldre dager.