Renessansen fremstilles gjerne som epoken da den nye naturvitenskap utfordret kirkens makt. Men det er litt misvisende. Kirken var nemlig for naturvitenskap, prosessen mot Galileo til tross. Først ved inngangen til den nyere tid begynte filosofer å tenke i baner som var farlige for kirken. Det gjaldt særlig Thomas Hobbes (1588–1679), som begrunnet politisk makt på et rent sekulært vis.

Den gang kongen angivelig fikk sin makt fra Gud, var politisk filosofi (til forskjell fra naturvitenskap) et brennbart tema. Utfordret man den tette alliansen mellom kirke og kongemakt, levde man farlig. Og det var det Thomas Hobbes tillot seg å gjøre. Med det resultat at verkene hans ble brent på bokbål, attpåtil i Oxford, der han hadde studert. Knapt noen annen tenker er blitt så forkjetret som ham.

Hobbes’ livsoppgave

Hobbes levde i en tid preget av ufred. Religionskriger herjet på det europeiske kontinentet, og i England var det borgerkriger. Engelskmennene engstet seg også for å bli invadert av den spanske armada. «Jeg ble født med frykten som min tvilling,» skrev Hobbes, og gjorde det til sin livsoppgave å pønske ut en ny politisk orden som ga fred og trygghet for den enkelte samfunnsborger.

«Jeg ble født med frykten som min tvilling,» skrev Hobbes

Noe sjarmtroll var Hobbes ikke, verken personlig eller filosofisk. Filosofens menneskesyn er dystert, med spissformuleringer som at «mennesket er en ulv for mennesket». Hobbes har et våkent blikk for vårt store voldspotensial og mørke drifter og tilbøyeligheter. Hvis lover og politi og øvrighet ikke fantes, vil det oppstå en «naturtilstand» der bare selvoppholdelsesdriften rår. Bander og voldsmenn vil robbe dem som dyrker jord og produserer varer, og dermed hindre all økonomisk vekst.

Med slike lovløse tilstander blir livet «solitary, poor, nasty, brutish, and short».

Kritisk til naturrettstenkning

På Hobbes’ tid rådet en kristen naturrettstenkning som var blitt knesatt på tolvhundretallet. Denne postulerte at Gud hadde nedlagt en moralsk orden i skaperverket, som kunne utledes i form av naturgitte rettigheter. Dette trodde ikke Hobbes noe på. Han anerkjente bare én naturgitt rettighet, nemlig retten til å forsvare seg selv og sine med alle midler.

Han anerkjente bare én naturgitt rettighet, nemlig retten til å forsvare seg selv og sine med alle midler

Forestillingen om en naturtilstand der bare selvoppholdelsesdriften dikterer hva den enkelte kan gjøre, er ment å virke avskrekkende. Slike tilstander kan jo ingen være tjent med! Heller ikke bandeledere og klanshøvdinger lever trygt i en lovløs verden der også den sterkeste kan myrdes i et uoppmerksomt øyeblikk. Naturtilstanden er derfor noe vi alle er tjent med å unngå.

Samfunnskontrakten

Men hvordan skal det kunne skje?

Jo, sier Hobbes, det kan skje ved en tenkt samfunnskontrakt der hver og én avstår fra å ta loven i egne hender. Vi legger ned våre våpen og overdrar vår rett til å verge oss med vold til en sentral statsmakt – til det Hobbes kaller en suveren (sovereign – hersker, monark, suveren). Suverenen får dermed et voldsmonopol. Det skal være suverenes oppgave, og ingen annens, å trygge borgernes liv og eiendom ved å lage gode lover og gripe inn med politimakt på den enkelte borgers vegne. Rettferdighet må utøves med et kaldt hode for å hindre eksesser utløst av sinne og hevnlyst.

På sekstenhundretallet var eneveldige konger normen i de nasjonalstater man da så konturene av. Det var derfor nærliggende for Hobbes å se for seg suverenen som en eneveldig konge.

Grunnprinsippet for rettsstaten

På forsiden av hans hovedverk Leviathan, utgitt i 1651, troner da også en kjempe med krone på hodet over by og land. Han har et sverd i den ene hånden og et septer i den andre, og ansiktet utstråler en godlynt strenghet. Dette er åpenbart ingen despot.

Og – viktigst av alt – kjempens kropp er bygd opp av mange små mennesker. Det er jo de enkelte samfunnsborgere som skaper suverenen ved å inngå en samfunnskontrakt som fremmer fred og fordragelighet, og som avverger naturtilstanden.

Dermed er det grunnprinsippet for den liberale rettsstaten Hobbes lanserer

Hobbes’ suveren trenger ikke å være en eneveldig konge. Den kan også være en forsamling av ledere eller et parlament. Poenget er at suverenen må være sterk nok til å kunne sikre den enkelte borgers liv og eiendom. Dermed er det grunnprinsippet for den liberale rettsstaten Hobbes lanserer. Statens voldsmonopol er jo noe helt grunnleggende i dagens Norge og i vestlige land forøvrig.

Gud holdt utenfor resonnementet

Bemerkelsesverdig nok bryr Hobbes’ suveren seg lite om religion og livssyn. På et slående moderne vis er dette noe han ikke blander seg opp i. Uten at religionsfrihet gjøres til et eget tema, fremgår det at den enkelte borgers tro og meninger er en privatsak så lenge det ikke fører til opptøyer og annen voldsbruk. Også dette er et kjernepunkt i moderne, liberal tenkning. Hobbes var da heller ikke så opptatt av religion. Antakelig var han ateist. Men det kunne man den gang ikke si høyt uten å bli skandalisert og utdefinert. Hobbes tok seg derfor bryet med å lage et siste kapittel i Leviathan, der han godtgjør at alt han fremsetter, er fullt forenlig med Skriftens ord.

Hobbes var da heller ikke så opptatt av religion. Antakelig var han ateist

Det hjalp ikke det minste. For som en sjokkert konge og geistlighet kunne fastslå, var Gud holdt helt utenfor Hobbes’ resonnement. Suverenen får jo all sin makt nedenfra, fra borgerne som skaper ham slik fornuften dikterer dem til å gjøre. Deres samfunnskontrakt er rent sekulær, Gud har ingenting med saken å gjøre.

Dette var en farlig tanke i en tid da kongen angivelig fikk sin makt ovenfra, fra Gud. Den undergravde kongemaktens tette allianse med kirken, samt argumentet om at ulydighet mot øvrigheten også er ulydighet mot Gud. Uten noen gudegitt rett til å herske ble det langt mindre opplagt at kongen var i sin fulle rett til å bestemme hva han måtte finne for godt. Lagde han ikke gode lover og sikret sine undersåtters ve og vel, ville han miste sin legitimitet.

Det svake punkt

Samfunnskontrakten er imidlertid ikke slik at borgerne inngår en avtale med suverenen. Den går kun ut på at borgerne lover hverandre å ikke ta loven i egne hender og blir enige om å opprette en suveren. Når suverenen er opprettet, kan han ikke avsettes. Å konspirere for å styrte suverenen blir da den verste forbrytelse – særlig hvis man egger og mobiliserer til borgerkrig for å få dette til.

Å konspirere for å styrte suverenen blir da den verste forbrytelse

Her er vi ved et problematisk punkt hos Hobbes, som også er blitt mye kritisert. Filosofen John Locke og andre i generasjonen etter Hobbes innvendte at det var uklokt – ja, nærmest galskap – å gi fra seg all makt til en suveren. Hvilke garantier hadde man da for at suverenen ikke utartet til en despot som veltet seg i luksus og styrte på tvers av folkets ønsker og interesser?

Slik Locke ser det, er det i visse tilfeller lov å kaste kongen. Borgerne må derfor ikke gi fra seg all våpenmakt. Locke frykter heller ikke at den politiske orden går i oppløsning straks et maktvakuum oppstår, som når en konge blir avsatt. Men så har han, til forskjell fra Hobbes, et heller positivt menneskesyn. I Lockes naturtilstand er det stort sett fredelig, fordi folk flest også der anerkjenner og respekterer naturgitte rettigheter som retten til liv og eiendom.

For all del unngå borgerkrig

Til forskjell fra Hobbes var Locke kristen, nærmere bestemt kalvinist, og en tilhenger av naturrettstenkningen. Etter at kalvinismen var blitt anerkjent som en «ordentlig» religion ved freden i Westfalen i 1648 (da Trettiårskrigen ble avsluttet), ivret Locke dessuten for toleranse og religionsfrihet. Selv om katolikker og ateister var noe herk som ikke kunne tolereres, måtte den mektige og autoritære Church of England godta at også kalvinister og andre mindre, protestantiske kirkesamfunn hadde livets rett. Dette skriftet utga Locke anonymt, siden temaet var så brennbart.

Mot Locke ville Hobbes ha insistert på at borgerkrig er det aller verste som kan ramme et lands borgere. Da går lov og rett fløyten, hvorpå naturtilstanden blir en realitet. Altså må vi for all del unngå borgerkrig. Om det så skulle hende at kongen lever i sus og dus mens folk flest har det trangt, er dette et uten sammenligning mindre onde.

Mot Locke ville Hobbes ha insistert på at borgerkrig er det aller verste som kan ramme et lands borgere

Verre er det hvis kongen ikke evner å styre slik han burde for å opprettholde lov og rett. Da mister han legitimitet, og forårsaker i verste fall at samfunnet faller fra hverandre og ned i naturtilstanden. Først da både kan og må borgerne skape en ny suveren gjennom en ny tenkt samfunnskontrakt. (Jeg skriver «tenkt» fordi Hobbes aldri forestilte seg at dette skulle skje helt konkret, for eksempel på et allmøte der samtlige borgere deltok. Det ville selvsagt vært helt urealistisk.)

Arabisk vår

Med tanke på de forferdelige tilstander vi nå ser i havarerte stater som Syria og Libya og på Afrikas horn, synes Hobbes å ha et poeng. Dessuten viser IS/ISIS/Daeshs’ ugjerninger i all sin gru hva vi mennesker under visse omstendigheter er i stand til å gjøre. Hobbes ville forøvrig ha steilet over den lettvinte måten vi her i Vesten oppmuntret «den arabiske våren» på. «Uansvarlig!» ville han ha snøftet, og ansett det som farlig naivt å tro at et spontant opprør kan velte et autoritært regime som har befestet sin makt i generasjoner – for så å innføre demokrati og fryd og gammen nærmest over natten. Den triste utviklingen som fulgte (unntatt i Tunisia), er ut fra Hobbes’ tenkning det vi måtte forvente.

Mer anerkjent i England enn i USA

Fra å ha fått sine bøker brent på bål kom Hobbes etter hvert til heder og verdighet. Slik han selv antok, ble han omsider anerkjent som en av de fremste politiske tenkere Vesten har fostret – men adskillig mer i England enn i USA.

Fra å ha fått sine bøker brent på bål kom Hobbes etter hvert til heder og verdighet

Forskjellene på våpenlovene i England og USA illustrerer dette godt. Mens England har restriktive våpenlover, anses det å bære våpen nærmest som en menneskerett i USA. Og det er fordi de engelskmenn som utvandret til koloniene i Den nye verden hadde langt mer sans for Locke enn for Hobbes. De tilhørte stort sett lavkirkelige menigheter som ville bygge sine idealsamfunn på ny mark, langt unna statskirke og kongemakt. Dermed kom de til å se et motsetningsforhold mellom individets frihet og en sterk stat. Det gjorde ikke Hobbes, og det gjør ikke dagens og gårsdagens England. Og heller ikke andre europeiske land med en liberal, demokratisk tradisjon.

Misantropisk menneskesyn

Om humanister kan verdsette Hobbes’ sekulære politiske orden, fortoner kanskje menneskesynet hans seg som heller problematisk. For blir det ikke litt vel svartsynt å skildre mennesket som ulv mot ulv i naturtilstanden? Vi ligger da ikke alle under for mørke drifter og tilbøyeligheter! Hva med våre positive tilbøyeligheter, som det spontant å hjelpe andre i nød, og vår hang til samarbeid? Hvorfor skulle ikke disse vise seg å være vel så sterke?

Til dette ville Hobbes ha sagt at de enkelte mennesker helt klart er ulikt utrustet hva gjelder positive og negative tilbøyeligheter. Han kunne til og med ha medgitt at de fleste er heller fredelig anlagt. Men det holder at bare en minoritet er av det voldelige slaget, som ikke går av veien for å robbe og underkue fredsommelige medmennesker. Fullblods psykopater er ikke som oss andre, men er skruppelløse individer som fort blir banditter og voldtektsmenn og bandeledere dersom de ikke stoppes. Og det er for å stoppe slike at alle vi andre må ruste opp og bli med på voldskarusellen.

Til tross for sin misantropi tilkjenner Hobbes oss den fornuft som trengs for å tenke i hans kontraktteoretiske baner

Mang en westernfilm har anskueliggjort dette dystre poenget. Først da det ville Vesten ble temmet med lov og rett, fikk den alminnelige borger et minimum av trygghet. Og dermed den frihet som må til for å blomstre både evnemessig og næringsmessig.

Som Immanuel Kant, opplysningstidens største filosof, skulle istemme et halvannet århundre senere, plikter vi mennesker å frembringe samfunnsmessige institusjoner som gjør det mulig for hver enkelt å handle moralsk; og som gjør det mulig å etterleve menneskerettighetene. Dette er helt i tråd med Hobbes og et vesentlig humanistisk poeng. Til tross for sin misantropi tilkjenner Hobbes oss den fornuft som trengs for å tenke i hans kontraktteoretiske baner. Slik at vi kan heve oss opp fra det dyriske nivået og bli mennesker i en normativ forstand, for å snakke med renessansehumanistene. Det vitner om en tro på mennesket som, tross alt, må kalles humanistisk.

*****************

Videre lesetips

Hobbes’ hovedverk Leviathan finnes i flere engelske utgaver, men dette er ingen enkel tekst å lese. En norsk oversettelse av verkets del 1 og 2 kom på Vidarforlaget i 2012, med tittelen Leviathan, eller En kirkelig og sivil stats innhold, form og makt. Samme forlag utga også del 3 og 4 på norsk i 2015.

Langt mer overkommelig er Richard Tuck: Hobbes: A Very Short Introduction, 2002. Boka inngår i «The Very Short Introductions»- serien til Oxford University Press.

Høyst overkommelig er også Hannah Dawson: Life Lessons from Hobbes, Macmillan, 2013. Den inngår i en bokserie som den engelske humanistiske stiftelsen The School of Life har initiert.

En presentasjon av Hobbes er obligatorisk i oversiktsverker om politisk filosofi. En ny antologi om dette på norsk er: Jørgen Pedersen (red.): Politisk filosofi fra Platon til Hannah Arendt, Pax, 2013.

For de mer spesielt interesserte er Sorell: Cambridge Companion to Hobbes, Cambridge University Press, 2008 solid lektyre som omhandler de ulike sider ved Hobbes’ filosofi.

Spesielt interesserte gjøres også oppmerksom på Ted H. Miller: Mortal Gods: Science, Politics, and the Humanist Ambitions of Thomas Hobbes, Penn State University Press, 2011.

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 1-2016.