Kontakt
Universitetet i Oslo betaler ni millioner i året til Opplysningsvesenets fond for å få være på Blindern. Selv får de ingenting fra fondet, selv om de har like stor hevd på penger fra fondet som kirken. Foto: Wikimedia commons @ Jensens
Eiendommene skal ikke engang selges. Staten kan bare gi dem bort til kirken. Justisdepartementets lovavdeling velsigner transaksjonen som lovlig. Vi har tatt en titt på begrunnelsen.
Even Gran
Publisert: 29.05.2017 kl 15:15
Sist oppdatert: 21.06.2019 kl 11:31
BAKGRUNN: Opplysningsvesenets fond (OVF) bevilger hvert år mellom 125 og 130 millioner kroner til Den norske kirke. Fondet er verdt rundt 3,5 milliarder kroner ifølge OVFs nye beregningsmetode.
Hva er bakgrunnen for alt dette?
Vi får starte med begynnelsen. Eiendommene ble gitt til den katolske kirke i middelalderen, trolig i håp om at skjærsildens pinsler skulle bli noe mindre uutholdelige, eller i håp om tilgivelse for synder og et evig liv i himmelen. Bønder og fiskere bygget lokale kirker og storfolk ga jordeiendom og gårdsbruk som presten disponerte.
Etter reformasjonen på 1530-tallet ble eiendommene konfiskert av Kongen. Den store og verdifulle porteføljen av gårdsbruk, landsbruks- og skogseiendom ble lagt under staten. Inntektene fra de mange prestegårdene ble fortsatt, blant annet, brukt til å lønne prester og finansiere kirkedrift. Så gikk det nesten 300 år. I 1814 vedtok Eidsvollsmennene en egen grunnlovsparagraf (§106, nå §116) om at kjøpesummer og inntekter fra eiendommene bare skulle brukes til «Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme».
I 1821 ble Grunnlovens formulering konkretisert inn i en ny lov som sa at 1/3-deler av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo mens resten skulle gå til det såkalte «Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond». Fondet skulle ifølge loven brukes til skoler, lønn og pensjon til prester og lærere, og til enkelte allmennyttige og opplysningsfremmende tiltak. I 1848 ble dette siste opphevet, og det ble opp til Stortinget bestemme hva pengene skulle gå til.
Formuleringen om at 1/3 av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo ble imidlertid stående. Universitetet i Oslo beholdt et årlig tilskudd fra 1821 og fram til 1963. Da ble paragrafen som sikret universitetet et tilskudd fjernet i det som ble kalt «Loven om endringer i Lovgivningen om de kirkelige fond». I løpet av de 115 årene mellom 1821 og 1963 hadde altså fondet blitt et «kirkelig fond».
I 1996 ble kirkens enerett på fondet fullendt gjennom «Lov om Opplysningsvesenets fond» der det blant annet står i paragraf to at «fondet skal komme Den norske kirke til gode».
Det er denne loven som fortsatt styrer forvaltningen av fondet, sammen med Grunnlovens §116 som den dag i dag sier at pengene bare skal gå til «geistlighetens beste og opplysningens fremme».
Men nå skal stat og kirke skilles. Det skal lages en ny lov om kirke, tro og livssyn, og det er nødvendig med et booppgjør. Kulturdepartementet har derfor bedt Justisdepartementets lovavdeling til å utrede hva som skal skje med Opplysningsvesenets fond:
Utredningen ble levert i mars, og ble nylig frigitt for offentlig innsyn.
For å gjøre en lang historie kort, Lovavdelingen mener man fullt lovlig kan gjøre følgende:
Hvis kirken får Opplysningsvesenets fond av staten uten betingelser, blir kirken en av Norges største grunneiere. Her ser vi OVF-eide Borre prestegård (t.h.) som ligger vakkert til rett ved Borre kirke i Horten, Vestfold. Foto: Even Gran
Hvordan begrunner så Lovavdelingen dette? Står det ikke også noe i Grunnloven om «Opplysningens fremme»? Hvorfor er det bare «geistligheten» som skal tilgodeses?
Lovavdelingen starter med å gå gjennom bakgrunnen for fondet og viser deretter til oppdraget fra Kulturdepartementet. Lovavdelingen har fått i oppdrag å utrede tre alternativer når det gjelder eierskapet:
Vi går rett på konklusjonen: Det er staten som eier fondet. Det var også Lovavdelingens konklusjon i en tilsvarende utredning fra 2000.
Lovavdelingen argumenterer velbegrunnet og utførlig for hvorfor fondet ikke kan betraktes som selveiende, og når det gjelder kirken så har jo ikke den vært i stand til å eie noe som helst ettersom kirken ikke har vært et selvstendig rettssubjekt. Det er dermed utelukket at kirken eier fondet i formell juridisk forstand.
Det er jo rimelig opplagt når man tenker over det: Staten har hele tiden vært i posisjon til å bestemme over fondet. Det finnes både en paragraf i Grunnloven og en egen særlov. Ingen andre enn staten har hatt noen formell makt over eiendommene. Hvis det ser ut som en and, går som en and og kvakker som en and, så er det en and. Man kan følgelig ikke konkludere annerledes enn at staten pr. i dag eier Opplysningsvesenets fond.
Hva så med påstandene om at kirken er den «egentlige eieren», og at staten bare har forvaltet eiendommene på vegne av kirken. Dette er ikke en uproblematisk påstand, mener Lovavdelingen. De skriver at det ikke er noe i måten formuesmassen ble forvaltet på frem mot 1814 som entydig trekker i retning av at kirken skulle ha noen «latente, eksklusive og juridisk beskyttede rettigheter».
Et annet argument i denne retningen, som Lovavdelingen viser til, er at Grunnloven jo lister opp to formål som pengene skal gå til. På den ene siden «geistlighetens beste» (dvs. kirken) og på den andre siden «opplysningens fremme». En slik modell innebærer et prinsipielt skille mellom staten som eier på den ene siden, og de som mottar penger fra avkastningen på den andre. Og her har kirken som kjent bare vært én av to mottakere. «Dette svekker rettslig sett forbindelsen til det kirkelige», skriver Lovavdelingen på side 17.
Det er hele tiden et klart premiss at «opplysningens fremme» omfatter verdslig (dvs. ikke-kirkelig) opplysningsvirksomhet, noe de 142 årene med tildelinger til Universitetet i Oslo burde være et klart tegn på.
Man kan altså ikke komme og si at «opplysningens fremme» egentlig bare handlet om trosopplæring, katekismus og salmeverspugging. Eidsvollsmennene i 1814 mente at pengene fra fondet også skulle gå til ting som ikke hadde noe som helst med kirken å gjøre. Det er et uomtvistet faktum.
Så hvorfor har vi endt opp med en situasjon der Den norske kirke anses å ha enerett på OVF? Hvorfor mener så mange, inkludert kirken selv, at Den norske kirke er fondets «egentlige eier», og at det statlige eierskapet bare er en formalitet som skyldes at stat og kirke har vært ett?
Og hvordan kan dette forenes med en grunnlovsparagraf som uomtvistelig sier at kirken bare er en av to mottakere av avkastningen fra fondet – noe som også ble praktisert fram til 1963?
Når vi kommer til dette punktet forlater Lovavdelingen den grundig underbygde argumentasjonen de har hatt så langt, og slår ganske enkelt fast at det ikke er i strid med Grunnloven å bare bruke penger på det ene formålet og ikke på det andre (s. 21). Dette følger av Stortingets rett til å prioritere mellom målene, kan vi lese.
Men omfatter dette også retten til å kutte ut det ene formålet fullstendig? Under punkt 4.3. besvares dette med et ja, og vi blir vi lovet en nærmere redegjørelse i punkt 4.5. Men her slås det bare nok en gang fast at det ikke er noe i veien for å bruke alle pengene bare på ett av formålene. Igjen uten begrunnelse. Så loves vi en nærmere redegjørelse for spørsmål som kan oppstå dersom staten ønsker å legge eierskapet til Den norske kirke i punkt 4.7.
Men under dette punktet slås det bare nok en gang fast at staten står veldig fritt til å forvalte fondet som den vil innenfor gjeldende grunnlov. Dette inkluderer også å donere hele fondet til en organisasjon fristilt fra staten, kan vi lese.
Hvorfor? Jo fordi det «etter vårt syn i utgangspunktet er rettslig adgang til å overføre eiendomsretten til Den norske kirke». Videre «kan ikke Lovavdelingen se» at et kirkelig eierskap i seg selv på avgjørende måte er til hinder for å etterleve grunnlovsparagrafen. Noen annen konklusjon er det «vanskelig å forestille seg», skriver de, siden man «i meget lang tid nettopp har tatt høyde for at kirken kunne være eier» (side 27).
Forsøkene på å begrunne påstandene koker for det meste ned til «fordi vi har sagt det... sånn er det bare». At Lovavdelingen selv i første halvdel av utredningen redegjorde grundig både for at det er staten som eier fondet, og at kirken etter Grunnloven bare er ett av to formål som skal tilgodeses med penger, synes å være glemt.
Så var det råderetten da. For det har jo bare symbolsk betydning å overføre eierskapet til kirken hvis staten fortsatt skal bestemme hva pengene skal brukes til. Lovavdelingen spør seg derfor hvor langt staten kan gå i å overføre den reelle makten over fondet til kirken – som nå skal være en fristilt privat organisasjon – uten å komme i strid med Grunnloven.
Altså: Kan staten rett og slett kan gi fra seg hele greia, fjerne alle styrende lovformuleringer og la Den norske kirke bestemme over verdiene helt selv?
Ja, det kan staten gjøre, konkluderer Lovavdelingen. Hvorfor? Jo, fordi Den norske kirke nå er selvstendig. Det har den aldri vært før, og da har vi en ny situasjon. Lovavdelingen legger til grunn at man da lettere se bort fra lover og ting som har skjedd før, eller hva som står i Grunnloven.
Lovavdelingen slår videre fast at makten Kongen (dvs. staten) har hatt over fondet ikke har vært et «prerogativ» for staten – altså en enerett. Hvorfor ikke? Det er jo et vesentlig premiss. Her finner vi nok en gang ingen begrunnelse. Det konstateres bare. Lovavdelingen kan videre «ikke se» at Grunnlovens formulering om at pengene også skal brukes til «opplysningens fremme» på noen avgjørende måte blir krenket ved at hele fondet gis betingelsesløst til kirken. «Vi kan ikke se at noen konstitusjonelt beskyttet interesse på avgjørende måte blir krenket dersom statens adgang til å prioritere til fordel for «opplysningens fremme» blir avskåret gjennom at Den norske kirke med endelig virkning gis full rådighet over formuesmassen», heter det i utredningen på side 29.
Grunnlovens §116 blir også gjort «gjenstandsløs» ved en overføring av eierskap og råderett til kirken, kan vi lese. Men heller ikke det er et konstitusjonelt problem, mener de. Senere i dokumentet argumenterer Lovavdelingen for at hele grunnlovsparagrafen av den grunn bør fjernes.
Grunnlovens paragraf 116 sier at det «gods som er benefisiert geistligheten», det vil si det godset som fram til 1814 hadde blitt brukt til å finansiere prester og kirkeliv (men der også mye hadde blitt solgt unna av staten), bare kan brukes til «geistlighetens beste og til opplysningens fremme».
Ingen av disse helt avgjørende tingene begrunnes. Den grundige, møysommelige stilen i innledningen er forlatt til fordel for ubegrunnede konstateringer og påstander. Lovavdelingen begrunner jevnt over sine kontroversielle konklusjoner og premisser med at de selv «ikke kan se at», eller at «gode grunner etter vårt syn taler for at…» osv.
Det er mulig det finnes gode grunner for å fravike over 200 år med tradisjon og juridisk praksis, men de finnes ikke i Lovavdelingens utredning ut over deres eget skjønn og synsing. Og det er synd. For det er de aller mest avgjørende og politisk innflytelsesrike konklusjonene deres som begrunnes på denne substansløse måten.
En passasje på side 31 er et godt eksempel. Der skriver Lovavdelingen som følger:
«Som nevnt i punkt 4.4 har forvaltningen av fondet ikke vært sett på som et prerogativ for Kongen. Konsekvensen av det siste må være at oppgaven med å forvalte fondet må kunne legges til noen som er uavhengig av Kongen, i dette tilfellet Den norske kirke».
Kanskje står det en begrunnelse i punkt 4.4? Nei, det gjør det ikke. Der står bare den samme ubegrunnede konstateringen om at «forvaltningen av fondet ikke vært sett på som et prerogativ (enerett) for Kongen (dvs. regjeringen)».
Hvor har Lovavdelingen det fra? Hvor kommer dette helt avgjørende premisset fra? Hvordan harmonerer dette med at staten har eid fondet og hatt råderett over det gjennom en uforandret grunnlovsparagraf i over 200 år, siden 1814? Hvilke andre enn staten mener Lovavdelingen har hatt råderett over fondet i den grad at kongen/regjeringen ikke kan sies å ha hatt noen eksklusiv styringsrett i alle disse årene?
Som vi vet: Det er ingen. Staten har bestemt alene over fondet hele tiden. Lovavdelingens påstand faller på sin egen urimelighet.
Og som om alt dette ikke var nok – Lovavdelingen mener også at staten kan gi disse milliardverdiene betingelsesløst til Den norske kirke uten å betale ut noe som helst til de andre tros- og livssynssamfunnene. Formuleringen i Grunnlovens §16 om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» trenger altså ikke å gjelde her, mener de.
Praksis i dag er at de andre tros- og livssynssamfunnene får bevilgninger på grunnlag av de rundt 125 millionene Den norske kirke tildeles hvert år fra Opplysningsvesenets fond. Pengene regnes altså inn i beregningsgrunnlaget.
Men dette kan altså være en misforstått og feil praksis, mener Lovavdelingen. For å begrunne dette, trekker de inn grunnlovsformuleringen om at pengene fra fondet skal gå til «geistlighetenes beste». For dette er jo et privilegium for kirken, skriver de, og bemerker deretter at et slikt grunnlovfestet privilegium jo vil miste sin betydning som dersom de andre også skal få penger.
Nå legges det plutselig til grunn at det er kirken, og ingen andre, som er fondets «egentlige eier» - en konklusjon de selv trakk i tvil tidligere i utredningen.
Dette premisset følges så opp ved å vise til Gjønnes-utvalgets flertallsvedtak (18 mot 2 stemmer) som la til grunn samme premiss, nemlig at det er kirken som egentlig eier fondet og har gjort det hele tiden. Lovavdelingen nevner imidlertid ikke at dette ble skrevet seks år før kravet om likebehandling ble tatt inn i Grunnlovens §16.
Lovavdelingen trekker også inn en mindretallsuttalelse (!) fra Frp, Høyre og KrF fra 2008 som sier at «det underliggende eierskapet til fondet skal ligge hos kirken».
Alt dette for å bygge opp under premisset om at fondet egentlig er, og alltid har vært, kirkens eiendom. For hvis det er slik, er det jo ingen grunn til å betale ut tilsvarende til de andre, ikke sant? Kirken må jo få lov til å bruke overskuddet fra sitt eget fond?
En viktig forutsetning for likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn er at situasjonen til Den norske kirke og de andre er sammenlignbar, fortsetter de. Og det er den jo slett ikke, mener Lovavdelingen, og peker på hvilke «sterke historiske argumenter» som finnes for kirkens tilknytning til fondet og kirkens særstatus.
Og om det nå skulle være mulig å argumentere for at situasjonen er sammenlignbar, så er forskjellsbehandlingen uansett saklig og akseptabel, kan vi lese, nettopp av samme grunn – kirkens privilegerte særstatus. Trumfesset om «kirkens særstilling» vinner uansett.
Nå er den opplyste og begrunnede drøftelsen fra innledningen glemt. Nå er det plutselig bare «geistlighetens beste» fra grunnlovsformuleringen som spiller en rolle. Formuleringen borger for tung tradisjon og «anerkjennelse av Den norske kirkes historiske særstilling», mens den likestilte grunnlovsformuleringen om at pengene også skulle gå til «Opplysningens fremme», noe som i 142 år ga bevilgninger til Universitetet i Oslo, er glemt.
Situasjonen nå er unik, kan vi lese. Kirken skal bli selvstendig. Dermed gjelder ikke lenger lover, utredninger og etablerte praksiser som taler imot å gi alt betingelsesløst til kirken. Alt slikt bortforklares og bagatelliseres. Mens de tingene fra historien kan sies å bygge opp under en slik gavepakke, ja, det ikke måte på hvor viktig det er. Det står «geistlighetens beste» i Grunnloven. Hallo, det avgjør saken. Ferdig snakka!
Det er nedslående å lese Lovavdelingens utredning. Ikke bare fordi konklusjonene er annerledes enn det vi kunne ønske oss, vi som mener fondet er det norske folks eiendom og bør komme hele folket til gode – ikke bare de av oss som er medlem i Den norske kirke.
Nei, utredningen er nedslående fordi den så åpenbart er et politisk bestillingsverk fra en politisk ledelse som vil gi fondet betingelsesløst til kirken. Utredningen svekker tilliten til Lovavdelingen som et juridisk pålitelig fagmiljø. Manglene ved utredningen er skrikende og selvimotsigelsene åpenbare også for oss som ikke er eksperter på konstitusjonell jus.
Utredningen er ryddig og velbegrunnet fram til kapittel 4 på side 21. Da setter forfallet inn. Man skulle nesten tro det er to ulike personer som har skrevet hver sin halvdel av den 41 siders lange utredningen. Og så har de ikke har lest hverandres bidrag etterpå.
Hvor er for eksempel drøftingene av hva som skjedde da Stortinget etter hvert sluttet å bry seg om grunnlovsformuleringen om «opplysningens fremme». Er det bare å endre praksis i strid med Grunnloven, og så er det Grunnloven som plutselig ikke gjelder lenger etter en stund? Det er greit at Stortinget har mulighet til å prioritere mellom de to formålene som Lovavdelingen skriver, men har de virkelig en rett til å kutte det ene formålet fullstendig ut? Hvor er drøftingen av dette?
Betyr det for eksempel at staten nå kan begynne å gi alle pengene til Kunnskapsdepartementet og/eller øremerke overskuddet til grunnskolen for å veie opp for alle de årene pengene utelukkende har gått til «geistligheten»? Det burde være uproblematisk hvis Lovavdelingens prinsipper legges til grunn. Det eneste som trengs er en endring i loven om OVF fra 1996, og det er jo bare en enkel særlov. Grunnlovens §116 åpner helt klart for dette, skal vi tro Lovavdelingen.
Og hvordan kan Lovavdelingen så til de grader si imot seg selv når det gjelder eierskapet til OVF? I første halvdel sies det klart at staten eier fondet. Påstanden om at kirken «egentlig» eier fondet betviles på velbegrunnet vis.
Men i avslutningen legges nettopp dette tvilsomme premisset om kirkens «egentlige» eierskap til grunn, uten problematisering. Effekten av dette er selvsagt at man åpner døren for et politisk vedtak om at kirken skal få alt betingelsesløst.
Denne redegjørelsen kaster for øvrig et grelt lys over en sak fra 2014. Da kom Opplysningsvesenets fond inn og krevde 54 millioner kroner i årlig leie fra Universitetet i Oslo. Fondet eier nemlig store deler av universitetsområdet på Blindern og krever festeavgift.
Universitetet protesterte over den kraftige avgiftsøkningen og det hele endte med et rettsforlik. De neste 30 årene skal universitetet betale OVF ni millioner kroner årlig.
Skal man følge Grunnloven, burde imidlertid staten ha gitt hele tomta på Blindern til universitetet helt gratis for lenge siden.
Et bedre eksempel på hvordan «geistlighetens beste» i Grunnlovens §116 har spist opp og fortært sin egen tvilling «opplysningens fremme» skal man lete lenge etter.
Les hele utredningen fra Lovavdelingen i Justisdepartementet.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.