Han sitter lett fremoverlent i sofaen på Litteraturhuset i Oslo. Stemmen er rolig, men intens. Han vil bli hørt. Det er et drag av sørgmodighet i de pene trekkene. Han skal være 24 år, men ser ut til å ha levd lenger, i hvert fall mer enn hva alderen skulle tilsi. Utenfor glitrer sola i løvverket i Slottsparken, der vi etter hvert skal gå en tur, men bare i den øverste del av parken. Han våger ikke å gå stort lenger ned i byen. Kanskje er vi allerede på utrygg grunn. Områdene i sentrum og over mot Grønland er «no go»-sone. Der frykter han å bli gjenkjent og tatt – av det norske politiet.

Josef Moradi befinner seg ulovlig i Norge. Tidligere i år trodde Oslo tingrett på at afghaneren er ateist, men retten avviste likevel søknaden om asyl i Norge. Asylsøknaden ble først avslått av UDI, deretter i Utlendingsnemda, før han altså i vinter tok saken til retten.

I Afghanistan er det dødsstraff for apostasi, frafall fra religion. Rettens begrunnelse for at han likevel fikk avslag var imidlertid at det skal være mulig for frafalne å leve Afghanistans hovedstad Kabul.

– De sier jeg kan være der, og følge de muslimske ritualene. Men jeg hater det. Det er som et fengsel for meg, sier Moradi oppgitt, på tilnærmet perfekt mer eller mindre selvlært norsk.

EN MULIG DØDSDOM

Han mener retten i beste fall dømmer ham til å oppgi både sin religionsfrihet og sin ytringsfrihet, dersom han ikke får bli i Norge. I praksis frykter han at det vil være en dødsdom. Han forteller at det også i hjemlandet er kjent at han er ateist. Og familien er strengt troende, et par fettere er til og med tilknyttet den fundamentalistiske Taliban- bevegelsen i landet. En gruppe han stiftet brutalt bekjentskap med før han dro derfra og over grensen til Iran som 17-åring. Deler av en finger ble kuttet av, til skrekk og advarsel, for å ha stilt spørsmål ved den rette lære.

Dette var imidlertid ikke første gang han gjestet nabolandet. Faren bodde i Iran da Moradi var barn, og sammen med moren flyttet han og søsknene etter da han var rundt ni år. Familien vendte kort tid etter tilbake til hans barndoms landsby i Nord-Afghanistan, da faren forsvant inn i smuglervirksomhet.

– Jeg hadde en veldig vanskelig oppvekst. Men det var også en … advantage, han leter etter det norske ordet, og lander på «fordel». Fordelen var at fravær av far gjorde ham fri til å kunne bli den ateistiske mannen han har blitt.

– Jeg hadde ingen far som kunne sprøyte meg full med streng oppdragelse. Jeg fikk være for meg selv. Situasjonen var en annen for søsteren min, som nå er 15 år gammel. Hun ble kontrollert. Den gang var det forferdelig for meg ikke å ha en far, men i dag føler jeg meg heldig.

Friheten hadde sin pris. Forholdene i landsbyen var sparsommelige. Ikke strøm. Ikke innlagt vann. På den andre siden av fjellet styrte Taliban. Omtrent 90 prosent av landsbyens innbyggere støttet dem. Han ble som nevnt angrepet, en gang han skulle ut og hente ved.

EN BEGYNNENDE TVIL

Opplevelsen med Taliban førte ham på ny tilbake til Iran. Denne gangen som flyktning. Her møtte han en kvinne. En fritenker, som i dag har emigrert til USA.

– Jeg tvilte på islam. Ikke på Gud. Men jeg skjønte ikke hvordan islam kunne være sant. Alle tingene som skjedde rundt meg gjorde at jeg spurte meg hvorfor Gud bare lot disse fæle tingene skje; uten å gjøre noe med det. Etter hvert nærmet jeg meg vantroen, som i å være ikke-muslim. Jeg visste ikke om Gud eksisterte eller ikke.

– Religion var aldri trygghet for meg. Det var bare tvang og trusler. Kanskje religion er annerledes her i Norge. Islam i Norge forsøker å integrere seg. Du kan velge hijab her. Det kan du ikke i Afghanistan. Der kan du aldri velge.

Tvilen førte imidlertid ikke til at han sluttet med muslimske praksiser. I hjemlandet turte han ikke annet. Det var ingen han kunne stole nok på til å bekjenne sin tvil. Den iranske kvinnen skulle bli redningen. Hun tok ham inn, ga ham jobb og åpnet opp tankesettet hans, forteller han med takknemlighet i stemmen.

– Jeg hadde problemer med å sove. Jeg var bare 17 år, på flukt, og det var vanskelig å håndtere alt sammen. Hun viste interesse for meg. Spurte hva som var skjedd med hånden min. Og fordi hun ikke brukte hijab stolte jeg nok på henne til å fortelle at jeg ikke lenger trodde på islam. Hun hjalp meg veldig med å løse opp i alle flokene i hodet mitt, og mye annet. Hun vitnet faktisk for meg i Oslo tingrett, på Skype. Og i møtet med henne forsvant Gud helt fra hodet mitt, forteller han.

INNVENDIG REVOLUSJON

– Det var ikke noe klart øyeblikk der gudstroen forsvant. Jeg er oppvokst islamsk, der det er mye urettferdighet, også mellom mann og kvinne. Søsteren min måtte bruke hijab, men ikke jeg. Det lurte jeg mye på. Alle disse spørsmålene over mange år førte til tvilen. Men tvil var grusomt, jeg hadde fått beskjed om at tvilen ville gjøre meg til en stein eller et dyr. Jeg var redd, men det skjedde jo ikke noe. Jeg fortsatte å være meg, og etter hvert klarte jeg å tenke og å tvile, med vilje.

– Det må ha vært veldig skummelt, og ensomt?

– Ja. Det var en revolusjon inni meg. Familien min var strenge. Moren min satt med koranen mange ganger om dagen, uten å kunne lese. Jeg kunne ikke snakke med noen, før jeg kom til Iran. Jeg fikk psykiske problemer av det, men det fantes ingen psykologer der. Det var ingen å snakke med, fordi hele landet er så religiøst. Religion er ikke noe tema. Det er farlig.

– Jeg ble veldig alene, inni meg. Du klarer ikke være normal rundt folk når det er sånn. Du må late som, og gjøre mye du ikke vil, for at det ikke skal være farlig. Når jeg for eksempel ser noen med hijab nå, tenker jeg at hun bærer et fengsel rundt seg. Jeg blir redd av det, sier han på utpust, og understreker at han ikke hater kvinner som bruker hijab.

Han bare «vet» at de har blitt hjernevasket, som søsteren. Han så at hun ble det. For ham finnes det ikke noe fritt valg av den type hodeplagg.

ET ANNET LIV

– Nå er jeg veldig glad. Jeg har akseptert at livet er virkeligheten. Det var veldig skummelt. Da jeg forlot islam visste jeg ikke om noen andre måter å leve livet på. I Iran forsto jeg at det fantes andre muligheter. Da jeg dro dit var jeg ødelagt innvendig. Jeg hadde ingen «backup» for livet mitt, men jeg møtte henne og fikk hjelp.

– For meg som har opplevd religion og gud på den måten jeg har, er det å oppleve livet nå, uten religion, helt fantastisk! Som vantro tror jeg at jeg lever bare én gang. Jeg har ikke noe etterliv. Derfor er det viktig for meg å leve åpent. Hvorfor skulle jeg skjule mitt livssyn? Det er det jeg må, om jeg må tilbake. Straffen er døden for meg som frafallen. Jeg forstår ikke dette …

Sinne syder under overflaten. Han legger ikke egentlig skjul på det. Sinnet er rettet mot islams makt, over hjemlandet og over mennesker. Forholdet til kristendommen er kanskje mildere, men det har aldri vært noe alternativ. Han vedgår at akkurat det også er litt bittert. Hadde han konvertert og blitt kristen, hadde han fått bli i Norge.

Lykken i Iran varte ikke; han hadde ikke lovlig opphold der heller. Han ble deportert tilbake til Afghanistan. Men da var han blitt en skam for familien. Han hadde bodd, ugift, med en vantro kvinne. Det ble noen dager i Kabul. Litt rundt her og der, inntil hans oppsparte midler fra arbeidet i Iran ble gitt til en menneskesmugler. Turen gikk til Tyrkia, Hellas, gjennom Europa til han nådde Norge.

Han forteller at han ble plassert på mottak etter mottak. Vegg i vegg med andre flyktninger. Mange av dem ikke bare muslimske, men også strengt religiøse. Han hadde forlatt alt han kjente: troen; familien; hjemlandet. Han trodde han var kommet til et trygt land. Et sekulært samfunn, der han kunne være seg selv, ateisten Josef. En fri mann. Men mottaket, og særlig det siste han var på, ble et tilbakeslag. Et mareritt, kaller han det. Han var den enste ateisten der. I kjelleren var en moské, og døgnet fulgte bønnetidene.

PÅ RØMMEN IGJEN

Flashbackene til fortidens stengsler ble ikke til å bære. Han rømte igjen. Denne gangen til en norsk kvinne som hadde fungert som samtalepartner de drøye to månedene på mottaket i Oslo en stund tidligere. Han omtaler Rita Johansen Haga som mamma. Den samme betegnelsen som han bruker om sin tidligere iranske redningskvinne.

– Jeg kjenner meg fri i hodet nå. Men ikke fysisk. Ikke i denne situasjonen. Jeg har fortsatt mareritt, men det er noe jeg må leve med. Det er som en kreft. Kanskje kommer jeg til å overleve den, kanskje tar den en dag livet av meg. Men jeg må ha håp.

Håpet ligger i nære relasjoner. Lenge bodde han hjemme hos Haga, var frivillig på Røde Kors og ulike språkkafeer. Han lærte seg norsk ved å møte mennesker. Men det ble nei på nei fra utlendingsmyndighetene. Og etter det siste måtte han flytte ut, før politiet kom på døra til Haga. De har vært der.

Moradi bor nå på ukjent adresse mens han venter på at ankesaken skal komme opp. Dato for denne skal være satt til april neste år. I mellomtiden har han ingen sosiale rettigheter. Ikke livsopphold. Ikke krav på legehjelp. En innsamlingsaksjon på Spleis.no har gitt midler til advokat. Haga og andre velgjørere bidrar til at han har mat på bordet.

– På det siste mottaket, langt ute i skogen, var det bare venting. To dager i uka fikk vi lære norsk. Det var det. Men jeg har ikke fått en krone fra staten siden jeg dro fra mottaket. Jeg mistet alt. Jeg mistet retten til å gå på norskkurs. De tok bøkene mine fra meg, sukker han, og forteller at han bruker store deler av dagene på internett, for å lese og lære.

Han forsøker å fylle dagene med noe. Men det er vanskelig når han ikke lenger våger å gå på språkkafeene han besøkte frem til tingrettsdommen. Frykten setter seg i kroppen hver gang han er utendørs, og den er med ham tilbake der han lever i skjul.

– Du fikk altså et hjem, men mistet alle andre rettigheter, og så mistet du hjemmet også?

– Ja, jeg lever på utsiden av samfunnet. Og jeg synes det er veldig urettferdig, etter alt jeg har vært gjennom. Jeg synes jeg fortjener å leve, fortjener å studere og å få mulighet til å gjøre noe for andre i samme situasjon som meg. Men jeg er helt låst. Jeg kan ikke gjøre noe i det hele tatt.

INGEN PLAN B

Han er redd hver dag. Han er jo her ulovlig. Men han vil ikke bort. Ikke under noen omstendigheter, uavhengig av hvor slitsom situasjonen er. Samtidig er det vondt å være så avhengig av andres gode vilje. Men det er hva han trenger for å leve. Håpet ligger i ankesaken.

– Det er bare å vente. Det er vanskelig, men jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn dette. Jeg er veldig takknemlig for alle som hjelper meg. Det er fortsatt håp når jeg får sånn støtte, selv om systemet vil felle meg. Jeg mistet familien min, alle jeg kjente, på grunn av religion. Jeg kan ikke gjøre noe annet nå enn å leve her. Du har din biologiske familie, og så har jeg fått en familie her. Ingen har gitt meg sånn kjærlighet som Rita.

– Myndighetene vet at jeg kan bli drept over en bagatell i Afghanistan. Det behøver ikke en gang være min egen familie, som jeg har krenket æren til, men hvem som helst som vet at jeg er vantro, kan drepe meg.

– Har du noen plan B om du skulle bli tvangsutsendt?

– Nei. Jeg har ikke noen plan. Jeg vet ikke hva jeg gjør da. Jeg synes alle skulle få lov til å være åpne om sitt livssyn, og at jeg er en av dem som skal få lov til det. Islam er et fengsel for meg. Jeg skjønner ikke at et demokratisk land som Norge ikke forstår det.

– Jeg vil gjøre noe med livet mitt. Ikke bare overleve til jeg blir gammel. Jeg vil gjøre noe, for andre. Det er bare dyr som bare overlever, for seg selv. Jeg er et menneske, jeg trenger å snakke med andre mennesker. Jeg vil fortelle andre som trenger det at et liv uten Gud er mulig. Jeg vil dele mitt livssyn.

Intervjuet med Josef Moradi ble først publisert i Fri tankes høstnummer på papir. Du kan lese pdf-versjon av magasinet her.