17. mai er det 200 år siden Grunnloven ble vedtatt. Grunnlovsfedrene på Eidsvoll var inspirert av de nye liberale konstitusjonene i Amerika og Frankrike og ville sikre individenes rettigheter mot statsmakten.

I loven, som ble svært liberal for sin tid, ble ytringsfrihet, ingen straff uten lov og dom og vern mot tortur og vilkårlige fengslinger skrevet inn. Den norske Grunnloven er Europas eldste gjeldende konstitusjon. Den utgjør det rettslige grunnlaget for styringen av staten og er et symbol på verdiene samfunnet er tuftet på.

Få menneskerettigheter er inkludert i dag

Selv om Grunnloven har vært gjenstand for endringer, og Norge har tiltrådt en rekke internasjonale avtaler om menneskerettigheter etter krigen, er få menneskerettigheter inkludert i dokumentet. Først i 1994 ble «menneskerettigheter» eksplisitt nevnt: «Det paaligger Statens myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne» (ny paragraf 110 c).

For å styrke menneskerettighetenes stilling i Grunnloven nedsatte Stortingets presidentskap i 2009 et utvalg som skulle fremme forslag til endringer i konstitusjonen. Etter ett og et halvt års drøftinger, foreslo utvalget at Grunnloven burde få et eget menneskerettighetskapittel, der rettighetene skulle samles og flere nye skrives inn.

Blant de mange som ble foreslått tatt inn var vern mot diskriminering; barns rettigheter; rett til liv og forbud mot dødsstraff; forenings- og forsamlingsfrihet; rett til personvern og flere sosiale rettigheter. Når stortingspolitikerne nå – etter alle solemerker – vedtar å ta inn en rekke menneskerettigheter i Grunnloven, blir dette en av de mest omfattende revisjoner siden 1814.

Grunnlovsfesting styrker rettssikkerheten

I tillegg til den symbolske kraften i at menneskerettighetene klarere blir definert som fellesverdier i det norske samfunnet, fører grunnlovsfestingen til styrket rettssikkerhet for borgerne. De kan nå kreve sine rettigheter ved å vise til Grunnloven, den høyeste rettskilden i landet. Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary mener at dette er «et reelt uttrykk for mer frihet til borgerne, – man styrker rettsstaten, maktbalansen og derved også motmakten til politikkens parlamentariske kanaler og regjeringens makt». Grunnlovfestingen fører også til at menneskerettighetene får et bedre vern mot skiftende stemningsbølger i samfunnet, for eksempel dersom en diskriminerende majoritet kommer til makten.

Mens alminnelige lover kan endres ved simpelt flertall i Stortinget, må forslag om endringer av Grunnloven fremsettes av ett Storting og vedtas av det neste med 2/3-flertall. Selv om dagens Norge stort sett er et fredelig sted, må en grunnlov utformes med tanke på morgendagen. Vi har ingen garanti for at fremtidige stortingsflertall vil oppføre seg moralsk forsvarlig. Det var nettopp flertallets tyranni og mangel på respekt for minoriteters rettigheter som førte til utarbeidelsen av de internasjonale menneskerettighetene og til at statslederne gikk med på å innskrenke sin makt.

Frykt for «rettsliggjøring» av samfunnet

Forslaget om å grunnlovsfeste menneskerettighetene er ikke bare møtt med jubel. Enkelte hevder grunnlovsfestingen er unødvendig fordi rettighetene allerede har en sterk stilling i Norge. De viser til menneskerettighetsloven fra 1999, som slår fast at sentrale FN-konvensjoner samt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gjelder som norsk rett. Ved motstrid med annen norsk lovgivning, skal konvensjonene ha forrang.

Andre problematiserer at grunnlovsfestingen ikke synes å omfatte alle menneskerettighetene. Om bare noen tas inn, kan dette føre til et «a-lag» og et «b-lag» av rettigheter. Utvalget har for eksempel fått kritikk for å utelate retten til asyl. Atter andre mener at kun sivile og politiske rettigheter bør få grunnlovsvern. Siden realiseringen av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i stor grad handler om ressurser og fordeling, bør slike beslutninger overlates til politikere som til enhver tid sitter på Stortinget.

Et annet argument mot grunnlovsfesting er at det bygger opp under en «rettsliggjøring» av samfunnet. Når rettigheter inkluderes i konstitusjonen, kan domstolene i større grad si nei til lover som Stortinget vedtar. Det hevdes at makten flyttes fra de folkevalgte til juristene.

Når menneskerettigheter vedtas i nasjonale systemer hører man ofte bekymring for at makt skyves ut av landet. Dette har vi også hørt i forbindelse med grunnlovsfestingen. Uroen henger sammen med menneskerettighetenes dynamiske natur; det er internasjonale organer, som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som til enhver tid tolker hva rettighetene skal omfatte. Også norsk høyesterett må bøye seg for EMDs dommer mot Norge.

Særlig de som mener at EMD ikke alltid tar gode beslutninger, advarer mot en slik internasjonalisering. Interessant nok kan denne bekymringen være et argument for å grunnlovsfeste menneskerettighetene. Ved at rettigheter skrives inn i Grunnloven, slik det nå ligger an til, kan norsk menneskerettighetsjuss styrkes. Retten vil ikke på samme måte, som når hele konvensjoner inkorporeres, være bundet av tolkninger fra internasjonale håndhevingsorganer.

Kan gi inspirasjon til andre land

Jussprofessor Jørgen Aall mener at menneskerettighetsvernet i dagens grunnlov er ufullstendig og hilser inkludering av nye rettigheter velkommen. Han understreker imidlertid at den moderniserte Grunnloven ikke skal komme i stedet for de internasjonale forpliktelsene etter konvensjonene.

Han viser til at Grunnloven og konvensjonsbestemmelser normalt vil fungere side om side, og at borgerne vil bruke det regelsystemet som gir best beskyttelse. Aall anbefaler derfor norske embetsmenn til å tolke de sannsynligvis snart nye vedtatte grunnlovsbestemmelsene i lys av tilsvarende konvensjonsbestemmelser. Samspillet mellom nasjonal og internasjonal rett på menneskerettighetsområdet er komplisert og de lærde strides i synet på rettighetenes inkludering i konstitusjonen.

For 200 år siden lot grunnlovsfedrene på Eidsvoll seg inspirere av å se ut over landegrensene. La oss også i dag se til verden der ute. I tillegg til at en grunnlovsfesting av flere menneskerettigheter vil skape større stabilitet og et styrket vern for folk i Norge, kan det føre til at andre land blir inspirert av oss.

Denne kommentaren stod på trykk i Fri tanke nr 1-2014.