«Men Didrik, du er jo ateist. Hvordan kan du synes det er fint å gå i kirken eller faste under ramadan?»

Varianter av dette spørsmålet har jeg fått mange ganger. Fra venner, kolleger, journalister, tilfeldige folk på Twitter. Sist kom det fra Fri Tankes redaktør Kirsti, og svaret blir denne spalten.

Selv om jeg mener spørsmålet er basert på en misforståelse (mer om det snart), skjønner jeg godt at de spør.

Nyateismens glansdager

00-tallet var nyateismens glansalder. Bøker som utbasunerte at Gud slett ikke var stor (og forresten bare en vrangforestilling) lå på bestselgerlistene. Internett flommet over av mer eller mindre sannferdige memer om hvor håpløse religioner, og religiøse mennesker var.

Nyateismen kom ikke ut av intet. For 00-tallet var jo også tiden da fly dundret inn i World Trade Center og Bush-regimet allierte seg med kristenfundamentalismen. Men nyateist-bølgen ga også inntrykk av at det å være ateist innebar å være på et slags oppned-korstog.

Dersom dette er bildet man har av ateister, skjønner jeg jo at det kan være vanskelig å forstå at det også fins ateister som meg. Sånne som har et ganske så avslappet forhold til religion. Faktisk så avslappet at jeg gjerne prøver ut religiøse praksiser.

Livssynsnerd

Samtidig synes ikke det er så rart at en person som jobber som rådgiver i livssyn i livssynsavdelingen i et livssynssamfunn, har vært redaktør for et tidsskrift om livssyn, skrevet bøker om livssyn og på fritiden er med på å drive en klubb om livssyn, faktisk er interessert i livssyn.

For meg er det stusse over at jeg også er interessert i andre livssyn enn mitt eget, litt som å bli overrasket over at en trofast Arsenal-supporter også synes at Tour de France er gøy å se på. Eller at folk kan like mer enn én type musikk.

Om du ikke deler min interesse for livssyn, er det selvfølgelig i den skjønneste orden. Det er til og med mulig at jeg er bittelitt misunnelig på deg. Jeg er nemlig nå så livssynsnerd at jeg lett kan bruke lørdagskvelden på å se dokumentarer om mormoner eller scientologer, og jeg hadde kanskje hatt godt av å gå på byen i stedet.

Så for å spare deg for tid (og muligens irritasjon), vil jeg tipse deg om at dette er et bra sted å slutte å lese denne teksten. Bruk heller det ene livet du har fått til å gjøre noe du synes er meningsfullt eller moro.

Men om du som meg synes livssyn er veldig spennende, kan du fortsette å lese.

Kulturelle protestanter

Vi nordmenn er kulturelle protestanter, og har en tendens til å tenke på religion som noe som handler om gudstro, noe som skjer inne i hodene og hjertene på oss. Akkurat den dimensjonen av religion kan være vanskelig for en ateist som meg å få så mye ut av.

Men religion er også klær, mat, arkitektur, litteratur, filosofi og mye annet. Og en gudstjeneste er musikk, performancekunst og drakthistorie.

Men om man er livssynsinteressert, kan man ikke nøye seg med å lese og se dokumentarfilmer om dette da? Joda, det kan man selvfølgelig. Men for meg fungerer det slik: Jeg kan lese om livssyn og se dokumentarer til øyet blir stort og vått. Bokhyllene mine bærer da også preg av at jeg har lest en og annen bok om temaet.

Men jeg når også til et punkt der ordene ikke helt strekker til. Slik tror jeg det er på mange områder, men det gjelder nok spesielt religion, som jo i stor grad handler om noe som er ikke-rasjonelt. Å prøve å fange dette med ord blir fort som å «danse om arkitektur», for å bruke den klassiske formuleringen om musikkjournalistikkens umulighet.

Føle og oppleve

Derfor har opplevelsen blitt viktig for min livssynsnysgjerrighet. Jeg vil ikke bare lese om muslimsk bønn og faste, jeg vil prøve hvordan det føles og oppleve hva det gjør med meg.

Disse utprøvingene har fått meg til å se på religion på nye måter. Bønn sammen med andre har fått meg til bedre å forstå fellesskapsdimensjonen i religion. Og 21 timer uten vått og tørt under ramadan har lært meg at verden ikke går under om middagen drøyer litt. Viktigst av alt er dog at jeg har fått bedre forståelse for livene til mine muslimske venner og medmennesker.

Det samme gjelder andre religiøse praksiser jeg har prøvd meg på. Det er ikke bare lærerikt og morsomt, men nyttig også. Ikke bare er det mange gode ideer og praksiser å «låne» (det hender jeg føler meg litt som en industrispion), det hjelper meg samtidig til å se mitt eget livssyn litt utenfra.

Først og fremst humanist

Men gjør ikke dette bare at jeg glemmer hvor jeg jobber, og glemmer Human-Etisk Forbunds kamp for et skille mellom stat og religion? Nei. Snarere har det omvendte skjedd. Å delta i, og kjenne på kraften i religionsutøvelse, har for eksempel gjort meg mer skeptisk til at skoler arrangerer gudstjenester.

Å utforske religiøse praksiser har ikke bare gitt meg et bedre blikk for hva som er verdifullt med dem, men også for hva som er problematisk.

Og mens noen rister på hodet av at en som meg har dette nysgjerrige forholdet til religion, oppfatter jeg det som et direkte uttrykk for mitt livssyn. For visst er jeg ateist, men først og fremst er jeg humanist.

Religion er slik jeg ser det et menneskelig kulturprodukt, og de lengsler og tanker som ligger nedfelt i religionene sier mye om oss mennesker. Og selv om jeg selv nok har vært ateist siden jeg ble født, påvirker disse tankestrukturene meg også.

Rett og feil

Som humanist mener jeg at religiøse mennesker tar feil på helt grunnleggende punkter. Men det betyr ikke at alt religiøse mennesker tenker og gjør er feil. Tvert om kan de ha vel så mye, eller mer, rett enn meg i enkelte ting.

Dette er ikke egentlig så mye merkeligere enn at en politiker erkjenner at andre partier kan ha gode ideer også.

Dessuten deler jeg denne planeten med veldig mange religiøse mennesker. Om vi skal leve sammen er det en fordel å forstå dem bedre. Slik at vi kan forstå hva vi har felles, hva vi trenger hjelp til og hva vi faktisk må ta en real alvorsprat om.