At humanismen har sine forløpere i antikken, er ingen kontroversiell påstand. Men i middelalderen, med alt dens formørkede, religiøse tåkefyrsteri, er det vel ikke noe å hente? Jo, faktisk. Etter år 1000, i den perioden vi kaller høymiddelalderen, begynte det å lysne. Det var da de første universiteter ble grunnlagt, og med dem fikk både naturfilosofien og logikken en ny blomstringstid.

Den mest kjente av høymiddelalderens skolastikere, som universitetenes intellektuelle elite ble kalt, er Thomas Aquinas. Midt på tolvhundretallet lagde han en mektig syntese av tradisjonell kristen teologi og Aristoteles’ filosofi, som da var blitt gjenoppdaget i det vestlige Europa. Men om Aquinas med dette knesatte en revidert teologi som fortsatt er sentral i katolisismen, skulle andre skolastikere tolke Aristoteles på et vis som pavekirken var mindre begeistret for.

Et tankeøkonomisk prinsipp

Skolastikkens sorte får i så måte var William av Ockham (eller Occam). Han ble født i England rundt 1288 og døde i Bayern i 1347, kanskje som et offer for svartedauden, som brøt ut på den tiden. Om hans navn lyder kjent – og kanskje til og med kjært – for beleste humanister, er det på grunn av uttrykket «Ockhams barberkniv», som i vitenskapskretser har en god klang.

Ockhams barberkniv er nemlig et tankeøkonomisk prinsipp som opphavsmannen selv brukte til å skjære bort alskens tåkefyrsteri, til fordel for en empirisk tilnærming til filosofiske spørsmål, løsrevet fra teologi. Ockham mente at Aristoteles’ lære ga grunnlag for det. Dermed lanserte han det som i hans samtid ble kalt «den nye vei», som brøt med Aquinas’ «gamle vei», der de rasjonelt spekulative sider hos Aristoteles ble vektlagt minst like mye som de empiriske.

Av denne grunn er William av Ockham blant de tenkere som banet vei for humanismen, selv om han var fransiskanermunk og troende. Men han var en opposisjonelt troende, ved at han nektet å svare «riktig» på alle teologiske spørsmål i den store, skriftlige eksamensbesvarelsen han avla ved universitetet i Oxford. Det førte til anklager om kjetteri, og til at han ble sendt til paven for å prøve sin sak for en teologisk kommisjon.

Vel fremme hos paven – som da holdt til i den sørfranske byen Avignon – ble han satt i husarrest i det gedigne pavepalasset som var under oppføring. Der satt han i fire år og argumenterte for sine synspunkter, som han også fikk tid til å utvikle skriftlig.

Ikke bare tåkefyrster

Oppholdet fikk en brå slutt da Ockham ble overbevist om at det var pave Johannes den tolvte, og ikke ham selv, som var kjetter. Samt at paven var ute etter å ta ham spesielt og fransiskanere generelt. Da rømte han fra Avignon og søkte politisk asyl hos keiser Ludvig av Bayern, som var motstander av paven og av franskekongen, som da var pavens allierte. «Forsvarer du meg med sverdet, forsvarer jeg deg med pennen,» sa Ockham til Ludvig. Det tilbudet takket keiseren klokelig ja til. Dermed endte Ockham opp med å bedrive politisk filosofi, der han tok til orde for å begrense kirkens verdslige makt generelt og pavens personlige makt spesielt.

Høymiddelalderens skolastikere var ikke bare tåkefyrster som på det mest spissfindige og ørkesløse vis diskuterte pavens skjegg opp og ned ad stolper, slik onde tunger i ettertid har villet ha det til. Om de var spissfindige, var det for å videreutviklet logikken som filosofisk disiplin, samt bruke den til å analysere filosofiske problemer. Karakteristisk nok mente Ockham at Aristoteles ble mistolket fordi logikkkunnskapene var for dårlige.

Den forhåning som er blitt skolastikerne til del, skyldes langt på vei en anti-intellektualisme som ikke er noe å trakte etter – særlig ikke når Ockham så godt viste at skolastisk tåkefyrsteri best fordrives med nettopp skolastikk.

Et presisjonsinstrument

Det tankeøkonomiske prinsippet som i ettertid er blitt kalt Ockhams barberkniv, ble formulert allerede av Aristoteles, og så av Aquinas. Men det var Ockham som skulle bruke det for hva det var verdt. I korthet går prinsippet ut på at en forklaring ikke bør inneholde flere elementer enn nødvendig. Alt som kan utelates fra en forklaring, bør utelates, fordi ethvert element en forklaring rommer, er en mulig feilkilde som kan lede oss vekk fra sannheten i stedet for henimot sannheten.

Dette er vel å merke ikke det samme som å overforenkle. En barberkniv er et presisjonsinstrument for å fjerne skjegg og annet rusk, og ikke for å skjære av seg haka. Betegnende nok ble barberkniven i middelalderen også brukt til å rispe vekk feil på pergamentarkene man da skrev på. Ockhams anliggende var å unngå unødig kompliserte forklaringer. Den enkleste forklaringen er den beste, gitt at den har samme forklaringskraft som en konkurrerende, men mer innfløkt forklaring.

Selv om Ockhams barberkniv mest forbindes med vitenskapsfilosofi, var det på semantikkens – altså språkvitenskapen – område han selv anvendte den. Det gjaldt særlig i drøftingen av et av skolastikkens store stridsspørsmål, som var om allmenne begreper har en egen, objektiv eksistens i en oversanselig idéverden, eller om de kun er ord – eller navn – vi mennesker har funnet opp.

Aquinas og pavekirken hegnet om førstnevnte oppfatning, som ble kalt begrepsrealisme1 og som har røtter i platonismen. De holdt også Aristoteles for å være en begrepsrealist. Man skulle derfor være ganske uredd for å forfekte sistnevnte oppfatning, som ble kalt nominalisme2, etter det latinske ordet for navn.

Betegnelser er kun navn

Begrepsrealismen appellerer stadig til både lek og lærd. Er for eksempel rettferdighet en verdi eller idé som eksisterer objektivt sett, utenfor den menneskelige bevissthet, og uavhengig av hva de enkelte mennesker måtte kalle rettferdighet? Mange vil nok svare ja på det. Platon ville ha sagt at det bare er i kraft av den objektive ideen rettferdighet at vår sjel kan gripe hva rettferdighet er. Et annet eksempel kunne være begrepet «menneskeheten». Er dette en objektivt eksisterende idé, eller er det kun et navn vi har gitt summen av enkeltmennesker i nåtid, fortid og fremtid?

Nominalismen avviser eksistensen av en objektivt eksisterende idéverden, og sier at alt som eksisterer er enkeltting i den empiriske verden – slik som de enkelte mennesker eller de enkelte hester eller stoler eller hva det måtte være.

Allmennbegreper som «menneske » og «hest» og «stol» er kun navn – en fellesbetegnelse – vi gir skapninger vi klassifiserer som menneske eller hest, eller gjenstander vi kaller stoler. Disse navnene, eller allmennbegrepene, finnes kun i den menneskelige bevissthet, og ikke i noen oversanselig verden.

Unødvendig med "ideen om farskapet"

Den første som målbar nominalismen, var Abelard, som levde på ellevehundretallet og var den første av Frankrikes intellektuelle stjerner. Men det var etter Ockhams finsliping at nominalismen fremsto som et reelt alternativ til begrepsrealismen.

Ut fra det tankeøkonomiske prinsipp er postuleringen av allmennbegrepet «menneske» eller «hest» eller «stol» som en egen, objektivt eksisterende idé å innføre et overflødig element som bringer oss vekk fra, og ikke nærmere, sannheten. Det samme gjelder for alskens handlinger. Vi trenger for eksempel ikke å forutsette noen egen, objektiv løpingens idé for å forstå hva det vil si å løpe. Ord som løpe og gå er kun forståelige som handlinger, og ikke som selvstendige «ting» i form av objektivt eksisterende ideer.

Det samme gjelder for relasjoner av ulike slag. Vi må ikke forutsette noen objektiv farskapets idé for å forstå hva det vil si å være far til noen. Det holder å definere farskap som en bestemt relasjon mellom to eller flere mennesker. Dette gjelder også for ord som betegner fysiske relasjoner, som kort, lang, foran og bak. Å snakke om «korthet», «langhet», «foranhet» og «bakhet » som egne ideer er ikke bare overflødig, men også feilaktig, og skaper bare ekstra krøll i stedet for klarhet.

Trenger ikke faste moralbud

På denne logiske og semantiske måten skjærer Ockham bort alt som smaker av platonsk idéverden. Han omformulerer utsagn på et vis som demonstrerer at begreper som «korthet» og «langhet» og tilsvarende kan sløyfes uten at meningsinnholdet forringes. Slik frigjør han også den naturfilosofiske diskurs fra teologiske begreper der disse ikke trengs.

For Ockham var religion noe som hadde med tro å gjøre, og som ikke måtte blandes inn i filosofisk tenkning. Som den konsekvente nominalist han var, anerkjente Ockham heller ikke «godhet» og «ondskap» som objektivt eksisterende verdier eller ideer. Det kan virke underlig, siden han jo var kristen.

Men han løste det problemet ved å basere seg fullt og helt på tanken om Guds vilje. Ockham var enig med de teologer som hevdet at Gud ikke vil det gode fordi det er godt, men at det gode i stedet er godt fordi Gud vil det. Verken i etikken eller overfor skaperverket er Gud bundet av noen rigide, fornuftens lover. Gud er fullstendig fri til å gjøre helt som han vil. Og vi mennesker må hele tiden prøve å handle i samsvar med Guds vilje, i stedet for slavisk å følge faste moralbud.

La grunnlaget for matematisk fundert naturvitenskap

En slik vektlegging av Guds frie vilje var i samsvar med rådende teologi. Som slo godt an blant naturfilosofer fordi den ga dem et større spillerom for å fremsette nye og uortodokse hypoteser om verdens beskaffenhet. Hva som til enhver tid var Guds vilje, sto jo langt mindre fast enn de fornuftsprinsipper Aristoteles hadde formulert.

Dermed ble det lettere å overprøve Aristoteles’ lære og korrigere den der selveste Filosofen, som han den gang ble kalt, faktisk tok feil. Ockham var for øvrig ikke den eneste som staket ut den nye vei. En av hans jevnaldrende ved universitetet i Oxford, Thomas Bradwardine, bidro sterkt ved å anvende matematikk innenfor fysikken.

Dét var like uhørt den gang som det er en selvfølge i dag. Aristoteles hadde nemlig fastslått at de naturfilosofiske disipliner var så ulike at de måtte utforskes med ulike metoder. Derfor falt det Filosofen ikke inn å kombinere fysikk og matematikk. Sammen med Ockhams nominalisme la denne nye praksis grunnlaget for den matematisk funderte naturvitenskap som skulle få sitt gjennombrudd med Galileo og Newton tre-fire århundrer senere. Den angivelig mørke middelalderen hadde så avgjort sine lyse stunder.

******

Videre Lesetips

Det finnes ingen lettfattelige introduksjonsbøker om William av Ockham. Spesielt interesserte er derfor henvist til faglitteratur. Vi anbefaler The Cambridge Companion to Ockham, Cambridge University Press (1999)

Av Ockhams egne skrifter ble A Letter to the Friars Minor and Other Writings utgitt i 1995 på Cambridge University Press. Det er en samling politiske skrifter der Ockham argumenterer for et skille mellom verdslig og kirkelig makt.

Det kanskje beste lesetipset for ikke-filosofer er Umberto Ecos roman Rosens navn fra 1980, der romanens hovedperson er inspirert av både Ockham og Sherlock Holmes. Denne klosterkrimmen belyser de politiske stridigheter i kirken på 1300-tallet som Ockham deltok i.

I september kommer Ockham’s Razors. A User’s Manual (Cambridge University Press) av Elliot Sober, som ifølge forlaget «vurderer prinsippet og ser på dets mange anvendelser».

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 3-2015.