En av de første søndagene i januar går den årlige «finalen» til organisasjonen WOŚP – Wielka Orkiestra Świątecznej Pomocy (Det store orkester for julehjelp) – av stabelen.

Organisasjonen er sannsynligvis Polens mest samlende, synlige og helt sikkert livligste veldedighetsorganisasjon, og samler inn midler til innkjøp av medisinsk utstyr og ambulanser for landets offentlige sykehus og til opplæring i livreddende behandling.

Siden 1993 har denne søndagen – som på mange vis ligner den norske tv-aksjonen – blitt brukt til en offentlig innsamling med ett definert formål, sist år var det helsehjelp for nyfødte. I tillegg til å sende ut en hærskare med bøssebærere, gjerne barn og unge, inviterer organisasjonen til arrangementer med auksjoner, tv-kringkasting av opptellingen av innkomne midler, samt konserter.

Alle som gir får klistremerke – de umiskjennelige røde hjertene – som festes på jakkene. I et land der en veldig vanlig form for øyekontakt mellom fremmede er skuling, blir det plutselig enkelt å smile når en hjertemerket giver går forbi en annen på gata..

Det hele kulminerer klokka åtte på kvelden, med arrangement «Et lys til himmelen». Da telles det ned, og på scener rundt omkring i landet settes det i gang pyrotekniske show, mens publikum hever tente lightere og mobillykter (i disse dager kanskje helst det sistnevnte) høyt til værs. Polakker står sammen når Orkesteret spiller, og slagordet deres lover å spille til verdens ende og en dag til.

Under årets finalearrangementet i Gdansk nådde ikke lyset frem til himmelen. Borgermester Paweł Adamowicz ble knivstukket på scenen, rett etter at nedtellingen var ferdig. Han døde på sykehus mandag ettermiddag i en alder av 53 år.

Offer og gjerningsmann

Adamowicz satt som borgermester i fem perioder, og var opprinnelig valgt fra det liberale partiet Borgerplattformen. Etter at han ble etterforsket for å ha oppgitt feil formue til skattemyndighetene, meldte han seg ut av partiet i 2015.

Høsten 2018 ble han gjenvalgt til sin sjette periode, nå som uavhengig kandidat, med støtte fra Borgerplattformen og deres koalisjonspartner, Nowoczesna. Han vant suverent i andre omgang, med nesten to tredjedeler av stemmene. Han var selv bøssebærer under årets finale.

Drapsmannen er en 27 år gammel psykiatrisk pasient og kjenning av rettsvesenet, med blant annet bankran og vold mot en politibetjent på rullebladet. Han stormet scenen og stakk borgermesteren flere ganger med et 14,5 cm langt blad. Så fikk han tak i en mikrofon og sa: «Hallo! Hallo! Jeg heter Stefan. Jeg satt uskyldig fengslet. Jeg satt uskyldig fengslet. Borgerplattformen torturerte meg. Nettopp derfor døde Adamowicz».

I et titalls sekunder virret han rundt på scenen med armene hevet over hodet i en seiersgest, foran et publikum som ennå ikke hadde skjønt hva som skjedde.

I sjokk

Da borgermesteren døde dagen etter, gikk Polen i sjokk, konfrontert med et drap på en populær politiker som tydelig og bestemt kritiserte regjeringspartiet Lov og rettferdighet (PiS), og formidlet et budskap om åpenhet og toleranse, blant annet for homofile. Drapet ble riktignok begått av en psykisk ustabil mann, og begrunnelsen var personlig, men drapsmannen henviste likevel til offerets partitilhørighet.

En tolkning trendet umiddelbart: Adamowicz var et offer for Lov og rettferdighets splittende retorikk, som kanaliserte drapsmannens frustrasjon og vrede mot en opposisjonspolitiker. Regjeringspartiets definisjon av «oss» og «dem» bar til slutt sine tragiske frukter.

Stemningen ble ikke bedre av at Adamowicz ble drept under en WOŚP-finale. Helt fra veldedighetesarrangementets spede begynnelse, har det vært utsatt for kritikk fra konservative miljøer, blant annet deler av Den katolske kirke.

På begynnelsen av 90-tallet var Orkesterets dirigent, Jerzy Owsiak, en mer fargerik personlighet enn den grå polske virkeligheten var vant til. Man kan spørre seg om det var hans røde bukse, gule skjorte, ringen i øret, hans karakteristiske hilsen «Siema!» (kanskje best oversatt som «Skjer’a!») og en hes, stammende talemåte som vakte den ærverdige geistlighetens avsky?

Kirkelig misunnelse

Eller var den forårsaket av kardinalsyndene misunnelse og grådighet? Det er ingen tvil om at Owsiak har klart å skape en entusiasme rundt arrangementet, som kirkelige veldedighetsaksjoner bare kan drømme om.

I tillegg til finalen, har WOŚP hver sommer siden 1995 arrangert en gratis musikkfestival som tidligere het Stoppested Woodstock, nå Pol’and’Rock, og som i snitt trekker over 600 000 mennesker under mottoet «Kjærlighet, vennskap, musikk».

Owsiak selv har bakgrunn som musikkjournalist, og skapte seg opprinnelig et navn som leder for et TV-program med det spenstige navnet «Gjør hva dere vil dvs. rock-and-roll-sykling uten hender».

Nettopp slagordet «Gjør hva dere vil» gjorde ham i de konservative miljøenes øyne til et symbol på moralsk forfall – ingenting er hellig og alt er lov. Uheldigvis for moralens voktere, er Owsiak og Orkesteret et kjært ungdomsminne og et symbol på modernitet for mange polakker som vokste opp på 90-tallet, og som nå utgjør en sterk middelklasse

Mye har blitt sagt om Owsiak opp gjennom årene. At han promoterer «dødens sivilisasjon» – et teologisk begrep først brukt av Johannes Paul II, men som paven selv aldri brukte om WOŚP. At han er en klovn. At han har tjent seg rik på penger stjålet fra sin egen veldedighet – til tross for at regnskapene til WOŚP er offentlige og polske sykehus er fulle av tause vitner i form av maskiner pyntet med Orkesterets røde hjerte.

Og selvsagt var det noen i bloggsfærens mørke kroker som bestemt mente at han var jøde.

Han har mottatt trusler og hatmeldinger helt siden Orkesteret begynte å spille. Det finnes en viss menighet som liker å høre slike prekener. Men polakker som er takknemlige for den fargerike Owsiak og den gledens dag Orkesterets finale alltid er, er fryktelig mange. Knivmannen fra Gdańsk begikk sin forbrytelse i en sammenheng som varsler fare for makthaverne fra PiS.

Mislikt av makta

Regjeringspartiet har nemlig stått sammen med de konservative miljøene i kritikken av Owsiak. Etter at PiS kom til makten, og skaffet seg kontroll over statskanalen TVP1, ble sendingen fra Orkesterets finale kastet ut av rikskringkasteren. Den flyttet da over til TVN, en privat, liberalt orientert kanal.

Noen dager før årets finale sendte TVP1 en satirisk animasjon der Warszawas tidligere borgermester Hanna Gronkiewicz-Waltz, et yndet hatobjekt for ytre høyre, vekker til liv en opptrekkbar dukke av Jerzy Owsiak og beordrer den til å arrangere innsamling. Pengene pakker hun i en sekk og beholder selv. På sedlene kan man se Davidstjernen.

I begynnelsen av 2018 reagerte WOŚP og en rekke andre veldedighetsorganisasjoner sterkt mot en endring i forskriften om offentlige innsamlinger, som gav innenriksministeren mulighet til å stanse en offentlig innsamling dersom den – etter departementets vurdering – bryter med samfunnets normer eller er i strid med viktige offentlige interesser. Ministeren skal i så fall også kunne bestemme at innsamlede midler skal overføres til et annet formål enn det innsamlingen opprinnelig var ment for.

Det er en utbredt oppfatning at endringen ble innført spesifikt for å ramme WOŚP. Ingen betviler at PiS og WOŚP tilhører to gjensidig uvennlige leirer, uansett hvilken leir man tilhører selv. Å drepe Adamowicz rett før lyset atter en gang skulle sendes til himmelen var en krigserklæring, selv om det ikke var drapsmannens hensikt.

Uvanlig passende

Det er noe makthaverne virker å være veldig bevisste på. Deres uttrykk for sorg og medfølelse har vært uvanlig passende for anledningen. Selv om noen, blant annet president Andrzej Duda, som erklærte dagen for borgermesterens begravelse for nasjonal sørgedag, og helseminister Łukasz Szumowski, som formidlet at Adamowicz var død, virket noe beklemt av å måtte omtale en innbitt politisk motstander i vennlige ordelag.

Lederne for opposisjonen er nådige nok til å følge i samme stil. Men det øvrige kommentariatet, fra journalister og forskere til mannen og kvinnen på Facebook, har gjentatt et opprørt budskap om hatretorikk som utløsende årsak til Adamowiczs død. .

I tillegg annonserte en knust og fortvilet Jerzy Owsiak at han går av som leder for WOŚP, noe som utløste en voldsom reaksjon og resulterte i flere underskriftskampanjer mot hans avgang, og en nominasjon til Nobels fredspris. Owsiak ombestemte seg til slutt og fortsetter som Orkesterets frontfigur.

At folket opphøyer en mann som Owsiak, og ber ham om å bli til verdens ende og en dag til, som lovet, er et PR-messig nederlag for PiS. Det er tydelig at den gjeldende partilinjen er å mane til samling og forsoning, og de som bryter ut, blir tøylet.

Angrep på Twitter

Et eksempel er den så langt ustoppelige pitbullen, PiS-parlamentarikeren Krystyna Pawłowicz, som rett etter angrepet skrev på Twitter:

«Owsiak vekker sterke negative følelser i folk på grunn av en ekstremt kontroversiell holdning, spredning av hat og fornedring av andre, samt fordi han finansierer ikke-medisinsk virksomhet fra bøssene, og i tillegg på grunn av sin arroganse. Han burde gå av. Han har lenge kompromittert ideen, han lyver, samtidig som han spotter kirken, sender han barn til kirkene etter gaver. Owsiak må gå fordi det at han splitter folk og setter folk opp mot hverandre, kommer til å ende dårlig. Owsiak MÅ gå. For sakens skyld og for andres sikkerhet.»

Uttalelsene ble raskt slettet, og siden Pawłowicz så langt har oppvist like mye hemninger på Twitter som Donald Trump, er det rimelig å tro at hun ble pålagt å gjøre det. Men, for å parafrasere Luke Skywalker – «nothing is ever really gone», og i hvert fall ikke på internett.

Den statlige kanalen TVP1, som i tre år har vært en propagandakanal som ville imponert selveste Goebbels, sendte forrige mandag et innslag om hatretorikk i dagens viktigste nyhetssending. Det inneholdt mer eller mindre friske uttalelser av politikere knyttet til opposisjonen, som Donald Tusk, Borgerplattformens leder Grzegorz Schetyna og den tidligere presidenten Bronisław Komorowski, men også av Jerzy Owsiak og Lech Wałęsa.

Selektiv hatkritikk

Men det ble ikke nevnt at partileder Jarosław Kaczyński i PiS i et intervju betegnet polakker som kritiserer makthaverne som «verste sort» (og dermed skapte en hedersbetegnelse de liberale miljøene trassig begynte å smykke seg med).

Ingenting ble sagt om den gangen Kaczyński stormet nasjonalforsamlingens talerstol med følgende melding til opposisjonen: «Jeg vet at dere frykter sannheten, men tørk ikke de forræderske trynene deres med min avdøde brors navn! Dere ødela og myrdet ham, dere er kjeltringer!»

Ingenting ble sagt om utallige tweets og Facebook-innlegg til representant Pawłowicz, der hun skjeller ut politiske motstandere med finurlige konstruksjoner som «aggressor-mus» og «jalla bigos» (bigos er en populær polsk rett laget av langtidskokt kål og kjøtt).

Ingenting ble sagt om den bøllete parlamentarikeren Dominik Tarczyński, som har en forkjærlighet for å true med vold og å utfordre sine politiske motstandere til fysisk tvekamp på Twitter, en invitasjon han blant annet rettet mot Lech Wałęsa, som kunne vært hans far.

Nå har en votering over et budsjettilskudd til statskanalen blitt utsatt, opposisjonen krever at kringkastingssjefen Jacek Kurski går av, og ryktebørsen skal ha det til at leder Kaczyński vurderer å ofre sin trofaste tjener.

Nå skal det sies at polsk offentlig debatt aldri har vært noen søndagsskole. Men PiS representerer et helt nytt nivå av fornærmelser og splittende retorikk. Så når partiets representanter beskylder andre for å bedrive hatprat, har vi å gjøre med en kjele som ler av gryta, men selv er svart som natten.

Smolensk-tragedien

I kjølvannet av Adamowiczs død har jeg tenkt på hvordan partiet har brukt en annen nasjonal tragedie til å bygge sin oppslutning – flyulykken utenfor Smolensk i Russland 10. april 2010.

Den tragiske hendelsen, der Polen mistet sin president Lech Kaczyński, sjefene for hæren, marinen og luftforsvaret, flere parlamentarikere og sjefer for militær sjelesorg av tre bekjennelser, forente først nasjonen i en solidarisk sorgreaksjon. Men vi kunne ikke kalle oss polakker om idyllen varte lenger enn en uke.

Presidentens bror Jarosławs sorgprosess gikk raskt inn i en konspiratorisk reaksjonsfase, med beskyldninger mot både Russlands president Putin og den daværende polske statsministeren Tusk om å ha bidratt til ulykken som noen begynte å kalle for attentat.

Lech Kaczyński ble lansert som nasjonal helgen, samtidig som den daværende regjeringen, utgått av Borgerplattformen og bondepartiet PSL, den valgte politiske ledelsen for Warszawa (igjen, Borgerplattformen), og russiske myndigheter ble beskyldt både for utilstrekkelig respekt for hans minne og forsøk på å forkludre etterforskningen av ulykken.

Demonstrasjonene sommeren 2010 foran presidentpalasset i Warszawa, med bønn, salmesang og bilder av Jomfru Maria, men også fryktelig mye hat og sinne, ble en attraksjon for gudløse libertinere som meg selv, som dro dit ens ærend for å beskue spetakkelet.

Begynnelsen på polariseringen

Frem til april 2018, møttes tilhengere av Smolensk-konspirasjonen den 10. i måneden for å hedre ofrene (les: president Lech Kaczyński og hans kone), be og rope slagord mot «fiender av fedrelandet», som gjerne betyr opposisjonen og liberale medier.

Jarosław Kaczyński, som er en kortvokst mann, holdt sin tale fra en liten trappestol, med løfter om en snarlig avsløring av «den smolenske løgnen» om at attentatet rett og slett var en ulykke.

Katastrofen i Smolensk var langt på vei en begynnelse av den enorme polariseringen som i dag rir Polen som en mare – en deling av nasjonen i bedre og dårligere folk, som fikk politisk legitimitet da PiS kom til makten i 2015.

Men i april 2018 holdt Jarosław Kaczyński den siste smolenske månedsdagen. Det er litt uklart hvorfor. Selv henviste han til symbolikken i tallene – den siste månedsdagen var nummer 96 i rekka, og 96 mennesker døde i flystyrten – samt til avdukingen av monumentet over ofrene i Warszawa som et passende sluttpunkt.

En avklaring av «den smolenske løgnen» ble ikke levert – Kaczyński innrømmet at den alternative havarirapporten en av hans mer oppsiktsvekkende disipler, tidligere forsvarsminister Antoni Macierewicz (også kjent som «gale Antek»), har jobbet med, ennå ikke var ferdig.

Rydder i ytterkanten

Opphøret av de smolenske månedsdagene skriver seg inn i en rekke tiltak som synes å ha som formål å myke opp profilen til PiS, i det minste delvis – partiet snakker med to tunger og har fortsatt et budskap tilpasset sine innbitte kjernevelgere. Samtidig faser de ut mer outrerte figurer som Macierewicz, trekker seg fra eller utsetter de mest radikale reformene og inntar en mer proeuropeisk holdning.

I det siste har partilederen begynt å offentlig, i nasjonalforsamlingens sal og på keiserlig vis, irettesette representanter som er for rappkjefta eller tør å kritisere de mykere aspektene av partilinjen.

Således ble Dominik Tarczyński, som kalte en annen representant for idiot fra nasjonalforsamlingens talerstol, tilkalt til lederens benk, skjelt ut og sendt bort til sitt eget sete med et majestetisk vift med hånden.

Representanten Anna Maria Siarkowska, som turte å kritisere partiets knefall for EU i saken om Høyesterett, ble møtt med leders refsende pekefinger på vei ned fra talerstolen.

Ikke alltid like vellykket

Denne oppmykningen kulminerer nå, etter at borgermester Adamowicz ble drept. Partiet som har utviklet sin splittende, konspiratoriske retorikk i skyggen av én nasjonal tragedie, forlater den brått i lys av en annen.

Ikke alle forsøk på å myke opp profilen er like elegante. Det var ikke heldig at president Andrzej Duda inviterte seg selv til borgermesterens begravelse, uten familiens bifall. Heller ikke at den konservative erkebiskopen i Gdańsk, Sławoj Leszek Głódź, insisterte på å preke i begravelsen, selv om familien ønsket seg en annen prest.

Spesielt siden den ønskede presten, dominikaneren pater Ludwik Wiśniewski, likevel gikk opp på prekestolen og holdt en tale mot hat på gaten og i media, men også i kirken. Og uten å nevne navn sa at et menneske som har bygget sin karriere på løgn og hatprat ikke kan bekle viktige roller i staten.

Men det faktum at de prøver å sole seg i tragediens glans tyder på at de forstår hvor landet ligger.

Spørsmålet er hvor lenge det varer.

For lite, for sent

Uansett, den utbredte oppfatningen av hva som er drivkraften bak drapet, kan tyde på at det er for lite og for sent.

Polsk offentlig debatt har alltid vært brutal. Polakker er et frittalende folk. I et tøft debattklima blir alt relativisert som subjektive, legitime meninger, og skjellsord og trusler blir fort hetende kritikk.

Reaksjonen på mordet på Adamowicz gir håp om at de frittalende polakkene kanskje også lærer å kalle hat for hat. At det ikke lenger vil være så enkelt å bruke hatretorikk i noen kanaler, men ikle seg moderate klær i andre. At politikere som splitter og sprer fiendebilder blir henvist til å søke støtte hos radikale miljøer som riktignok er skremmende tallrike, men ikke tilstrekkelig for en valgseier.

PiS har fortjent all vreden som nå faller på deres hode etter mer enn tre år med offentlig oppvigleri i maktens glans.

Det har kostet et liv, men kanskje lyset når frem til himmelen.