Sist helg var jeg på Odeon kino i Oslo, i en kinosal fullsatt med mine landsmenn. Sett bort fra språket på informasjonsskjermene og lakrisgodteriet i butikkhylla, kunne Odeon denne helgen like godt ligget i Warszawa – man hørte polsk overalt.

På vei tilbake til T-banen på Storo, gikk jeg motstrøms i en bølge av polakker, som valfartet til Odeon for å se den neste av de fire overlappende visningene på plakaten denne kvelden.

Vi var der for å se filmen «Kler». På engelsk heter filmen «The Clergy», på norsk ville den antagelig blitt kalt «De geistlige». Det er en nådeløs kritikk av Den katolske kirken i Polen, regissert av Wojciech Smarzowski.

«Kler» hadde premiere i Polen 28. september, og kom til Norge den 19. oktober. Utover egen smak og behag, har jeg ingen spesielle forutsetninger for å vurdere dens kinematografiske verdi. Men hos meg som sterkt samfunnsinteressert person med polske røtter, vekker den begeistring. Ikke bare på grunn av dens innhold og kvalitet, men på grunn av mottakelsen den har fått.

I Polen er over fire millioner billetter solgt så langt, og filmen har for lengst seilt forbi amerikanske gigantproduksjoner som «Titanic» og «Star Wars: The Force Awakens». I Norge vises den på vel førti kinoer over hele landet, og distributøren KINO Projekt jobber stadig for å kunne vise den flere steder.

Takket være den enorme interessen blant polakker i Norge, måtte KINO Projekt sette opp en rekke nye forestillinger, etter at de som i utgangspunktet var planlagt ble utsolgt – noen steder på under en time.

Rå latter og opprørt taushet

Som filmopplevelse er «Kler» absolutt å anbefale. Historien er fortalt med en herlig balanse mellom alvor og letthet, og skuespillet engasjerer. Salen brøt ofte ut i latter, ofte hånlig og nådeløs sådan. Men det var også øyeblikk av sorg, lidelse og grusomhet som stilnet alle.

Gjennom sine fire hovedkarakterer – tre prester og en erkebiskop – viser filmen den lille fattige tjeneren på bygda og den rike, høye herren som gjør karriere i kurien eller Vatikanet. Både den fattige og den rike Kirken skaper egne omstendigheter for umoral.

Bygdepresten er ensom, frustrert og lever under enkle kår, men er en maktperson i sitt lille miljø. Det høye hierarkiet minner mest om en mektig mafiaorganisasjon, med forbindelser til politikk, store penger og kriminell aktivitet. Men fattig eller rik, alle synder de gjennom grådighet. Og maktarroganse. For alle holder de nøkkelen til noe andre vil ha – om det er anbud på store kirkebygg, et raskt bryllup for et ungt par som har havnet «i uløkka», eller makt over menneskelige sinn.

Og ingen slipper unna skyggen av seksuelle overgrep utøvd av geistlige, fortiet og lagt til rette for av veldedige nonner, og spredt som en smitte til underprivilegerte barn i Kirkens omsorg.

Alle i presteskapet må forholde seg til denne offentlige hemmeligheten. Noen er overgripere selv. Noen har vært ofre. Men det mest nedslående bildet får vi av dem som er begge deler. Kirken er fanget i en ond spiral av fortielse og desperat krisehåndtering, men først og fremst ubarmhjertighet og frykt.

Perfekt timing

Grunnen til at filmen ligger an til å bli historisk er hverken god historiefortelling eller gode skuespillerprestasjonene, blant dem legenden Janusz Gajos. Det er, som det heter på norsk, timingen. Filmen glir sømløst inn i et skifte i det polske debattklimaet, et skifte så ferskt at man i større grad kan fornemme enn beskrive det (selv om det foreligger noen tall, noe jeg kommer tilbake til).

I mars i år veltet en bølge av protester over Polen, mot forslag om innstramninger i den allerede veldig strenge abortloven. Innstramningene, som til dags dato ikke er vedtatt, ble åpenlyst støttet av polske biskoper, i en offisiell uttalelse.

En norsk venn av meg var i Krakow da protestene pågikk, og delte et bilde som kanskje ikke betydde voldsomt mye for en nordmann, men som sendte kuldegysninger langs min polske ryggrad: Et hav av folk omringer den gamle, ærverdige Mariakirken i Krakow.

Ikke som før. Ikke fordi de demonstrerer mot det kommunistiske regimet og søker samhold og beskyttelse fra batongene til militærpolitiet. Ikke fordi pave Johannes Paul II ligger for døden.

Men fordi de raser mot det de oppfatter som Kirkens innblanding i politiske prosesser: Et angrep på kvinners rettigheter, fra en organisasjon fullstendig dominert av menn, en invasjon av familielivet av «sølibatærer» som selv slipper unna byrden av egen familie.

Da tenkte jeg for første gang i mitt liv at Kirken begynner å miste grepet om det polske folk.

Fortsatt fulle messer

Det er ikke slik at Kirken har vært forskånet for kritikk i Polen før dette. Dens rikdom og makt, som så åpenbart står i strid med Evangeliets budskap om ydmykhet, har ikke gått upåaktet hen i det katolske Polen heller.

Det mentale bildet av sognepresten som kjører en fet Mercedes, mottar tjukke konvolutter med «almisser» fra sine sognebarn og fra prekestolen forteller folk hvem de skal stemme på, er ikonisk i polsk kultur.

Men det er fortsatt mange nok på søndagsmessen til at noen må stå ute på trappa. At en prest med vievann er et fast innslag på offentlige tilstelninger og katolisismen dominerer i skolen, kvitteres fortsatt ut med et trekk på skuldrene og «det skader jo ingen».

Det er fortsatt et stort flertall som knytter sine overgangsriter til sakramentene – og det inkluderer også dem som ellers ikke er religiøse, men som aksepterer et visst innslag av religiøs praksis i sitt daglige liv, for å beholde tilgangen til sakramentene når den tid kommer.

Det er fortsatt uvanlig å melde seg ut av Kirken, og erklærte agnostikere og ateister forblir registrert som katolikker, om ikke annet fordi prosedyren for utmeldelse innebærer en viss innsats – så da gidder man ikke. Og så lenge det er slik, så lenge vil penger og innflytelse strømme inn i Kirkens lommer.

Og så lenge vil også politikerne fri til Kirken og blidgjøre den med økonomiske overføringer og juridiske innrømmelser.

En særlig vulgær allianse

Alliansen mellom tronen og alteret har åpenbart seg i særlig vulgære former etter at Jarosław Kaczyńskis parti Lov og rettferdighet kom til makten høsten 2015. Store overføringer av offentlige midler til de mest konservative miljøene i Kirken, presidentens og statsministerens demonstrative knefall på religiøse seremonier og stadige stadfestinger av at katolisismen er en viktig faktor i skolen.

Regjeringens politikk har kjøpt makthaverne i Kirkens nåde, og forårsaket at de progressive hierarkene som kritiserer de pågående angrepene på demokratiske institusjoner er blitt skjøvet ut i kulda. Men Lov og rettferdighetspartiets styre er svært polariserende. Og det rare med polarisering er at den frembringer sterke utslag på begge sidene. Siden den ene polen så markskrikersk kneler for korset, blir det også mer legitimt for den andre å tale Roma midt imot.

2018 var spesielt i så måte. Ikke bare fordi det var året da sinte demonstranter omringet Mariakirken i Krakow og kastet snøballer mot døren til kurien i Warszawa, i protest mot Kirkens innblanding i abortloven. Men også på grunn av medieoppmerksomheten rundt seksuelle overgrep begått av Kirkens menn verden over.

Og sikkert også fordi Kirkens allierte, den politiske dampveivalsen Lov og rettferdighet, har mistet farten – som nylig demonstrert ved partiets pyrrhosseier i lokalvalget søndag 21. oktober, hvor tallene tilsynelatende var gode, men allikevel ikke nok til å realisere deres politiske prosjekt med å dominere voivodskapene og overta de store byene.

Alteret kan snart komme til å angre på sin allianse med tronen. Dette er konteksten «Kler» er blitt sluppet ut i. Og den enorme interessen tyder på at budskapet har falt i frodig jord.

Et bilde sier mer enn tusen ord, og en så enormt populær film har større rekkevidde enn mediereportasjer om overgrep, demonstrasjoner for en sekulær stat, og nyhetsinnslag med politikernes krampaktige knefall. «Kler» kan bli en generasjonserfaring som staker ut Polens kurs i sekulær retning.

Sekularisering på polsk

Polen er selvsagt ikke unntatt den sekulariseringsprosessen som foregår andre steder i verden. I sommer sammenlignet Pew Research Center religiøsiteten blant folk under og over førti år, i 108 land over hele verden. Resultatet i alle land pekte i samme, ikke overraskende, retning: De yngre er mindre religiøse enn de eldre og religiøsiteten er i nedgang. Men ikke i noe annet av de undersøkte landene foregikk sekulariseringen av den yngre garden så raskt som i Polen.

Polen har fortsatt en forholdsvis høy andel borgere som erklærer at religion er meget viktig i deres liv. 30 prosent svarer dette, noe som plasserer Polen på fjerdeplass i EU. Men det er de over førti som bidrar til dette resultatet, med 40 prosent som sier at religion er meget viktig. Blant dem under førti er det kun 16 prosent som sier det samme. Det er på nivå med land som Nederland og Norge.

Gapet mellom generasjonene i Polen, er størst av alle land i undersøkelsen. Resultatene sier noe om hva Kirken har i vente i nær fremtid. Kirkens egne tall viser at deltakelsen i søndagsmessen er i stadig fall.

Andre undersøkelser viser en raskt økende støtte for selvbestemt abort. Denne utviklingen må i lengden få innvirkning på Polens i europeisk skala absurd strenge abortlov. Det såkalte «abortkompromisset» mellom politikerne og Kirken har holdt seg i 25 år, men er nå under angrep, fordi Kirken ser sitt snitt til å presse gjennom enda strengere begrensninger ved hjelp politikere som ivrig kysser biskopens ring.

Geistelige reaksjoner

Det blir interessant å se hvordan Kirken, rik og husvarm i maktens korridorer, kommer til å forholde seg til denne samfunnsutviklingen – ikke i minst i lys av det enorme gjennomslaget til «Kler».

Noen geistlige har reagert med å hevde at filmen ar et angrep på Kirken, og dermed et angrep på Polen. Det får meg til å lure på om de overhodet har sett filmen, da dette er et ekko av ordene til filmens desidert mest usympatiske karakter – den maktsyke, grådige, ubarmhjertige og vulgære erkebiskop Mordowicz.

Slike utspill egner seg ikke som annet enn en preken til menigheten, de som har bestemt seg før de engang har vært på kino. Men vi ser også YouTubere og Twitterati i prestekjole, som står frem med bøyd hode og sier «nostra culpa» (latinsk for «vår feil»), fordi de kjenner seg igjen i bildet som males i «Kler».

Polen drar fra Kirken, og Wojciech Smarzowski har akkurat spent et kraftig lokomotiv foran toget. Det er smartere å følge med enn å kaste seg foran.