11. november feiret Polen hundreårsdagen for sin uavhengighet.

7. november annonserte den avtroppende borgermester i Warszawa, Hanna Gronkiewicz-Waltz, fra partiet Borgerplattformen, at hun, i samråd med den påtroppende borgermester Rafał Trzaskowski, også fra Borgerplattformen, la ned et forbud mot å gjennomføre Uavhengighetsmarsjen, et tog som siden 2010 har vært arrangert i hovedstaden av miljøer på ytre høyre.

Gronkiewicz-Waltz begrunnet avgjørelsen med bekymringer for offentlig orden og sikkerhet. Hun henviste til tidligere års erfaringer, med bråk og utstrakt bruk av nødbluss, som defineres som pyroteknisk effekt og er forbudt å bruke i demonstrasjoner, uten at arrangørene av Uavhengighetsmarsjen noensinne har brydd seg noe om det. I lys av en pågående streik i politiet, mente hun det ville være for farlig å tillate marsjen å passere gjennom byen.

Gronkiewicz-Waltz var neppe klar over at hun dermed satte i gang et hendelsesforløp som endte i en gedigen blamasje for den polske regjeringen, som i sin helhet utgår fra borgermesterens politiske fiender, partiet Lov og rettferdighet. Hvis hun mot formodning var klar over det, var det en bragd av politisk fremsyn på nivå med Sheev Palpatine fra galaksen langt, langt borte.

Et tomrom

La oss starte med litt bakgrunnsinformasjon. Helt fra det igjen ble tillatt å feire 11. november etter kommunismens fall, har uavhengighetsdagen aldri vært folkets dag. Mitt første hjemland har ingen tradisjoner for folkefest på nasjonaldager, slik man opplever på 17. mai i Norge.

Det er stor oppslutning om sportslige minnearrangementer, som for eksempel løpetriaden i Warszawa. Den består av Grunnlovsløpet i mai, Oppstandsløpet sent i juli og Uavhengighetsløpet i november. Muligens i takt med løpernes stigende form gjennom året, tiltrekker løpene seg henholdsvis rundt seks tusen, rundt ti tusen og i underkant av tjue tusen deltakere.

Så det er ikke slik at polakker ikke er opptatt av sin historie. De kunne med fordel bli litt mindre opptatt av den. Men offisielle tilstelninger er lite populære.

Kanskje har det sine røtter i Polens kommunistiske fortid, der man ble utskremt fra skolene og arbeidsplassene for å feire 1. mai. Og siden arbeidernes dag dermed har fått et dårlig rykte, har den nå stort sett bare betydning som en fridag, og det smitter over på grunnlovsdagen 3. mai. Langhelgen generert av disse to høytidene, bruker folk stor sett til å dra ut av byen og grille i det varme maiværet.

Årsdagen for Warszawaoppstanden, et vondt og stolt arr i byens hjerte, har i økende grad dratt vanlige folk ut på gatene, og ikke bare i hovedstaden. Og siden flere og flere byer arrangerer meget vellykkede Pride-parader, blir det kanskje etter hvert mer vanlig med folkefest på nasjonaldagene også.

Men enn så lenge er det et tomrom i det offentlige landskapet der. Og ikke noen annen dag blir dette tomrommet så grundig og uforstyrret fylt av grums som 11. november.

Organisasjonene bak marsjen

Uavhengighetsmarsjen i Warszawa blir arrangert av flere organisasjoner på ytre høyre, hvorav de to viktigste, og initiativets grunnleggere, er Allpolsk ungdom (Młodzież Wszechpolska) og Radikal-nasjonal leir (Obóz Narodowo-Radykalny, ONR). Begge organisasjonene er arvtakere etter nasjonalistiske organisasjoner fra mellomkrigsårene, med samme navn som den gang.

Mellomkrigstidens ONR var en fascistisk organisasjon. Dagens ONR kaller seg selv nasjonalister, og er veldig opptatt av at dette betyr noe annet enn å være nynazist eller fascist. Det er derfor litt vanskelig å forstå hvorfor de både bruker navnet til gamle ONR, og deres grønne flagg med et symbol som heter falanks, en arm i hvitt som holder et sverd.

Dagens allpolakker kaller seg selv katolske nasjonalister og definerer sitt mål som å oppdra og lære opp ungdom i katolsk ånd. De historiske allpolakkene var i praksis et ungdomsparti til Nasjonaldemokratene, en politisk bevegelse koordinert av Roman Dmowskis parti Nasjonalt selskap (Stronnictwo Narodowe). De forfektet en katolsk nasjonalstat, polonisering av minoriteter, og et mer hierarkisk samfunn med en viktigere rolle for elitene.

De hadde sterke antisemittiske trekk og beveget seg på 30-tallet i en militaristisk og antiparlamentarisk retning, i takt med at en yngre og mer radikal generasjon tok over makta i partiet. Noen av disse reformistene brøt istedenfor med partiet og stiftet andre, mer radikale organisasjoner, blant annet et nasjonalsosialistisk parti og ONR.

Glattkjemmet ekstremisme

Selv om lederne for dagens ONR og allpolakker passer på å fremstå som saklige, glattkjemmede unge menn, med slips og begrepsbruken på stell, utgjøres kjernen på organisasjonenes arrangementer av snauklipte gjenger med en klesstil og fremtoning karakteristisk for fotballpøbler. Maskering, nødbluss og fiendtlige tilrop mot politiet er utbredt. Det er vanlig med vold og vandalisme.

Begge organisasjonene er kjent for sin åpenlyse, ideologiske homofobi, og arrangerer motdemonstrasjoner til lovlige Pride-parader. Begge forfekter rasesegregering og ideen om et hvitt Europa, og ideen om et nasjonenes Europa, uten EU. Begge er antisemittistiske, selv om de muligens heller vil kalle seg for antisionister, hva enn forskjellen ifølge dem måtte bestå i.

Begge er sterkt antisosialistiske. Og selv om jeg personlig har lite til overs for sosialisme, har jeg enda mindre til overs for å klassifisere alle til venstre for Nigel Farage som kommunister og oppfordre til å henge dem.

Begge bruker også åpenlyst symbolikk knyttet til fascisme, rasisme og Det tredje riket, selv om de gjerne bortforklarer den, for eksempel ved å påstå at en arm reist i Hitler-hilsen egentlig er en romersk hilsen (som tilfeldigvis ser helet likt ut). Likheten med tradisjonelle fascist-partier er ikke til å ta feil av. I åtte år har dette vært den dominerende kraften bak den største feiringen av polsk uavhengighet, og det har ikke gått upåaktet hen i utlandet.

Forbudt eller ikke

Tilbake til borgermester Gronkiewicz-Waltzs muligens utspekulerte felle. Hennes avgjørelse om å nedlegge forbud mot Uavhengighetsmarsjen ble umiddelbart tatt til retten av arrangørene. 8. november godtok domstolen i Warszawa deres anke, og marsjen var dermed lovlig igjen.

Dommen ble begrunnet med at rådhuset ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjorde at marsjen utgjorde en betydelig fare for liv, helse og eiendom. Slaget kunne endt med et sviende nederlag for den avtroppende borgermesteren. Men hun fikk plutselig hjelp fra uventet hold, om ikke annet så til å sørge for at det ikke er hennes nederlag som vil bli husket.

Før dommen ble avsagt, så nemlig president Duda og statsminister Morawiecki, begge fra partiet Lov og rettferdighet, sitt snitt til å svare på kritikken om at de selv ikke klarte å ordne et stort og staselig nok, samlende offentlig arrangement i hovedstaden.

Spredte offisielle tilstelninger her og der, har i alle år havnet i skyggen av Uavhengighetsmarsjen, og slik så det også ut til å bli også på selveste hundreårsdagen. Presidenten og statsministeren kastet seg rundt og annonserte at statlige myndigheter, ved Forsvarsdepartementet, selv ville arrangere en marsj. Alle var invitert til å gå under hvite og røde flagg, og myndighetene ville slippe å måtte bortforklare bilder av fascister på polsk uavhengighetsfeiring i utenlandsk presse.

Øvrigheta forestilte seg kanskje optimistisk at en statlig marsj, ledet av presidenten og statsministeren og omringet av hæren, ville tvinge arrangørene av Uavhengighetsmarsjen til å respektere rådhusets forbud. Selv om de med en gang gjorde det klart at de ville troppe opp i Warszawa uansett. Så kom dommen, og Uavhengighetsmarsjen kunne helt lovlig fortsette som planlagt.

Walk of shame

Og her startet Lov og rettferdighets walk of shame. De øverste statlige myndighetene ble tvunget til å gå i forhandlinger med to radikale fløyorganisasjoner om hvordan gjennomføringen av de to marsjene skulle forenes. Utfallet av disse forhandlingene ble aldri offentliggjort, men vi vet hvordan marsjen til slutt så ut.

Fremst i toget gikk presidenten, statsministeren, partileder Kaczyński og flere andre viktige politikere fra det styrende partiet, samt deres mange inviterte gjester. Bak dem, adskilt med en buffersone, gikk resten, anført av vakter besørget av arrangørene av Uavhengighetsmarsjen, med de grønne fascistflaggene til ONR fremst.

Hvite og røde polske flagg dominerte for så vidt marsjen som helhet, så det kan tenkes at myndighetene hadde klart å fremforhandle en viss moderasjon hos arrangørene når det gjaldt bruk av flagg. Men det var ikke mindre opprørende å se at blant de polske flaggene vaiet keltiske kors, flittig brukt av nynazister og andre forfektere av hvit dominans.

De vaiet også svarte soler, et symbol brukt av SS, og flagget til Forza Nuova, en høyreradikal italiensk organisasjon, som troppet opp mannsterke som de opprinnelige arrangørenes inviterte gjester. Heldigvis hadde de ikke med seg portretter av Il Duce.

Som vanlig ble det tent nødbluss som røykla byens sentrum, et EU-flagg ble brent, hatefulle slagord ble ropt, og politiet ble angrepet. Rundt hundre personer ble anholdt. Buffersone eller ikke, man kommer ikke unna det faktum at dette menasjeriet ble anført av Polens statsoverhodet selv.

Internasjonal oppmerksomhet

Før Hanna Gronkiewicz-Waltz la ned sitt forbud, hadde hun erklært at hun selv skulle overvære marsjen og oppløse den umiddelbart dersom hun så pyroteknikk eller symboler knyttet til forbudte ideologier. Men siden marsjen endte opp med status som statlig høytidelighet, hadde rådhuset ingen myndighet til å gripe inn. Det var de påpasselige med å kommunisere.

Bilder av polske soldater stående ved siden av italienske fascister fikk internasjonal oppmerksomhet. Den statskontrollerte polske kanalen TVP forsøkte imidlertid så godt som mulig å klippe sitt materiale fra marsjen, slik at deres herrer fra Lov og rettferdighet skulle forskånes for ubekvemme assosiasjoner. Det får de nå kritikk for fra nasjonalistene som føler seg visket bort fra formidlingen.

Også myndighetene får gjennomgå. Flere sentrale politikere fra Lov og rettferdighet skryter nemlig nå på seg å ha arrangert en marsj som tiltrakk seg 250 000 deltakere, hadde en statlig og patriotisk karakter og foregikk uten nasjonalistsymboler. Ordensforstyrrelsene som fant sted avfeies som marginale og tilfeldige.

Nasjonalistene svarer at det imponerende oppmøtet var deres fortjeneste, marsjen var deres, mens presidenten og statsministeren simpelthen hadde slengt seg på lasset. Og at nødbluss, nasjonalistsymboler, utenlandske nasjonalister og hard motstand mot EU er selve essensen i marsjen. Det er nok å ta en titt på nyhetene på internett for å vurdere hvem som har mest rett.

En skammelig allianse

Myndighetene hadde ikke nok fantasi til å planlegge en verdig feiring selv, muligheten til å kuppe den som ble planlagt av andre, ble fratatt dem, de havnet i en skammelig allianse som de ikke klarte å kontrollere, og deres krampaktige forsøk på å distansere seg fra den har ingen troverdighet.

Fascister eller ikke, arrangørene av Uavhengighetsmarsjen har god grunn til å være sure. Og vi som har et liberalt verdisyn kan knaske popcorn og godte oss over krigen på ytre høyre.

Det eneste som forsurer den gode popcornsmaken, er bakteppet. Man feirer hundreårsdagen for uavhengighet kun én gang. Polen imponerte ikke med feiringen av sin.