Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Filosofen John Gray skriver om sju typer ateisme, men vår anmelder har vanskelig for å forstå inndelingen. Foto: Creative Commons/Vera de Kok

Kjepphester ødelegger ateismeanalyse

Mislykket som ateismeanalyse, men bedre som oppslagsverk om et knippe kjente ateisme.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Den britiske filosofen John Gray, selv ateist, er kjent som en krass kritiker av de fleste varianter av ateisme og livssynshumanisme. I tidligere bøker, og nå også i sin siste bok, Seven Types of Atheism, hevder Gray at livssynshumanisme ikke er annet enn en sekulær tro på fremskritt.

Dette er, ifølge ham, en tankegang som stammer fra de monoteistiske religionene, som kristendom og jødedom, og skyldes blant annet disse religionenes tro på frelse og gudens tilbakekomst. Han mener derfor at de fleste former for ateisme nærmest er en videreføring av monoteismen. Selv om humanetikere ikke er religiøse, har de overtatt kristendommens idé om at mennesket er utvalgt og står over andre arter.

Mislykkes

Kritikk av monoteismens fremskrittstro og lineære historiesyn er en kjepphest Gray har forfulgt i flere bøker, også denne. Det gjør at han mislykkes i å gripe hva ateisme er. Når han kritiserer ateismen for å være opphengt i monoteismen, fremstår det snarere som det er Gray som er opphengt i dette.

Det er derfor ikke ateisme han hovedsakelig angriper i boka, men snarere teleologi – læren om at alt har et endelig mål. Kristendommen er, i likhet med islam og jødedom, altså et teleologisk trossystem (telos = mål fra gresk).

Gray har rett i at kristendommen i høyeste grad er målorientert – hvor frelse, guds rike og tilbakekomst på jorden er det ultimate målet – og dermed har en lineær historieforståelse. Det er et slikt historiesyn, som nærmest forutsetter at alt blir bedre og bedre, Gray argumenterer mot. Det er en illusjon, mener han, og hevder at et syklisk historiesyn er mer korrekt. Han viser til at urett og ondskap gjenoppstår i stadig nye forkledninger, i dag for eksempel som menneskesmugling og tortur.

Uklar oppdeling

I boka deler Gray opp ateisme i sju ulike former. Det er uklart hvorfor han velger dette grepet – særlig når flere av variantene han beskriver ikke tydelig lar seg skille fra hverandre.

Den første formen for ateisme er nyateismen, som han misliker sterkt. Her er det lite nytt eller interessant, mener Gray, og nyateisten Sam Harris får gjennomgå.

Nummer to er sekulærhumanismen, som de fleste medlemmer av Human-Etisk Forbund kanskje kunne forventes å føle tilhørighet til.

Den tredje er den type ateisme som Gray mener har laget religion ut av vitenskap.

Nummer fire er det han kaller moderne politiske religioner, som kommunisme og nazisme.

Den femte kaller han gudshaterne, og som eksempel på slike trekker han frem filosofen og forfatteren Marquis de Sade og forfatteren Fjodor Dostojevskij.

Den sjette er ateismen som benekter en skapergud uten å henfalle til «humanisme», her er filosofen George Santayana og forfatteren Joseph Conrad (Mørkes hjerte) blant eksemplene.

Den sjuende det han karakteriserer som den mystiske ateismen, som blant andre filosofene Schopenhauer og Spinoza tilhører.

Essaysamling

Selv føler Gray tilhørighet og sympati med de to siste retningene, nettopp fordi disse, ifølge ham, ikke henfaller til en tro på progresjon. Boka fremstår som en samling essays, en serie frikoplede biografier av mer eller mindre kjente ateister, som ikke helt henger sammen tematisk. Den kunne heller hatt tittelen «Historiske ateisters liv og levnet».

Til tider blir disse ateistenes liv noe oppramsende og unødvendig detaljert beskrevet. Vi får til dels obskure pussigheter om ateister som Marquis de Sade og Nietzsche.

Hva sier så Gray om den sekulære humanismen? Det kapittelet består hovedsakelig av en gjennomgang av to filosofer, britiske John Stuart Mill (1806-73) og russiskfødte Ayn Rand (1905-1982).

For en humanetiker er det overraskende at Rand omtales her. Det fremstår som usaklig fordi det er vanskelig å se noen kopling, da Ayn Rands teori om objektivisme, står langt fra sekulær humanisme. Tvert imot vil nok de fleste humanetikere ta sterk avstand fra hennes teorier om at egoisme er en dyd, hennes avvisning av velferdsordninger og felleskap, og synet på altruisme som en last. Selv om Rand var ateist kan hun ikke sies å være humanist. Gray gjør heller ikke noe forsøk på å begrunne hvorfor Rand hører inn under den sekulære humanisme.

En ikke-religiøs tro

En humanetiker vil derimot ha sympati med ideene til filosofen John Stuart Mill – som Gray omtaler som «rasjonalitetens helgen». Den ikke-troende Mill har likevel en tro og en overbevisning, som han deler med mange av dagens sekulære humanister, hevder Gray: Mill tror at fornuften skal bringe menneskeheten fremover.

Dette må vi humanetikere kanskje også si oss skyldig i? Tror vi ikke nettopp på at vitenskap, kunnskap og opplysning kan bringe verden fremover? «En vitenskapelig tenkemåte er en av våre beste verktøy for å skaffe oss pålitelig kunnskap om verden», heter det til og med i det nordiske humanistmanifestet fra 2016.

Det er ikke så rart at vi tror på dette når vi ser at vitenskap har gitt oss vaksiner og medisiner og sørget for økt levealder og bedre livsvilkår for mennesker over hele verden. Men vår forsømmelse er, ifølge Gray, at vi sekulære humanister ikke innser at fremskrittene vitenskap og fornuft har gitt oss, kun er forbigående.

Boka faller igjennom som analyse av ulike ateismer. Men den kan fint leses for å lære mer om noen av historiens kjente og ukjente ateister.

Denne bokomtalen stod opprinnelig på trykk i Fri tankes papirutgave nr 2-2018.

Norunn Kosberg er filosof og forfatter.

#BokomtaleVis flere

Får lyst til å vite mer om alt

Får lyst til å vite mer om alt

– Den journalistiske tilnærmingen og forfatterens oppriktige nysgjerrighet er bokas fremste styrke, mener vår anmelder Ida Sekanina. (28.8.2013)

Kritikk svir mest når den er rasjonell

Kritikk svir mest når den er rasjonell

Alternativbransjens konspirasjonsteorier om «big pharma» blir harmløse målt mot Ben Goldacres nådeløse vitenskapelige kritikk. (2.10.2012)