Befruktning til besvær

Med utgangspunkt i et humanistisk livssyn er det ikke opplagt hva man skal mene om problemstillingene knyttet til assistert befruktning, skriver Oda Martine Øverhaug. Hun drøfter spørsmålene i lys av Human-Etisk Forbunds humanistmanifest. FOTO: Scanpix/Microstock

Bioteknologilov, prøverør og surrogati

Befruktning til besvær

Er lovverket rundt assistert befruktning og surrogati på vei utfor en sklibakke, eller er det en naturlig konsekvens av at hensynet til barnets beste er det etiske prinsippet som veier tyngst? Legestudent Oda Martine Øverhaug diskuterer hvordan humanistisk etikk kan gi svar i debatter om assistert befruktning.

Tekst:

Publisert:

Surrogati er forbudt i Norge. Forsettelig overtredelser av forbudet kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Men reiser du ut av Norges grenser og benytter deg av metoden blir du ikke straffet når du kommer hjem med den nye familien din. I 2013 vedtok Stortinget straffefritak for privatpersoner som bryter bioteknologiloven. Nylig leverte det regjeringsoppnevnte Adopsjonsutvalget sin utredning til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne. De foreslår at dersom den ene av partnerne i et forhold har biologisk tilknytning til barnet, så kan den andre partneren få adoptere barnet som sitt stebarn.

Er lovverket rundt assistert befruktning og surrogati på vei utfor en sklibakke, eller er det en naturlig konsekvens av at hensynet til barnets beste er det etiske prinsippet som veier tyngst?

Ikke nytt fenomen – fortsatt etisk utfordrende

Det er bare 36 år siden det første prøverørsbarnet, Louise Joy Brown, ble født i England. Og assistert befruktning blir av mange oppfattet som en relativt ny og moderne metode. Infertilitet har dog blitt behandlet i flere tusen år. Metoden var trolig å bytte ut den ene eller andre partneren.

Utover 1800-tallet var det flere leger som eksperimenterte med behandlingsformer for infertilitet og bruk av donor. I 1884 kom den første rapporten om suksessfull inseminasjon med donorsperm. Dr. William Pancoas hadde lovet å hjelpe et barnløst par, men mannen viste seg å ikke ha en eneste brukbar sædcelle. Den kjekkeste av Dr.Pancoas medisinstudenter ble valgt til å være donor. Kvinnen ble lagt i kloroformanestesi og insaminert, med den oppfattning at en annen type behandling ble utført. 9 måneder senere fødte hun en frisk gutt, og faren var den eneste i familien som etterhvert fikk vite sannheten om barnets tilblivelse.

Omstendighetene rundt den første donorbehandlingen viser tydelig hvilket ullent etisk landskap disse behandlingstypene kan befinne seg i.

Omstendighetene rundt den første donorbehandlingen viser tydelig hvilket ullent etisk landskap disse behandlingstypene kan befinne seg i. Informert samtykke fra kvinnen er heldigvis ikke oppe til diskusjon i dag. Men hvordan er det informerte samtykke fra donorer? Barn født med donorsæd etter 2005 har mulighet til å få informasjon om sine genetiske fedre ved myndighetsalder. Er det mulig for en potensiell donor å gi et informert samtykke til noe som innebærer at inntil 8 barn, 18 år senere, kan komme å banke på døra?

Videre kan man spørre seg om barnløshet er en sykdom det norske helsevesenet bør behandle? Og hvem skal i så fall på tilbud om behandling – enslige kvinner og menn, homofile og lesbiske par eller bare heterofile par? Hvordan skal vi stille oss til eggdonasjon? Og hva med surrogati?

Gir humanismen noen svar?

Bioteknologiloven skal revideres, det er bare et spørsmål om når. Helseminister Bent Høie har eksplisitt bedt Human-Etisk Forbund og Den norske kirke om å være aktive i debattene som kommer. Assistert befruktning er ett av temaene som er aktuelle å diskutere. Det er ikke dermed sagt at vi må ha alle svarene. Men det er viktig at debatten også går med utgangspunkt i et humanistisk ståsted. Både fra forbundet sentralt, og fra debattanter blant våre 83 000 medlemmer.

Det er viktig at debatten også går med utgangspunkt i et humanistisk ståsted.

Med utgangspunkt i et humanistisk livssyn er det ikke opplagt hva man skal mene om problemstillingene knyttet til assistert befruktning. Ved å bruke Humanistmanifestet kan vi muligens likevel stake ut noen kurser. Det er i den sammenheng aktuelt å minne om manifestets (kanskje) viktigste linjer; «Humanismen har ingen eviggyldige skrifter eller sannheter hevet over kritikk. Dens verdier er underlagt pågående kritisk refleksjon.»

Vitenskapen gir bare metoden

For å starte med det første: Hvorfor skal vi bry oss om bioteknologiske metoder som assistert befruktning? Hvorfor bruke tid på å gjøre oss opp meninger om dens etiske utfordringer? «Vitenskapen gir metodene, vi har alle et ansvar for å fastsette målene.» For eksempel har vi metodene som skal til for å endre de genetiske egenskapene i en befruktet eggcelle. Det betyr ikke nødvendigvis at vi bør gjøre det. Kanskje er det nettopp derfor viktig å reflektere rundt denne typen problemstillinger, for å ta igjen forspranget teknologiutviklingen har på etikkdebatten.

Hvorfor skal vi bry oss om bioteknologiske metoder som assistert befruktning?

«Fri forskning har vært og er av avgjørende betydning for å finne løsninger på problemer og utfordringer menneskeheten står overfor. Teknologi og vitenskap er midler til å skape en bedre verden, men må anvendes med varsomhet.» Gir assistert befruktning, og forskning på dette området, svar på en utfordring menneskeheten står overfor? Får vi en bedre verden ved å ha mulighet til assistert befruktning? Anne Forus skriver, i Pro et contra-boken Assistert befruktning, at det i et samfunnsøkonomisk perspektiv, i land der det fødes for få barn, vil lønne seg å gi denne typen behandling. «Kostnaden» ved å lage barna er mindre enn verdien de skaper i samfunnet. Globalt sett er det riktignok ikke for få barn som fødes.

Fellesskapets ansvar for individet

Dersom vi endrer perspektiv, fra menneskehet til enkeltindivid, kan følgende utdrag fra manifestet være aktuelt: «Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv. Fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser.» Skape mening og finne mål for våre liv – for en del mennesker handler det om å stifte familie og få barn. Gjennom å tilby assistert befruktning kan samfunnet legge til rette for at mennesker, som ellers ikke har mulighet til det, får barn.

Så å tillate, og å tilby, behandling med assistert befruktning kan bidra til at flere mennesker i samfunnet vårt får leve et rikt og meningsfullt liv. Men hvilke typer behandling skal eventuelt tilbys, og til hvem? «Vi har ansvar for våre handlinger og valg, for hverandre og for kommende generasjoner», står det i manifestet. Når vi har ansvar for kommende generasjoner, betyr det at vi har et ekstra ansvar for de barna som blir til med samfunnets hjelp?

De som søker behandling med assistert befruktning må gjennom en psykososial vurdering, der deres omsorgsevne er det som vektlegges i størst grad. Likevel er det en del mennesker som ekskluderes fra assistert befruktning, uavhengig av deres omsorgsevne. Dagens lovverk stadfester at kvinnen som mottar behandling må være i ekteskapslignende forhold – det utelukker enslige kvinner. Eggdonasjon og surrogati er ikke lovlig i Norge, og dermed er enslige menn og homofile par utelukket.

Er dagens avgrensning mellom å legge til rette for meningsfulle liv, og ansvaret vi har for kommende barn, trukket opp på riktig sted?

Er surrogati etisk forsvarlig?

Surrogati er en ordning der en kvinnen inngår avtale om å bli gravid og føde et barn for deretter å overlate barnet til den andre avtalepartneren (definisjon fra Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet). Det blir av mange regnet som den vanskeligste problemstillingen på fagområdet. Jeg skal ikke gå nærmere inn på utfordringene denne metoden bringer med seg, men foreslå to punkter i humanistmanifestet som kan være relevante å ha i bakhodet når man diskuterer eller leser om surrogati. I manifestet står det «Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.» Det blir vanskelig å forsvare surrogati som en etisk forsvarlig metode ut fra dette.

vanskelig å forsvare surrogati som en etisk forsvarlig metode

En nyansering finner vi imidlertid i Kants opprinnelige formulering; «Mennesket, og ethvert fornuftig vesen overhode, eksisterer som formål i seg selv, ikke bare som et middel til bruk etter forgodtbefinnende for den ene eller andre vilje». At mennesker brukes som middel for å oppnå noe annet er utvilsomt viktig for måten samfunnet fungerer på. For eksempel bruker jeg bussjåføren som middel for å komme meg fra A til B og postens ansatte for å få levert posten min. Det avgjørende er at jeg samtidig skal anerkjenne disse menneskene som formål i seg selv, at de har menneskeverd og bør behandles med respekt. Kanskje kan surrogati forsvares etisk sett med sistnevnte prinsipp?

I kjølvannet av assistert befruktning, og utfordringene som hører med, finner vi et barn.

I kjølvannet av assistert befruktning, og utfordringene som hører med, finner vi et barn. Det humanistiske menneskesynet uttrykkes i manifestet gjennom ordene fra FNs menneskerettighetserklæring: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter.» For barnet gjelder blant annet rett til omsorg og beskyttelse, og retten til en nasjonalitet.

Det kan være en relevant påminnelse når vi diskuterer skjebnen til de barna som allerede er født ved hjelp av assistert befruktning, ved lovlige eller ulovlige metoder, men med norske omsorgspersoner. Kanskje er det riktig at prinsippet om hensyn til barnets beste får forrang framfor de andre mer eller mindre definerte etiske utfordringene og konklusjonene.

Se bildet større

Oda Martine Øverhaug er medisinstudent på sjette året. Hun interesserer seg for medisin-etiske problemstillinger og humanisme som livssyn. I tillegg er hun medlem av Human-Etisk Forbunds hovedstyre og var aktiv i stiftelsen av Humanistisk Ungdom.

Fra sitt ståsted som humanist og snart ferdigutdannet lege vil hun reflektere omkring etiske spørsmål og andre relevante problemstillinger.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!