– Standhaftighet er et negativt ord på norsk, men på arabisk er det veldig vakkert: «somod». Det handler om utholdenhet, og om å våge å stå opp mot makta. Gjennom 23 år har jeg jobbet med menneskerettigheter i Amnesty, og det som interesserer meg mest er hvordan mennesker evner å beholde sin menneskelighet i situasjoner som er helt umenneskelige. Jeg får inspirasjon av utholdenheten og standhaftigheten til de saudiarabiske opposisjonelle.

Ina Tin er til daglig seniorrådgiver i Amnesty International i Norge og har skrevet boka Saudi-Arabia. Sverdet og stemmene, om de alvorlige bruddene på menneskerettighetene i det steinrike oljelandet, og hvordan kampen for rettigheter og ytringsfrihet medfører overgrep og fengslinger.

Viser fram truede stemmer

Ina Tin ville vise fram noe få kjenner til: Fortellingene dem som med fare for liv og frihet forsøker å heve stemmen sin i et land der respekten for menneskerettighetene er i bunnsjiktet i verden. Samvittighetsfangene til regimet er hovedpersonene i boken hennes. Her skildres bloggeren Raif Badawi som har vært fengslet siden 2012, etter å ha blitt dømt til offentlig pisking for bloggingen sin – og leserne får møte hans hemmelige kjærlighet. Manal al-Sharif har med store konsekvenser kjempet for at kvinner skal få rett til å kjøre bil, og den modige advokaten og menneskerettighetsaktivisten Walid Abu al-Khair, som soner 15 år bak murene, forteller i boka at han har en indre frihet, en frihet han sier at ingen kan ta fra ham.

– Kneblingen av de kritiske stemmene i Saudi-Arabia fortsetter dessverre med full styrke. Før sommeren ble de de mest profilerte kvinneaktivistene arrestert, samtidig med at kvinner fikk lov å kjøre bil. Budskapet er at den eneveldige kongen kan gi deg rettigheter hvis han vil, men du havner i fengsel hvis du kjemper for dine rettigheter, sier Ina Tin.

– Det er mange ganger jeg har lurt på om jeg klarer å stå i dette, i denne kampen. Men jeg tenker jo at vi som har ytringsfrihet har et ansvar. Og hver seier er ekstremt motiverende.

Demonstrerer hver måned

Man må være ganske motivert for å stå opp ekstra tidlig hver første fredag i måneden for å demonstrere utenfor den saudiarabiske ambassaden, som ligger bortgjemt i en idyllisk hage på Skarpsno i Oslo. Her står en gruppe menneskerettighetsaktivister med plakater som viser ansiktet til Raif Badawi og roper krav om frigivelse av alle samvittighetsfanger i Saudi-Arabia.

En av de som har kommet til hver eneste markering, er moren til Ina Tin. Den 90 år gamle pensjonerte læreren ankommer på sykkel, like full av pågangsmot som de andre aktivistene – det er ikke vanskelig å skjønne hvor Ina Tin har fått engasjementet fra.

Faren var arkitekt og bodde i «fristaden» Christiania i København. Moren bodde med barna i Danmark fram til Ina var 14 år. Deretter flyttet de til Norge, og moren underviste en tid på Forsøksgym; noe som var naturlig med hennes bakgrunn fra den danske såkalte «lilleskolebevegelsen» med alternativ pedagogikk, som landet har særskilt tradisjon for. Alternative Ina kom til Norge med to brødre, den tredje ble igjen hos faren i Christiania.

Kultursjokk i Norge

– Jeg var vant til frihet under ansvar. Vi valgte for eksempel vår egen timeplan på min barneskole i Danmark. Fantasi og kreativitet ble fremelsket, og jeg fikk sansen for den toleransen for galskap som utspilte seg i Christiania. Da jeg så vidt hadde kommet i tenårene, fikk jeg være med broren min på de storslagne stuntene til gateteatergruppa Solvognen, som hadde sin base i Christiania, forteller hun.

– Da jeg kom til Norge fikk jeg kultursjokk. På ungdomsskolen var det ikke tradisjon for å stille kritiske spørsmål i timene, det var så autoritært. Inntil jeg begynte på Forsøksgym.

På overflaten framstår hun kanskje ikke like mye som en rebell i dag, fire tiår etter at hun kom til Norge; hun er sobert kledt, elegant og rakrygget, og med velstelt, stort krøllete hår som flommer ned over skuldrene. Nå, godt voksen, bor hun i Oslo, i en delikat møblert leilighet. Kun utvalgte artefakter finner veien inn hit.

Men det er nok ganske få, selv Rodeløkka på østkanten av byen, som har lest Koranen på originalspråket og reist så mye i høyrisikoland fra Utenriksdepartementets nei-liste som Ina.

Overveldet av skjønnheten

– Hvorfor begynte du egentlig å studere arabisk? Skjønte du allerede da at det kunne bli et høyaktuelt språk?

– Nei, overhode ikke. Vi var tre som studerte språket da jeg begynte. Det var ingen som var opptatt av arabisk i Norge den gang. Jeg hadde opprinnelig lært meg spansk, og på en reise til Spania besøkte jeg den arabiske festningen Alhambra. Her ble jeg overveldet av skjønnheten i den arabiske kalligrafien på veggene og den mauriske arkitekturen. Jeg hørte også språket på en kortbølgeradio og syntes det var så vakkert. Jeg ble fascinert av kraften i det arabiske språket, forteller hun.

– Å studere arabisk ble en utfordring som appellerte til min estetiske sans: jeg ville knekke koden til et språk med et så fremmedartet lydbilde og så vakre skrifttegn. Det ble som å tre inn i et eventyr. Så poesien kom først, politikken senere.

Bidra til nyansering

– Hva tenker du om islam, er det en religion som har mer potensial for undertrykking enn andre religioner, eller har alle ideologier det samme potensialet for systemisk menneskerettighetsbrudd?

– Jeg opplever at den rollen jeg kan spille, og vi som ikke er muslimer kan bidra med, er nyansering og å skille mellom den religiøse impulsen – det som gjør at folk blir troende – og det som er makt og overgrep. Jeg vil vise hvordan islam er misbrukt for å legitimere vold. Makthaverne i Saudi-Arabia har kapret islam og bruker religionen som et redskap for å avkreve befolkningen total lydighet til den eneveldige og undertrykkende herskeren, sier Ina Tin.

Hun understreker at islam kan tolkes og forstås på mange måter.

– For eksempel kan begrepet «jihad» forstås både som ikkevoldelig anstrengelse for troen og som hellig krig. Islam kan definitivt brukes til undertrykkelse, men også til frigjøring. Noen av dem jeg skriver om i boka er fengslet nettopp fordi de våget å nytolke maktens språk, islam. De er farlige for kongehuset fordi de avslører misbruket av religionen. Jeg tror alle religioner kan brukes til undertrykking og til frigjøring. Det finnes allmennmenneskelig visdom i alle religioner. Koranen inneholder både vakre og skremmende formuleringer, forteller hun.

– Men det er klart, de semittiske religionene har noe eget ved seg, siden de proklamerer én Gud, og følgelig den ene sannhet. I det kan det oppstå mye misbruk. Skulle jeg selv valgt en religion, ville den vært noe i retning av buddhisme, en religion uten den ene guddommen.

Ikke-voldelig kampkunst

Hvordan opplever hun at det hun studerte for over tretti år siden, er blitt en dagsaktuell del av nyhetsbildet, forbundet med terrorfrykt og konspirasjonsteorier om innvandring?

– Hm. Jeg er glad min kunnskap om religion og historie i Midtøsten setter meg i stand til å nyansere et fryktelig svarthvitt mediebilde. Men jeg hadde nok ikke valgt arabisk igjen, om jeg kunne ta det valget på nytt. Jeg hadde valgt japansk, fordi jeg dras mot sider ved den japanske kulturen.

Mens intervjuet gjøres sitter vi i Botanisk hage, som da fortsatt er fylt av vakre sommerblomster og velduftende sjasmintrær. Her liker hun seg, i oasen av stillhet og skjønnhet som kan fremstå som en slags egen, nordisk versjon av et japansk Zentempel.

Ina Tin har drevet med den østlige kampkunsten Aikido siden hun var 21 år. Fortsatt er Aikido del av livet hennes. Det er en slags praktisk øvelse i ikke-vold, som hun er en lidenskapelig tilhenger av.

– Det er den eneste kampkunsten hvor man ikke lærer å møte et angrep med et motangrep. I Aikido handler alt om å absorbere motstanderens energi og gå inn i aggresjonen, møte den og transformere den til ikkevold. Det krever en total tilstedeværelse og balanse. For meg er Aikido en læringsprosess som gir meg selvrefleksjon, og gir meg en vei til å finne hvile i meg selv, sier hun.

Valgte bort frykten

Livet består noen ganger av korsveier, hvor man plutselig må gjøre et tydelig valg. Og for Ina Tin var turen til Spania avgjørende på mange måter, ikke bare for hennes interesse for arabisk.

Unge Ina møtte på en mann som ikke godtok å bli avvist av henne. Hun trodde at det verste skulle skje, at hun skulle bli drept den natta i en av Barcelonas bakgater, da han fulgte etter henne og gikk til angrep. Etter å ha kjempet seg fri, kunne hun valgt frykten, hun kunne latt overfallsmannen begrense seg. Hun valgte heller å ikke leve i frykt. Så hun begynte med kampkunst.

Broren hennes, som drev med motorsykler, lærte henne å mekke. Hun kjøpte en gammel BSA, satte den i stand og kjørte alene gjennom Europa, tilbake til landet hvor hun hadde opplevd det skremmende overfallet. I ett år kjørte hun rundt i Spania, og videre, over det smale Middelhavs-stredet i ferge, til Marokko og den arabiske verden.

Erobre mannsbastioner

– Den turen var min dannelsesreise. Jeg bodde ikke på hotell en eneste gang, bare hjemme hos folk jeg møtte. Jeg hadde en lang liste over feministbokhandler som jeg dro til hver gang jeg kom til en ny by. Der møtte jeg alltid spennende folk. Min feminisme er vel slik: Jeg bruker minst mulig tid på å klage. Jeg liker å handle, og det er fint hvis det innebærer å erobre mannsbastioner.

Da hun kjørte motorsykkel gjennom Europa og Nord-Afrika og mekket på sykkelen i små landsbyer, samlet folk seg rundt henne og så på med store øyne.

– Jeg svarte ikke til deres forestillinger om kjønn. Det var gøy.

Klima og miljø

Ina Tin er en sånn som fikser alt mulig selv, ikke bare motorsykler: Hun syr klær, snekrer, plukker sopp, sylter og baker og sveiser, og skulle klimakatastrofen eller en ny verdenskrig komme, ville hun klart seg ganske bra med selvberging og sin håndverkskunnskap. Men å nevne at dette gjør henne farlig lik en Grünerløkka-hipster, avføder bare et forbløffet sukk.

– Hipster? Er det dette de gjør? Nei, jeg har nok bare alltid vært opptatt av gjenbruk og av å bruke hendene mine. Jeg er jo arvelig belastet, med en far som var arkitekt og et hjem der vi fikset alt selv. Jeg driver ikke mye med shopping, det har jeg aldri gjort. Jeg bor i en liten leilighet og liker å omgi meg med få, vakre ting som gjerne har flere funksjoner samtidig. Jeg leker med spørsmålet om hva som er viktig, hva trenger jeg egentlig?

For Ina Tin hopper ikke på de nyeste trendene. Snarere er karrieren og livet hennes et bevis på det motsatte. Hun jobbet som journalist og forskningsformidler i flere år og jobbet særlig med klimaspørsmål og miljø.

– Jeg kjente at det ble for mye, for tøft for meg å jobbe med klimaspørsmålet. Det gjaldt jo hele klodens eksistens, og med min hang til alvor var det tungt å bære, når jeg også hadde to små barn. I kampen for menneskerettigheter kunne jeg ta i bruk mitt engasjement her og nå, sier hun.

Valgte Amnesty

Hun ble redaktør i Amnesty. Deretter avanserte hun og ble kommunikasjonssjef. Stikk i strid med det de fleste gjør – kravler oppover, mot toppsjefjobbene – ba hun om å bli seniorrådgiver, og sa fra seg sjefsjobben med dens portefølje av personalansvar og administrative oppgaver.

Hun ville gå mer i dybden, lære mer, få større innsikt. Hvis det er et gjennomgangstema i beskrivelsene av Ina Tin fra venner og kolleger, er det grundigheten. Alvoret. Når hun snakker, virker det som om setningene allerede er formulert, finpusset og korrekturlest før de kommer ut av munnen hennes.

– Hvorfor ble du ikke forsker, du som er så opptatt av å gå i dybden?

– Ja, jeg kunne absolutt blitt forsker, jeg har nok legning for det. Men jeg er sammensatt, og har også et bredt samfunnsengasjement. Jeg identifiserer meg sterkt med de verdiene som menneskerettighetsarbeidet representerer. Amnesty er en del av en fantastisk inspirerende, verdensomspennende bevegelse av menneskerettighetsforkjempere som jeg føler meg privilegert ved å tilhøre. Jeg har tøffe, varme og modige kolleger i alle verdensdeler. Det er vanskelig å forestille seg et mer meningsfullt fellesskap å være en del av. Ønsket om å fordype seg og søke større innsikt kan man få utløp for, uansett hva man driver med i livet.

I 23 år har hun vært i Amnesty, og på den tiden har hun sett mye menneskelig ondskap. Samtidig har hun sett at aktivisme og målrettet menneskerettighetsarbeid kan gi frukter, at det kan forandre liv.

– Men det er klart jeg lurer på om jeg orker av og til. Respekten for menneskerettighetene er under større press i dag enn da jeg begynte i Amnesty. Bruker vi de rette metodene? Klarer jeg fortsatt å forholde meg til all volden?

Nye valg

Store utfordringer privat gjør ikke det mindre vanskelig for henne. For nok en gang står Ina Tin overfor et valg. Idet et nært og elsket familiemedlem er blitt alvorlig og kronisk syk, må hun igjen velge hva slags retning livet skal ta: om hun vil la fortvilelsen dominere, eller gå inn i utfordringene med livsglede som drivkraft.

– Jeg har lært mye av denne tiden med sykdom i familien. Jeg står tett på eksistensielle spørsmål, og har fått en større takknemlighet over å oppleve det vanvittige mirakelet som livet er. Stikk i strid med det man kanskje skulle tro, har det fått meg til å ønske å dyrke det livsbejaende. Jeg tenker at tiden jeg står i nå er åpen. Det gir meg glede å vite at jeg er trygg i meg selv og kan utforske nye, og kanskje uventede sider ved tilværelsen. Akkurat nå vil jeg velge leken.

Opprinnelig publisert i Fri tanke på papir 2-2018.