Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

– Når man tror at man har funnet svaret for seg selv og andre kan det bli veldig farlig. Det kan bli skummelt for den som er sårbar. Sånn som Mirjam i denne fortellingen, hun har ingen som kan være en reel støtte for henne. Josefine Frida spiller Mirjam Hane i filmen Disco. Foto: Jørgen Nordby / Mer Film

Disco-regissøren ble sjokkert da hun besøkte kristne karismatiske miljøer

Jorunn Myklebust Syversen håper hennes nye film både kan hjelpe mennesker utsatt for usunne relasjoner og overgrep, og få folk til å snakke om rammene for religion.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 01.10.2019 kl 10:40

Smilet er klistret bredt ut over ansiktet. Det rister i håret som strekker seg mot en høyere glam-himmel. Paljettene glitrer. Mirjam Hane (spilt av Josefine Frida fra NRK-serien Skam) er verdensmester i disco freestyle-dans. Noen scener senere faller hun på parketten. Det skjer igjen. Hun må tro mer. Hun må kaste ut djevelen som kommer i veien, for tro og dans. I veien for menighetens glansbilde. Veien skal gå dit hvor barn vil dø for Jesus.

Det er en nådeløs og lukket form for karismatisk kristendom som portretteres i Jorunn Myklebust Syversens andre spillefilm; Disco. En film hun har laget for at den skal få politiske konsekvenser og føre til positive endringer for dem som befinner seg i lukkede religiøse miljøer.

– Jeg håper at filmen kan åpne opp for dialog rundt rammene for det å tro. Det bør diskuteres hvordan barn og mennesker i sårbare livssituasjoner har det i disse miljøene. Blir de møtt på riktig måte, spør Syversen retorisk, før hun løfter problemstillingen opp til et annet politisk nivå:

– Vi bør diskutere om det er riktig å gi denne type menigheter statsstøtte, sier hun, uten å legge skjul på eget ståsted. Hun er kritisk til det offentliges bruk av penger, og med det legitimering av miljøer som driver med streng sosial kontroll.

Les også reportasjen fra Oase 2019: Kvalmen treffer som et slag i magen når predikanten påstår han helbreder kreft

Navnet har filmen for øvrig etter dansestilen – og dets tilhørende miljø. Et miljø hun har studert lenge, og som egentlig var spiren til filmen. Men om enn dansen er sentral, skulle temaet skifte innen idé ble til manus, og deretter filmen som altså hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto tidligere i september.

– Disco-miljøet har en vill og utagerende estetikk. Jeg er fascinert av hvor ekstremt og visuelt det på mange måter er, sier Syversen til Fri tanke. Vi møter regissøren, som er utdannet innen videokunst fra Kunstakademiet i Bergen, over en kaffe mellom filmfestivalene.

Rammene for religion

Syversen har i sine tidligere arbeider utforsket frykten for det meningsløse, og hvordan skape en mening i tilværelsen. For henne er dermed koblingen til det religiøse logisk. Her handler det om mennesker som mener de har funnet meningen med livet, og dermed ofte vil gi andre den samme «innsikten», eller misjonere sin tro.

– Utgangspunktet for prosjektet er ikke en kritikk av det å tro. Men jeg synes det er viktig at vi tør å spørre oss om rammene rundt religion. Det er noen mekanismer som gjerne går igjen. Og vi bør sette spørsmålstegn ved hvordan barn og mennesker i sårbare livssituasjoner har det i religiøse miljøer.

– For meg handler dette også om maktubalanse, i nære relasjoner og i små lukkede grupper. Det er dette jeg har forsket på i alle arbeidene mine til nå. Det religiøse er et så sterkt bilde på hvordan slik ubalanse kan oppstå. Vi har en tendens til å snakke om sosial kontroll i andre kulturer. Men sosial kontroll og vold i relasjoner finner du like mye i kristne og sekulære norske hjem. Jeg synes vi snakker for lite om det.

– Har du selv bakgrunn fra et slikt miljø?

– Nei. Jeg kommer ikke fra et spesielt religiøst hjem. Men jeg har definitivt møtt religiøse mennesker gjennom livet som jeg opplever at ikke lever i tråd med troen de formidler. De kommer dermed i konflikt med respekten for menneskeverdet og andres integritet. Men det er jo universelt at enkelte – religiøse eller ikke – ender opp med å begrense andre for å opprettholde sitt eget verdensbilde.

– Det var derfor viktig for meg å kunne gjøre historien så autentisk som mulig. Jeg besøkte flere menigheter, alle riktignok tilknyttet pinsebevegelsen. Men jeg oppdaget at det var mange ulike retninger også i det miljøet. Jeg hørte på mange prekener. Det jeg ville få frem var essensen av disse miljøene, og oppsummere dette.

Avhopperes erfaringer

Enkelte av avhopperne, blant dem Anders Torp som forteller sin livshistorie i dokumentarboken Jesussoldaten (Cappelen Damm 2016, Tonje Egedius), er kreditert i rulleteksten for sine bidrag. Torp er for øvrig også med i en scene i filmen. Men Syversen kan også fortelle at flere ønsket å forbli anonyme. Det koster også å stå frem med sine erfaringer.

I filmen, som altså foregår innenfor rammene av tre karismatiske menigheter, eksisterer det knapt noen annen verden utenfor menighetslivet. Dette gjenspeiler opplevelsen hun fikk fra avhopperne.

– For dem var det bare den virkeligheten, i menigheten, som eksisterte. Omverdenen var lukket ute. Når du vokser opp i et miljø der du ikke blir utfordret på andre virkeligheter, eller andre måter å forstå verden på enn den med referanser i Gud og helvete, tror jeg det kan være veldig psykisk skadelig.

– Det var dette jeg ville vise. Akkurat det er uavhengig av religiøse miljøer. Det er menneskelig.

Vold i nære relasjoner

Overgrepene som vises i filmen er både psykiske og fysiske, åpenbare og mer manipulative, eller fordekte. De viser misbruk og vold på flere nivåer, både med og uten religiøs begrunnelse, men oftest forsterket av det siste, også i et misbruk av religion.

– Jeg var redd for at det skulle bli overtydelig, at seeren ikke skulle tro på det. Det er jo ofte slik at vold, uavhengig av form, foregår i det skjulte. Jeg ville at de som ser filmen skal kunne kjenne det igjen, om de befinner seg i en usunn relasjon eller usunt miljø. Og hvordan andre kan hjelpe noen med å se hva som skjer.

– Hvordan har du jobbet når du har satt sammen de ulike historiene som har blitt filmens fortelling?

– Det var viktig for meg at det skulle gjengi både alvoret i de sterkeste historiene jeg møtte. Samtidig skulle det ikke bli verre enn det. Jeg forsøkte hele tiden å la de ulike historiene møtes i en historie.

– Siden jeg som ikke har opplevd dette skriver det, må jeg forsøke å få en indre forståelse av reisen. Jeg måtte forstå deres opplevelser for deretter å sette det inn i en ramme som kunne virke troverdig. Jeg har derfor forsøkt å ikke peke for mye, men bare skildre det som det er. Det er jo vonde ting.

Maktubalanse og hvordan møte mennesker som har det vanskelig, har vært en rød tråd i alle Syversens tidligere arbeider innen både vidoekunst og film. Filmmediet har hun valgt etter at hun opplevde samtidskunsten som for innadvendt. Hun ville nå flere, i et bredere format. Hun legger imidlertid ikke skjul på at hun synes manusarbeid alltid er vanskelig. Men dette ble enda mer krevende.

– Når man møter mennesker som har så voldsomme livshistorier, er det klart at man blir veldig påvirket av det. Jeg ble i hvert fall det. Det var veldig, veldig tungt å ta innover seg en del av hva de har opplevd. Jeg så at de også fortsatt var preget av det, og det selv om det er mange år siden de hadde brutt ut.

– Den tredje menigheten jeg beskriver oppsummerer på mange måter det mest radikale fra disse møtene. Det er jo ulike menigheter satt sammen, men de hadde et språk som var ganske likt, både i retorikk og budskap.

Hun innrømmer at hun ikke egentlig var klar over hvor alvorlige overgrep som kan forekomme i slike lukkede miljøer.

– Jeg ble sjokkert. Så sånn sett har det vært en kjempetung prosess dette her. Og det som overrasket meg mest var de moderne menighetene, som Hillsong. De er jo i vekst.

Sårbares situasjon

For henne går skillet mellom problematiske miljøer og såkalte normale miljøer på om menighetene definerer en «riktig måte å tro på» eller bedre måte å være på enn resten av verden.

– Når man tror at man har funnet svaret for seg selv og andre, kan det bli veldig farlig. Det kan bli skummelt for den som er sårbar. Sånn som Mirjam i denne fortellingen, hun har ingen som kan være en reell støtte for henne.

For Syversen handler denne filmen derfor om et menneske som står i en vanskelig situasjon. En situasjon hvor hovedkarakterens spørsmål alltid besvares med at hun må tro mer.

– Hun blir dermed ikke anerkjent som menneske. Hun blir ikke sett. Og den opplevelsen av at du dypest sett er feil som menneske, det var en følelse jeg syntes gikk igjen både hos avhopperne fra de mest radikale menighetene, og de som valgte å forlate de mer moderne menighetene. En følelse av aldri å være bra nok, og alltid måtte be om tilgivelse for helt vanlige menneskelige følelser og tanker. Da blir det vanskelig å leve.

Særlig skremmende synes hun det for øvrig har vært å se det hun kaller et mønster for menighetsbygging. I stor grad fant hun at miljøene bevisst gikk etter mennesker som var i utsatte posisjoner. Unntaket var nevnte Hillsong, som hun mener serverer en pakkeløsning for vellykkede mennesker.

– Det er vanskelig å forstå hvordan de så skruppelløst kan tilby helbredelse for penger. Men det er jo også derfor de gjerne retter seg mot mennesker som ikke har ressurser eller krefter til å se forskjell på hva som er god eller ikke fullt så god hjelp i deres situasjon. Det er jo ofte sånn at når du er i en sårbar situasjon tiltrekker du deg flere usunne relasjoner. Jeg synes vi må ta en diskusjon om disse kristne miljøenes rolle og deres mulige overgrep. Jeg tror på de menneskene jeg har møtt, og hva de har fortalt.

Støtte til ofre

Hun håper dermed også at filmen kan virke støttende for dem som ønsker seg ut av et slikt miljø. Det tror hun i hvert fall selv at hun hadde sett den som. Det har også være tilbakemeldinger hun har fått etter visningene som har vært.

– Folk kjenner seg igjen, mer enn de ikke gjør det. Jeg er jo klar over at det kan komme masse motstand fra mennesker som føler at de har det veldig bra i et religiøst miljø. Mange vil nok føle seg urettferdig gjengitt, og føle at det er et vrengebilde av deres virkelighet og intensjoner. Igjen er det viktig å si at det ikke er kritikk mot det å tro, men jeg ønsker å se på hvilke strukturer som kan medvirke til å skape en usunn kultur.

– Hvordan forholdt du deg til det underveis i prosessen?

– Jeg kommer jo ikke vekk fra mitt eget ståsted. Når man lager kunst er man alltid innenfor sitt eget erfaringsgrunnlag. Jeg har interesse for en tematikk, og det er viktig for meg å si noe dersom det som kan bety noe for andre.

– Det har derfor vært vesentlig for meg at jeg hverken skal karikere personer eller miljøer. Det skal være autentisk. Alle de miljøene, spesielt Visjon Norge, har et hysterisk potensial som gjør det lett å tøyse med dem. Men jeg ville skildre det på en ordentlig måte.

Disco har premiere fredag 4. oktober

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...